Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Siste skolebytteSkriv ut Utskrift

En stil om mobbing og hvilken innvirkning det kan ha på andre.

Karakter: 5+

Bokmål - NovelleForfatter:



Hun er borte nå... Ikke flyttet eller byttet skole, men borte borte, for alltid liksom. Og hun kommer aldri tilbake igjen. Akkurat nå er det som at tiden står stille, alt rundt meg er helt hvitt og lydløst. Trappen er kald, det snør tett. Tenk at det var meg som fant henne der, på badegulvet! De hadde aldri egentlig tenkt at det skulle gå sånn... Mobberne. Men det skjedde... Og hun ble aldri aksptert.

 

Hun hadde kommet til Hellesund skole for noen måneder siden, etter å ha byttet skole 7 ganger. Men vi visste ikke grunnen, ikke før senere, da det var for sent. Melanie het hun, med en gang hun kom inn døren, skjønte noen av jentene at hun ikke var noen de ville ha her. Hun var utrolig vakker, langt, krøllete, lyseblondt hår, smaragdgrønne øyne, perfekt hud, og alt som skal til for at en jente skal bli sett på som pen. Hun var også alltid fint kledd, sikkert for å prøve å passe inn i klassen vår.

 

Da hun kom inn døren, snudde alle seg, guttene så på henne i det endeløse, og jentene glodde stygt! Det ble stille, alle begynte å hviske, jentene om hvor stygg de synes hun var, og guttene om hvor deilig. Hun ble fort populær... Blandt guttene! Og det likte ikke de andre jentene, for ingen gutter ville være med dem når de hadde henne. Ingen av jentene snakket til henne, for de kunne se det såret henne, kanskje ville det få henne til å innse at hun ikke kunne legge beslag på alle guttene, at hun måtte holde seg unna dem!

 

De dummet henne ut overalt hun gikk, og satte ut rykter slik at ingen ville være med henne! Men det gjorde bare sånn at hun klamret seg enda mer fast til de vennene hun hadde, nemlig guttene! Dermed skjønte jentene at de måtte gjøre noe med dette! De dannet en stor gjeng, men det var ikke alle som ville være med i denne gjengen for å ta henne – vi ville heller være nøytrale, jeg var en av dem som holdt meg nøytral. Og jeg kunne ikke angre mer på det idag. Jeg skulle ønske at jeg stod imot mobberne, og snakket til Melanie – men det skjedde ikke, og jeg kan ikke gjøre noe med det idag.

 

Altså, den gjengen hadde som mål å få henne ut av denne skolen. De begynte førstkommende mandag, da fikk de tid nok til å planlegge. De gikk bort til henne og spurte om hun ville være med dem, det var litt rart, siden de hadde planlagt å ødelegge livet hennes. Men de fikk henne til å gjøre dumme ting som å stjele fra butikker, og mobbe andre. Og selvfølgelig gjorde hun det! Hun ville jo ikke miste de vennene hun endelig hadde fått, en dag bare ignorerte de henne helt, hun spurde hva som var galt, og de bare så stygt på henne. Plutselig slo de til henne! Og det bare fotsatte, helt til Melanie var full av blåmerker. Ingen gjorde noe med det heller, jeg stod langt borte og så på, men jeg gjorde ingenting... Hun så på dem med våte spørrende øyne, hvorfor akkurat meg? Nå igjen. Hun løp ut av gangen, ut på skoleplassen, og videre hjem til seg selv. Hun kom ikke på skolen på 2 uker, jeg kunne se det at gjengen var litt bekymret. Tenk om de ble avslørt?

 

Men etter to uker kom hun inn døra, alle så på henne som om hun var et spøkelse. Hun hadde ikke pyntet seg, hun brydde seg ikke om utseendet heller, hun kom kledd som en slask hver dag, fordi hun synes ikke at det var noe vits i å pynte seg, ikke noen vits i å leve. Noe som gjorde at guttene ikke ville være med henne heller.

 

Hun begynte å gå til psykolog hver mandag, og kom ofte inn fra friminuttene med blåmerker og gråten i halsen, men hun skjulte det under en hette eller et sjal.

 

En gang skulle vi på utflukt med klassen, og hun ville ikke være med i det hele tatt, men hun ble tvunget av foreldrene. Når dagen var der, kom hun på skolen... Utslitt, sikkert etter å ha kranglet med foreldrene om å dra på turen. Hun var helt hvit i ansiktet av frykt for hva de skulle gjøre med henne nå. Jeg så på henne, og undret meg over hvorfor jeg ikke gikk bort til henne, og snakket med henne. Men jeg kunne ikke risikere samme skjebne. Å som jeg angrer på det nå... Jeg kunne kanskje ha forhindret at det ble sånn. Men jeg skal ikke stå her og irritere meg over det nå. Det er fortid, og ingen kan gjøre noe med det.

 

Vi reiste med buss til plassen vi skulle overnatte. Én natt var lite for oss, og vi ville være lengre. Vi hadde hatt lange diskusjoner om vi kunne være lengre, men hver gang vi hadde tatt det opp i klasserommet, hadde hun begynt å gråte. Hun var rett og slett livredd. Vi så det alle sammen, men ingen sa noe til lærerne. For de var redd for å lide samme skjebne som Melanie. Hun hadde blitt passe fornøyd når Tommy – læreren vår – hadde sagt at det ikke ble aktuelt å miste så mange skoletimer. Tenk å bli fornøyd med å være bare én natt på klassetur, når vi andre ville ha tre.

 

Men altså; Det begynte allerede på bussen, Tommy satt bare å snakket med bussjåføren, så han la ikke merke til noe. Jentene hadde med seg bilder de hadde manipulert slik at det skulle se ut som at hun røykte og drakk og masse sånne ting. Dette fikk henne til å gråte.

«Faen så teit du er! Røyker og drikker! Vi gidder faen ikke å være med en sånn idiot som deg! Jeg er glad for at vi kastet deg ut av gjengen tidlig nok, hvis ikke hadde nok du fått oss til å gjøre slikt også!» Sa en av jentene, bare for å være slem. «Jeg røyker ikke! Jeg lover dere! Og jeg har aldri drukket i hele mitt liv!» Sa Melanie, med angst i stemmen. «Jaadu! Forventer du at vi skal tro på det? Skal vi slå henne for hver gang vi tror at hun har røykt, jenter?»

 

Så begynte de å slå henne, de klorte henne, og rev opp klærne hennes! Da stod tiden plutselig stille, jeg fikk tid til å tenke. Det første som slo meg var stanken av hamburger, det var sikkert bare Trym, han stinket alltid hamburger. Men så tenkte jeg at jeg måtte stoppe dette! Med en gang! Før de skader henne stygt! Jeg var på vei bak i bussen, men så snublet jeg og falt. Plutselig hørte jeg et hjerteskjærende skrik, det sved sånn i ørene mine at jeg ikke engang tenkte på hva det var som lagde den forferdelige lyden! Men når jeg reiste meg, så jeg det: Hun hadde et stort hull midt i pannen, blodet rant nedover ansiktet, inn i munnen og videre ned på den nye hvite genseren hennes. Hun blødde neseblod, det vil si jeg kunne ikke se om det var neseblod eller blodet fra hullet i pannen. Hun stirret på meg med et forferdelig blikk! Som om det var jeg som hadde gjort alt sammen. Hun hadde gråten i halsen og hikstet, det var som om det var bare meg og Melanie på hele bussen, hun så på meg med forakt, og jeg så på henne som om jeg ikke helt hadde fått med meg hva som hadde skjedd enda. Men det hadde jeg.

 

Akkurat der og da bestemte jeg meg for at jeg skulle bli venn med henne, og at aldri noe sånt skulle skje igjen! Men jeg kunne ikke gjøre det nå, for da kom de andre jentene til å se det. Eller gjør det noe ? De vil jo se at jeg er med henne uansett, for jeg skulle jo være med henne på skolen. Men de kom sikkert til å hindre meg i å snakke med henne hvis jeg gjorde det nå.

 

Jeg hadde denne krangelen med meg selv en god stund – akkurat som på film med den engelen og djevelen på skuldrene til hovedpersonen – helt til jeg bestemte meg for å dra på besøk til henne etter turen.

 

Plutselig ble jeg dyttet vekk fra henne, det var Tommy som kom løpende for å se hva som hadde skjedd, ettersom han hadde hørt skriket. Og alt hun sa var at hun hadde dunket hodet i vinduet når hun skulle snu seg, men sannheten var jo at mobberne hadde smelt hodet hennes inn i vinduet. Og nå var det en stor flekk med blod på ruten. Og det verste var at Tommy trodde på henne!

 

Resten av turen ble et helvete for Melanie! Jeg var nesten på gråten, jeg ville så gjerne stå imot mobberne, men jeg – og hun måtte holde ut til etter turen, for da skulle alt bli bedre. Jeg og Melanie skulle bli bestevenner! Jeg kunne nesten ikke vente, og jeg ble varm inni meg av å tenke på at jeg skulle gjøre en så fin ting for et menneske.

 

Endelig kom dagen da vi skulle hjem, Melanie hadde ikke kost seg i det hele tatt, guttene hadde spyttet på henne, og sparket henne. Hun hadde besvimt i snøen en gang, og ingen kunne finne henne fordi hun hadde blitt begravd i snøen av jentene. Da hun til slutt kom etter 3 timer – frossen og våt – begynte alle å spørre hvor hun hadde vært og hun svarte at hun hadde gått seg en tur. Hun spiste ikke noe hele oppholdet. De hadde til og med ødelagt alle klærne hun hadde med seg, og hun var full av arr og blåmerker over hele kroppen.

 

Der! Nå var vi hjemme. Jeg løp hjem alt jeg hadde, pakket ut bagen min, og løp til Melanie sitt hus. Det var helt fantastisk nydelig! Alt var bare perfekt og symmetrisk, og huset lyste opp i den hvite snøen, og alt så bare hjemmekoselig og imøtekommende ut. Jeg gikk til døren og ringte på, det tok en liten stund, så kom det en smilende, blid ung dame ut. Jeg så på henne, og så med en gang at det var henne Melanie hadde skjønnheten sin fra. Jeg kunne ikke fått sett på henne nok, før til slutt hun sa: «Kan jeg hjelpe deg med noe?» Med en honningsøt mammastemme. «Eeeh... Ja! Er Melanie inne?» Sa jeg, med ett litt sånt ''nettopp poppet ut av en tenkeboble'' uttrykk. «Ja det er hun, men du er ikke en av de Melanie alltid snakker om er så slemme med henne?» Sa hun, litt mistenksom, men også litt håpefull. «Nei... Jeg tror da ikke det.» Sa jeg, litt overrasket over spørsmålet. «Nei da er det greit, bare gå opp til henne du, hun kommer til å bli så lykkelig. Endelig noen hun kan være med.»

 

Jeg gikk gjennom stuen, den var varm, peisen var tent opp, og lyset fra alle vinduene strålte inn slik at stuen ble mer hjemmekoselig. Jeg gikk opp trappa, til jeg kom til en stor hvit dør med navnet hennes på. Jeg banket forsiktig på døra, og fikk sommerfugler i magen, kunne ikke vente med å se uttrykket i ansiktet hennes når jeg skulle spørre om å være med henne. Ingen verken åpnet døra, eller ropte «Kom inn!»

 

Så åpnet jeg døra forsiktig, og gikk inn på det nydelige rosa-malte rommet. Men det var ingen der. Så jeg bevegde meg stille inn på badet som lå vegg i vegg med rommet hennes, jeg åpnet døra og satte i et høyt skrik! Det var så øredøvende at jeg er sikker på at hele nabolaget hørte det. For på badegulvet, rett ved siden av dusjen, lå Melanie! Jeg stirret på henne så lenge at de føltes som flere timer! Igjen stod tiden stille... Jeg begynte å gråte. Hun lå der jo bare, i en dam full av blod. Jeg ristet i henne og prøvde alt for å vekke henne, men det gikk ikke. Ved siden av henne lå det en kjøkkenkniv, full av blod! Jeg kunne så vidt forstå hva som hadde skjedd. Når jeg hadde tenkt over hva som virkelig hadde skjedd, så satte jeg i enda et skrik! Foreldrene hennes kom stormende inn døra! Moren satte i et skrik og begynte å gråte, og faren så forskrekket på jenta på badegulvet.

 

Når jeg nå sitter utenfor huset og tenker på hva som skjedde, så tenker jeg på for et forferdelig og kort liv Melanie hadde hatt... Nå er politiet overalt i det hjemmekoselige, eggehvite huset for å finne ut hva som skjedde og hvorfor det skjedde. Jeg vet det, men politiet kommer nok til å spørre meg også. Hun gjorde dette fordi hun ble mobbet. Hun hadde rett og slett gitt opp. Ingen flere skolebytter. Før hun tok livet av seg, så tenkte hun på om hun skulle gjøre det eller ikke. Men hun fant ut at døden kunne aldri være så pinefull som det hun hadde gått igjennom på disse åtte skolene. Så å kutte seg selv i pulsåren, var ingenting i forhold til dette... Hvordan jeg vet dette spør du? La oss bare si at det er sånt sjelevenner vet om hverandre... Og nå er hun borte for alltid...




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish