Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
EdwinSkriv ut Utskrift

Edwin har feilet på de fleste områder i livet.

Skrevet på VG1.

Bokmål - NovelleForfatter:



Han så ned på henne. Fotografiet var vakkert, der hun lignet på en fordums julegris minus alt fettet. Liten, rosa, krøllete. Han savnet grisen sin. I år måtte han gå til innkjøp av en flettet stråvariant fra Nille for å kompensere. Den var nok langt i fra like søt. Trekkene hennes kom godt fram, selv om det uklare fotoboksbildet var temmelig slitt etter en evinnelig runddans opp og ned fra lommeboka. Eller, det het vel egentlig ikke lommebok, men kortholder. En særdeles eksklusiv en, kjøpt i Dubai for 600 Dirham. Lommebøker var for folk på en snurr i og utenfor skapet, og eldre damer med fast morgentrening i svømmehallen hver lørdag.

 

Julenatta skulle det skje. Han hadde grunnet over det lenge, og kom deretter fram til det perfekte tidspunkt når alle lå mette og fornøyde i senga si. Eventuelt på gulvet, hvis julenissen hadde lagt et flertall flytende pakker under treet dette året. De mest vågale rundt bordene var blitt sendt på pumping, siden magesekken rett og slett ikke tålte mengden munnen inntok. Da, når alle var lykkelig oppslukt i sin egen elendighet. Da, når det siste noen tenkte på var hva Edwin bedrev. Da skulle han ta en siste juledram, og svelge den ned sammen med det opprevne bildet av julegrisen sin. Bit for bit. Deretter finne fram pistolen. Glock 36.

 

Han så opp i det lavendelfargede skråtaket, og sukket stumt. Det var hun som hadde valgt ut den duse fargen etter et innfall på den lokale malingsbutikken. Heller et fall etter den solbrune muskelbunten i oppussingsavdelinga, humret han for seg selv. Han skjønte seg ikke alltid på den impulsive kona si. Selv kunne han ikke fordra lavendel. Ekskona, riktignok. Fem måneder var gått, men han hadde verken hatt ork eller tid til å male om taket. Det var siste prioritet, langt nede på listen under punktene ”hoppe fra garasjen med paraplyog ”besøke verdens sju underverker”. Eller var det åtte?

 

Kaffemaskinen ga fra seg et mekanisk pip, som når en vekkerklokke fra Ikea henger seg opp på repeat. Edwin så opp. Han måtte skaffe seg en gammeldags kaffetrakter, kanskje til og med en kaffekjele. Denne moderne dingsen til 1799,- var alt for effektiv, og avbrøt tankene hans når han så sårt trengte tiden til å tenke. Han likte å ha god tid når han først kom i gang med noe. Ikke bruke tiden på å drikke kaffe i stedet, når han kunne vente på den mens livets spørsmål ble betjent på løpende bånd etter å ha stått med kølapp i hånden noen minutter. Nå måtte han reise seg for å hente porselenskoppen med Espresso Intenso, og glemte straks hvilke tanker han hadde hatt i hodet mens han fortsatt satt på den skinntrukne kjøkkenstolen. Nå måtte han begynne helt på nytt igjen.

 

Han savnet kona si. Et stikk spredde seg i det bandasjerte hjertet hver gang tanken på henne og det nye mannebeinet hennes dukket opp i hodet. Hva hadde han gjort galt? Det hadde enda ikke grodd sammen, hjertet hans. At hun malte taket ufyselig, gråt, og deretter sa takk og farvel på badet uten forvarsel, var mer enn selv han kunne tåle. Edwin var glad det snart ble en slutt på dette tanketullet.

 

Det var en uhyggelig fin desembernatt, en slik natt da folk går ut på trappa bare for å stirre uten noen åpenbar grunn. Snøfnuggene falt som et melisdryss ned fra himmelen. Gud bakte kake og strødde nå på toppingen. Det ene fnugget var vakrere enn det andre, og ingen var like. Litt sånn som menneskene. Ingen var i alle fall lik Edwin, ingen like ensom. Han hadde prøvd alt, men mislyktes i det meste. Karrierestigen var klatret, og det var nå ingen flere veier å gå. Han hadde sklidd på et trinn mellom avdelingssjef og daglig leder, og falt ned på start igjen. Livet hans var som stigespillet. Han fikk aldri seksere, og landet på “stå over et kast” så ofte at terningens pålitelighet burde bli satt i tvil. Det samme gjaldt familie. En stor vits, hele greia. Hvis han hadde vært en bil, hadde noen for lengst byttet den ut.

 

Han spiste ikke julemiddag. Det var for de lykkelige, uvitende idiotene. Han hadde lest et sted at 200 000 nordmenn spiste Grandis på julaften årlig. Han hadde lite i mot å bidra til at den statistikken holdt seg ved like. Ingen julegaver. De fra foreldre, søsken og jobben regnet han ikke med. Det er i jula man finner ut hvor lite venner det egentlig er snakk om. I Edwins tilfelle var det faktisk ingen å snakke om i det hele tatt, heller ikke baksnakke. Stusslig var nok ordet han lette etter. Kompisene på puben hadde sluttet å ringe. Han var heller hjemme med kona si en fredagskveld, enn å ta en øl med mer til tippekampen. Det var nok ikke oppskriften på popularitet. Han hadde aldri vært flink til å bake.

 

Hun banket på døren to ganger. Hun hadde tatt med seg en julegave. Til Edwin? Hun kom for sent. Lenge før hun en gang hadde sluppet taket på den gulmalte dørklinka, hadde han fyrt av pistolen. Det mørkerøde blodet sprutet ut som en foss av baksiden på brystkassen. Venstresiden. Det så nesten komisk ut. Hun så forskrekket ut i luften, og Edwin fulgte nøye med mens det ubestemmelige ansiktsuttrykket hennes gled over til sorg. Glede. Lengsel. Forvirring. Han lukket øynene og kjente en smerte bre seg i kroppen. I hjertet?

 

Kunne ikke han få henne, kunne ingen. Det var en enkel og like brutal tankegang. Gleder er ikke til for å deles. Hun hadde vært hans glede, og når hun da bestemte seg for å bli hans sorg isteden, måtte han ta en avgjørelse.

 

Livet ebbet ut, han så det på henne. De blå øynene flakket, som en krusning gjennom det klareste asurblå vann i Kariben. Hun var vakker, selv som døende. Endelig var det gjort. Hennes nye mannevenn fikk aldri kjenne varmen fra ilden igjen. Hans ild. Fra nå av måtte han ty til egen oppvarming. Vannbåren kanskje?

Edwin bøyde seg ned mot ansiktet hennes. Blod fra brystkassen hadde sprutet opp på kinnet, og noen røde dråper flyttet seg sakte oppover mot venstre tinning. Han følte ingen glede. Bare tomhet. Han kysset de våte leppene, rosa av leppestift. Chanel, han visste dette. Han slapp motvillig noen blanke, salte dråper ned mot ansiktet hennes, som blandet seg med de røde fra hennes banesår. Ikke en tåre på fem måneder. Ikke siden dagen hun dro.

 

Men nå gråt Edwin. En nisseserviett fra stuebordet gjorde jobben som lommetørkle, deretter klede som  han la den varsomt over ansiktet hennes. Han så bort på julegaven. Pent innpakket, med nissekort og eksklusivt gråpapir. Den lå en drøy halvmeter unna føttene hennes, der hun mistet den i forferdelse og smerte over trykket fra blykula. Han åpnet den. Det var en julegris i strå, høyst sannsynlig kjøpt på Nille. “Savner deg” i løkkeskrift på kortet. Pistolen var oppe som en refleks, og grisen mistet både bein og ører. En udefinerbar stråklump med rødt bånd på snei var alt som ble igjen. Nå hadde ikke Edwin noen griser lenger. Begge var ødelagt, dette var uforanderlig. Utenfor sluttet det å snø, og natten var plutselig ikke like vakker lengre. Ensomheten bredde seg atter en gang. Tårer falt. Gledelig jul.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish