Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Veien hjem

Veien hjem

Fantacy-fortelling.

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
14.12.2010


Det var en mørk høstkveld. Jeg var på vei hjem. Jeg tok en snarvei gjennom skogen. Lite viste jeg da at dette tilfeldige veivalget skulle lede meg inn i en ny verden.

 

Det var kaldt, bladene fra treerene blåste overalt. Det var fuktig i lufta, håret mitt var vått og jeg var kald. Når vinden traff ansiktet mitt, kunne jeg nesten ikke kjenne det lenger. Snarveien var rett forbi skogen, ut på veien, deretter bare og følge den vesle stien hjem til meg.

 

Da jeg kom inn i skogen følte jeg at noen så på meg, jeg så meg rundt, men så ikke en levende sjel. Jeg begynte og småløpe , fortere og fortere. Plutselig fikk jeg øye på et lys, et lys som lyste opp hele skogen. Jeg tenkte kanskje det var en familie som lagde bål og grilte pølser. Men det var jo altfor seint til det nå. Forbauset gikk jeg bort, jeg så et bål, men det var ingen mennesker, jeg kikket rundt meg, det var fortsatt ingen der. Da jeg så tilbake på bålet ble jeg blendet av en veldig sterk lys. Jeg lukket øynene, like etterpå lukket jeg de opp og bålet var borte. Jeg kikket meg rundt, og trærne var også borte. Stien jeg pleide og gå på hjem var også borte. Eller kanskje det var jeg som var borte ?


 

 Det hadde plutselig blitt sol, og det var lyst. Det var da det gikk opp for meg at jeg var et annet sted, jeg hadde blitt flyttet. Uten og bruke en eneste muskel. Stedet var så ukjent, ikke som det jeg var vandt til. Trærne var mye høyere, og bæra var store som en baseball. Jeg var redd og ville hjem. « Hallo» hørte jeg bak meg, Jeg snudde meg brått, og der sto en ørn. Ikke en hvilken som helst ørn, men en kjempe diger. Klørne var lange som fyrstikker og vingene minst 5 meter lange. « Kom med meg så skal jeg vise deg noe »

 

. Jeg nølte litt før jeg gikk opp på ryggen hans. Han tok meg med til et pallas, av alle slags typer fugler, ørner, drager og andre flyvende vesner. Vi gikk inn i pallaset. « Du er den utvalgte» Sa han. «Utvalgte ? Jeg, den utvalgte, utvalgt til hva ?» sa jeg forferdet. « Det er en stor kamp mellom flyvefolket og bakkefolket, vi flyvende vesnende kalles flyvefolket. Men de andre vesnene som ikke kan fly, kalles bakkefolket. Det er alt ifra troll til mennesker. Bakkefolket har en stor fordel, selvom flyfolket er felere, har bakkefolket en rekke magiske gjenstander som gjør oss svake. De har foreksempel pil og buer der pilene følger etter deg, til du blir truffet. Derfor ble du sendt hit, for og hjelpe flyvefolket i og bekjempe bakkefolket. « Men hvorfor meg ?» Spurte jeg spent og forbauset ? « Det veit vi ikke helt enda ». Jeg fikk mitt eget rom i palasset. Det var et kjempe digert rom, men bilder som bevegde seg og snakkende speil. Speilet var hyggelig, og gjorde meg ikke så veldig ensom. Nå som jeg hadde vært her noen timer, begynte jeg alleredet og bli vant til all denne magien.

 

Dagen etter våknet jeg at noen banket på døren, det var ørnen. « Tiden er inne » sa ørnen med en høy og farlig stemme. « Men jeg veit ikke hvordan jeg sloss, jeg er jo bare en liten gutt på bare fjorten år » svarte jeg redd. Jeg fikk en klump i halsen, og en stikkende følelse i magen. Jeg savnet mamma og pappa. Jeg savnet det virkelige verdnen. Ørnen viste meg ut på hverandaen. Derfra kunne vi se flere tusner av bakkefolk med forskjellige kamprop og rustninger. Nå ble det bare verre, jeg ville ikke være her lenger. Alt jeg skulle var og gå hjem, så dukker jeg opp i en fantasiverden , midt i en stort og brutalt kampmøte. Hjertet begynte og dunke. Jeg ble kald. Jeg var redd for og dø. Det måtte finnes en annen utvei en dette brutale slagsmålet. En bakvei, en redning vekk herfra. Klumpen i halsen ble bare større og større. Stikkingen i magen ble verre. Jeg hadde lyst til og begynne og gråte, men jeg turte ikke. Jeg skulle ønske mamma var her. Mamma som alltid pleier og trøste meg når jeg har problemer eller er lei meg. « Her » sa ørnen og ga meg en pinnelignen sak. Ørnen så hvordan jeg kikket ned på pinnen og sa « Det der er ingen vanelig pinne, det er en magisk pinne. Du må bare si de rette ordene så forvandler de alt levende til stein » Jeg sa ikke noe, jeg bare kikket. Den var lett, men samtidig tung. Tungere enn en vanelig pinne. Plutselig hørte jeg masse rop og brøl. Bakkefolkeneløp mot palasset og begynte og slå løs, med klubber, pinner, stokker og alt de måtte finne.

 

« sett deg oppå meg » Ropte ørnen. Jeg gjorde som han sa og avsted dro vi med den magiske pinnen. Vi fløy ned mot bakkefolkene i en enorm fart, og fløy opp rett forran dem. « Når vi er nerme bakkefolkene sier du de magiske ordene og gjør dem til stein» ropte han. Vi fløy mot dem og jeg sa de magiske ordene. Jeg så noen av bakkefolkene ble til stein. Jeg var redd samtidig som spent. Det var ikke bare jeg som hadde den magiske pinnen, fuglene hadde den i nebbet. Dragene sprutet ild. Etter en lang tid med blodig og brutal krig, var den endelig over. Nesten halve bakkefolkene var blitt til stein, og de som var igjen flykta. Endelig var flyvefolkene frie. « Tusen takk for at du hjalp oss og bekjempe bakkefolket » sa ørnen og knelet. « Som en takk for du beholde den magiske pinnen for forsvar » « Takk» sa jeg nølene. « Jeg vil egentlig bare komme meg hjem» forklarte jeg. « Bare gå bort til speilet å si hvor du vil dra» Jeg gikk bort til speilet, og ble stående og kikket. « vær forsiktig der ute » Ropte ørnen, rett før jeg ble sugd inn i speilet og kastet ut ved siden av bålet,i den virkelige verdnen. Da jeg kom hjem fortalte jeg mamma, hvor jeg hadde vært. « Du har nok bare falt i søvne på veien hjem, kom så skal du få litt te » Mamma og pappa trudde aldri på meg, men det som teller er at jeg veit det, og har vært der.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil