Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Opphavet av NorskSkriv ut Utskrift
Om norskens utvikling. Skrevet i sammenheng med norrøn mytologi på almennpåbyggning.
Bokmål - TemaoppgaveForfatter:



Den felleseuropeiske skriftkulturen kom til Norge ved forrige årtusenskifte. For å gi et lite innblikk i utviklingen av skriften i Norge de siste tusen år, har jeg skrevet noe lite noe her,som jeg har delt inn i 3 perioder. Jeg har hentet noe fra Internett og noe har jeg funnet i bøker hjemme.

Middelalderen:

Det latinske alfabetet kom til Norge i forbindelse med innføring av kristendommen. Skrivekunsten her i landet er betraktelig eldre, de eldste skriftene med runer dateres til 200-tallet. Her har vi konsentrert oss om å gi et bilde av utviklingen av skrift som bygger på det latinske alfabetet. Skriftformene som dominerte var karolingisk minuskel og angelsaksisk insulærskrift.

Norsk skrift har sitt opphav i skriften ute i Europa i middelalderen. På 1000-tallet var det i hovedsak to forskjellige skriftformer som var rådende i Vest-Europa: den karolingiske minuskel og den angelsaksiske insulærskrift (etter det latinske ordet insula som betyr øy). Den første var særlig utbredt i Frankrike og Tyskland. I England ble den karolingiske minuskel benyttet i dokumenter som var skrevet på latin, mens insulærskriften ble brukt når en skrev på morsmålet. Svært forenklet kan vi si at den eldste norske skriften er karolingisk med større og mindre innslag av insulære trekk.


De viktigste insulære bokstavtypene:

Þ/þ ble brukt i engelsk skrift fra 700-tallet av. Tegnet fantes ikke i det romerske alfabet. Opprinnelig er det et runetegn. Bokstaven ble kalt þorn, og det tyder på at tegnet i Norge kom inn i skrift via England, for navnet på runetegnet hos oss er þurs. I løpet av 1400-tallet går dette tegnet av bruk i norsk skrift. Det ble rett og slett overflødig. Språkutviklingen hadde ført til at þ (som ble uttalt som th i engelsk thing) i uttalen hadde falt sammen med uttalen av t (oftest) og d. Av de nordiske språkene er det bare i islandsk at uttalen - og dermed tegnet - har holdt seg.

Ð/ð ble brukt om den stemte varianten av þ. I de eldste norske tekstene bruker en dette tegnet inne i og i slutten av ordene. Stor Ð ble i tillegg også brukt som stor Þ. Tegnet forsvinner så å si fullstendig før 1350. Også her var det språkutviklingen som var grunnen: enten ved direkte bortfall (f eks i slutten av ord), eller ved at uttalen falt sammen med d. Det samme gjelder for ð som for þ: den er bevart i islandsk uttale og skrift. I færøysk brukes ð i skrift, men de uttaler den ikke.

Andre bokstavformer fra engelsk skrift er: insulær f, insulær v, insulær r og insulær d.

I denne tidligste perioden - dvs på grunnlag av de eldste bevarte norske skriftstykkene fra annen halvdel av 1100-tallet - er det i Norge en forskjell på skriften i øst og vest. Østnorske skriftstykker (dvs dokumenter fra Trøndelag med Nidaros og Sørøst-Norge med Oslo) viser at innflytelsen fra den engelske (insulære) skriften er betydelig. I vestnorske skriftstykker (dvs dokumenter fra Nordvestlandet med Bergen og Sørvestlandet med Stavanger) er de karolingiske skrifttrekkene mer fremtredende.


Et av de eldste dokumentene er skrevet i England. Språket er latin og skriften karolingisk minuskel. Det er et blad av en messebok og dateres til omkring år 1000.

To hovedprinsipper for den karolingiske minuskel var

  • mellomrom mellom ord
  • selvstendige bokstaver

Fra slutten av 1500-tallet til 1800-tallet:

Fornyelsen av den gamle bokskriften kommer med frakturskriften, den strengeste form for nygotisk skrift. Bokstavene er langstrakte, med spissbuer oppe og nede. Rundinger forekommer ofte istedenfor de tidligere rette linjer og skarpe kanter. De store bokstavene gjennomgår store forandringer. De får nå de faste formene vi kjenner fra gotisk trykkskrift. Nygotiske kursivskrift er den vanligste bruksskriften på 1500-tallet. Senere, på 1600 og 1700-tallet, skjer en rekke endringer i bruken av enkelte bokstaver.

Den nygotiske kursivskriften blir den vanligste bruksskriften. På 1500-tallet er skriften som regel lav. Den heller svakt mot høyre, men er ikke sjelden mer eller mindre loddrett. Over- og underlengder (som f.eks. i bokstavene t og g) er relativt korte i første halvdel av århundre, men blir etterhvert lengre. Et spesielt trekk ved den nygotiske kursivskriften er kløyving, dvs. flere av bokstavene spaltes i to deler, forbundet med en tynn strek. "r" er den første bokstaven som dukker opp i kløyvd form. Istedenfor én spiss, får den nå to spisser. Senere følger andre bokstaver, som y, v og w. Se skriften i dombok fra Herredagen, hvor den vanlige teksten er skrevet i nygotisk kursivskrift. På slutten av 1500-tallet blir skriftbildet noe endret. Fra nå av blir hellende skrift (50-60º) det normale. Det blir også mer vanlig å skrive alle bokstavene i et ord sammenhengende.

På slutten av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet skjer det flere endringer i bruken av enkelte bokstaver. Det skilles nå mellom vokalene i og u, og konsonantene j og v. Den gamle skrivemåten "ffue" erstattes av "v" (f.eks. haffuer blir til haver). Flere bokstaver og sammensetninger endres, f.eks. erstattes w av v. Ck og ch erstattes av k eller kk. Ordet "og" som før ble skrevet "och" eller "oc", blir nå skrevet "og". Store bokstaver blir mer konsekvent brukt til substantiv. Latinske bokstaver benyttes særlig ved personnavn og fremmedord. Moderniseringen av ortografien skjer ovenfra, idet man fortrinnsvis finner de nye skrivemåtene anvendt i publikasjoner av offisiell karakter, f.eks. i Christian Vs danske lov 1683 og andre lover og forordninger. Latinsk skrift blir også brukt når man skriver på et språk som i sitt hjemland skrives med latinske bokstaver (som f.eks. fransk og engelsk). Det samme gjør man også overfor "nye" språk..

Utover på 1700-tallet møter vi en viss skriveferdighet blant bønder og håndverkere, i alle fall slik at en del var i stand til å skrive sitt eget navn. Skolevesenet ble formelt etablert i 1739, og skolen ga en viss leseopplæring til alle. Skriveopplæring forekom sjelden i skolen den første tiden, så de som kunne skrive, hadde stort sett lært det hjemme eller i forbindelse med arbeidet.

Fra 1800-tallet til i dag:

Allerede fra begynnelsen av 1800-tallet kjenner vi mange eksempler på blandingsbruk av gotisk og latinsk håndskrift. Den samme blandingen finner vi også i trykksaker. Mot slutten av århundret overtar latinske typer mer og mer, først i skrift og noe senere i trykk. På 1900-tallet ble skrivekunsten et viktig skolefag, etter hvert også obligatorisk. Latinsk skrift fikk overtaket, den ble oppfattet som lettere å lære. Den teknisk utviklingen påvirker også skriften. Manuell skrivemaskin blir mer og mer alminnelig, senere kommer elektroniske tekstbehandlingssystemer med tilknyttede skrivere. Skrift og boktrykk møtes.

Ennå mens gotisk håndskrift var hovedregelen i Norge, finner vi mange eksempler på bruk av latinske bokstaver. De lærebøker i skrivning, forskriftsbøker, som kom på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet, inneholdt både gotisk og latinsk skrift.

Et eksempel på blandingsbruk av de to skrifttypene også i norsk statsadministrasjon finner vi i referatprotokoll for Kirkedepartementet like etter 1814. Her er det gjort slik at saksframstilling og begrunnelse i saker som legges fram i statsråd, er skrevet med gotisk håndskrift, mens selve forslaget til vedtak er uthevet ved hjelp av latinsk håndskrift. Profesjonelle skrivere behersket begge skriftformene, men hovedregelen var at man brukte gotiske bokstaver.

Bestemmelser om skriveopplæring i Norge kom første gang i skoleloven av 1827. Av statistikk utarbeidet av Kirke- og undervisningsdepartementet i 1843, ser vi at det var bare vel en fjerdedel av de barn som gikk på allmueskole på landet eller i byene som på det tidspunkt fikk skriveopplæring (vel 50.000 av knapt 200.000 barn). Det var først da ny skolelov ble satt ut i livet i 1860 at skriveopplæring slo virkelig igjennom. Latinsk skrift ser ut til å ha fått overtaket fra da av, først og fremst fordi den ble oppfattet som lettere å lære. Det ble aldri gitt noen sentrale bestemmelser om hvilket skriftalfabet det skulle undervises i.

Fra midten av 1800-tallet ser vi derfor at den latinske håndskriften slår mer og mer igjennom, men da ofte på den måten at i en løpende tekst blandes disse to bokstavtypene. Latinske bokstaver har altså ikke lenger bare den funksjonen at de brukes til å utheve noe. De blir en del av det totale skriftbildet, uten at de erstatter gotiske bokstaver fullt ut. I skoleundervisningen ser vi at elevene går over til å skrive latinske bokstaver rundt 1850, men likevel er det slik gjennom siste halvdel av 1800-tallet at man møter en blanding av gotisk og latinsk håndskrift. Mot slutten av århundret finner man etter hvert flere og flere eksempler på at latinske bokstaver for mange er blitt enerådende også når det gjelder framstillinger på norsk.

Overgangen fra gotiske til latinske typer i trykt skrift kom noe senere. Vitenskaplig litteratur og skjønnlitteratur var først ute. Aviser og tidsskrifter brukte begge deler om hverandre en tid. Gotisk ble faktisk ansett som mer folkelig enn latinsk trykkskrift. Avisen Morgenbladet gikk for eksempel ikke over til latinske typer før i 1909.

Omtrent samtidig med at overgangen fra gotisk til latinsk håndskrift er i ferd med å bli fullført, kommer et nytt skriveredskap: skrivemaskinen. Satt på spissen kan man si at det enkelte steder ble slik at man nærmest gikk direkte fra gotisk håndskrift til skrivemaskin. Fra århundreskiftet og et par tiår framover finner man at det i offentlig forvaltning i Norge ble brukt latinsk håndskrift og maskinskrift parallelt. Etter hvert overtar skrivemaskinen mer og mer.

Samtidig med denne overgangen til latinsk håndskrift og bruk av skrivemaskin i offentlig forvaltning, ble skrivekunsten mer og mer utbredt blant folk flest. Dette hang naturligvis sammen med utbyggingen av folkeskolevesenet. Det å ha en pen håndskrift ble alminnelig ansett som et pluss. Grunnlaget var det som er kjent som løkkeskrift, men samtidig ble de personlige variasjonene flere og flere - likevel stadig slik at skriftbildet alltid kan sies å være latinsk.

Etter andre verdenskrig kommer det inn en ny type skrift. Dette er fremdeles latinske typer, men mens det fram til da hadde vært en vesentlig forskjell på håndskrift med latinske bokstaver og boktrykk med latinske bokstaver, kom det nå en håndskrift som nærmet seg boktrykket, nemlig formskriften. Andre halvdel av 1900-tallet er på dette området kjennetegnet av at det finnes flere forskjellige håndskrifter, med ren løkkeskrift og ren formskrift som ytterpunktene, mens svært mange benytter forskjellige blandinger av disse to skrifttypene.

Skrivemaskintypene holdt seg stort sett uendret i hvert fall til ut på 1960-tallet. Etter hvert ble det til skrivemaskinformål utviklet typer som lå enda nærmere boktrykk enn de tradisjonelle skrivemaskintypene. På 1970-tallet startet også en utvikling når det gjaldt selve skriveredskapet for denne type skrift. Vi får de første datamaskinene med skriveprogrammer, der skriften først blir lagret elektronisk, for så å kunne skrives ut i en vending ved å sende signaler til en skriver. De første skriverne av denne typen vil vi i dag si var ganske primitive, i den forstand at bokstavene tydelig kunne sees bygd opp ved hjelp av prikker (punkter) i bokstavmønster.

Typisk for de første skriverne for datamaskiner, som for de tradisjonelle skrivemaskinene, var at hver bokstav tok like stor plass uansett hvordan den var utformet. Maskinskrivere var vant til å regne i anslag, og et anslag tok like mye plass enten man skrev en i eller en m. Dette til forskjell fra boktrykk hvor hver bokstav tok den plass som var nødvendig (proporsjonalskrift). Neste generasjon skrivere for datamaskiner bygde også opp bokstavene ved hjelp av punkter, men nå ble disse prikkene så små og lagt så tett at man ikke umiddelbart vil registrere at det er slik. Samtidig tok man i bruk proporsjonalskrift også på denne type skrivere.

Dermed har skrift og boktrykk møttes. Noen av oss kan jo fremdeles skrive for hånd, men etter hvert som datamaskinene kommer i flere og flere former, blir mindre og mindre i størrelse og mer og mer allemannseie, kan man da tenke seg at det i løpet av de neste generasjonene vil bli slik at håndskrift blir en like sjelden kunst som i middelalderen?



annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish