Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Forandringer - ikke alltid til det bedreSkriv ut Utskrift
Vendepunktet, i dette tilfellet med negativt fortegn.
Bokmål - NovelleForfatter:



Hei. Jeg heter Lisa. Jeg bor i et hus like utenfor Oslo, hvor jeg går på en skole sammen med alle vennene mine.

 

Helt fram til for to uker siden, så jeg på meg selv som normal. En helt normal jente på 15 år. Nå er jeg ikke det lenger. Ikke etter det som skjedde. Det er få som snakker til meg lenger, hvis de ikke må, og når de gjør det er det med lave stemmer. Som om de ikke vil forstyrre. De sier jeg er fjern. Det er vel det jeg er. Fjern.

 

To uker og en dag tidligere.

Jeg gikk av skolebussen, opp gjennom hagen og inn døra. Som vanlig. Det var onsdag og midt i uka.

”Hei!” ropte jeg. Humøret var på topp. ”Gjett hva jeg fikk på Naturfag-prøva!”

”5+?” gjettet Eirik. Lillebroren min.

”Nei,” svarte jeg, på vei opp trappa. Han fikk øye på smilet mitt.

”6?” spurte han.

Jeg nikket.

”Så bra da!” svarte han og smilte. Han gjorde meg alltid så glad.

”Hvordan gikk det på skolen i dag da?” spurte jeg han mens jeg slengte meg ned på sofaen. Jeg pleier alltid å hvile i 2 minutter før jeg begynte på leksene. Vi pleier å snakke litt, om hva vi har gjort den dagen for eksempel. Eller så bare ligger jeg der og hviler, og ser på at han gjør lekser, mens mamma lager middag. Han går i 7. klasse, og kommer derfor hjem før meg siden jeg går på ungdomsskolen.

”Bra,” sa han. ”Det vanlige egentlig. Med deg, da?”

”Helt OK.” Jeg smilte fortsatt. ”Jeg drar på senteret etter skolen i morgen, hvis du ikke har hørt det. Skal dit med Emilie.”

”Ok,” sa Eirik. ”Jeg drar ned på fotballbanen med Per-Ole og dem etterpå, hvis du ikke har hørt det.” Han smilte ertende.

”Tulling,” sa jeg og lo. Men jeg er glad i deg uansett, fikk jeg lyst til å tilføye. Jeg gjorde det ikke. Du aner ikke hvor mange ganger jeg har angret på det.

 

Neste morgen var også helt vanelig. Altfor normal. Jeg hadde ingen anelse om hva som kom til å skje.

Før jeg gikk på skolen tok jeg på meg en ny genser og en olabukse. Jeg er ikke den av de jentene i klassen som er mest gald i å pynte seg, men i dag fikk jeg lyst til det, så jeg la til et blått skjerf rundt halsen som matchet olabuksa.

”Kult, søs,” var det første jeg hørte da jeg kom ut fra badet. Eirik er en av de få guttene som faktisk legger merke til hva du har på deg. Han vet akkurat hvordan han skal gjøre en jente glad.

”Tusen takk!” smilte jeg. Jeg trodde dagen ville bli like bra som dagen før.

”Ja, det passet fint sammen, Lisa,” sa mamma.

”Takk”, smilte jeg.

Mamma skulle kjøre oss til skolen som vanlig. Jeg satt foran og så ut av vinduet, og det var ikke første gangen jeg tenkte på den fine naturen som var her. Det er rart at bare et lite stykke utenfor Oslo, med alle blokkene og all trafikken, kan det være så stille og fredelig og så fin natur. Jorder og skoger og.. Jeg smilte igjen.

 

Barneskolen og ungdomsskolen ligger nesten rett ved siden av hverandre. Mamma pleier først å slippe meg av utenfor ungdomsskolen, deretter kjøre videre og slippe Eirik av utenfor barneskolen. Det var det hun gjorde i dag og. Hun stoppet der hvor bussene stoppet for å slippe av elevene, og jeg gikk ut. ”Hade,” sa jeg og vinket til Eirik. Han vinket tilbake da mamma kjørte ut på veien igjen.

 

Så ble verden snudd på hodet. Alt skjedde så fort, men når jeg ser det for meg etterpå er det som om noen kjører det i sakte film i hodet mitt.

 

Bilen kom i full fart bakfra. Helt ute av kontroll. Hånden min stoppet å vinke da jeg så hva som kom til å skje. Bilen traff mammas bil bakfra på det ene hjørnet, akkurat da hun svingte ut på veien. Akkurat der Eirik satt.

 

Noen skrek, og denne noen bare fortsatte og fortsatte. Hold opp, fikk jeg lyst til å si. Det var da jeg skjønte at det var meg som skrek.

 

Bilen rullet rundt i lufta og deretter bortover veien. Det hele var helt uvirkelig. Som om det ikke var jeg som sto og så på dette, men noen andre. Jeg løp bort til bilen før den hadde lagt seg til ro. All trafikken hadde stoppet.

 

”EIRIK! EIRIK! MAMMA!” skrek jeg. ”MAMMA!”

 

Noen prøvde å stoppe meg, men jeg hørte ikke på dem. ”Det kan være farlig!” tror jeg noen ropte, men jeg hørte ikke på dem. Tenk hvis… nei. Vær så snill, Gud, la det gå bra med dem, la det gå bra med dem!

 

Jeg knelt på glasskåret ved siden av bilen, som lå opp ned, men kjente ikke smerten. ”EIRIK!” ropte jeg. Da så jeg han. Han hang slapt ned fra bilbeltet, og fra ett kutt i pannen rant det blod. Magen min vendte seg og verden falt i grus. Nei. Nei. Det var ikke mulig. Ikke mulig.

 

Noen dro meg bort derfra, men nå klarte jeg ikke å kjempe i mot. Jeg så alt som i en tåke. Det kunne ikke være virkelig. Det kunne ikke.

 

Jeg dro ikke på senteret med Emilie den dagen.

 

Nå, to uker etterpå, har jeg hatt min første dag på skolen igjen. Og som jeg allerede har sagt, er det få som snakker til meg. Emilie ga meg en klem da jeg kom, men hun sa ikke noe. Hun er en god venninne. Jeg fikk ikke med meg noe av det lærerne sa i timene i dag. Jeg slapp prøven, men det var det ingen som syns var rart. Jeg er blitt stille. Ikke sånn som jeg var før, en helt annen person. Jeg ser verden på en annen måte nå. Legger merke til de små tingene. Vendepunktet, sier psykologen min. ’Livet ditt blir annerledes nå, men du må lære deg og leve med det. Tiden leger alle sår’. Jeg vet ikke om jeg tror på det.

 

Han som kjørte bilen som.. som gjorde at mamma og Eirik ikke er her lenger – døde også. Han var full sier de. Midt i uka.. Men jeg orker ikke tenke på det.

 

Det verste var da jeg kom hjem. Det at Eirik ikke var der og spurte hva jeg hadde gjort på skolen. Mamma sto ikke og laget middag. Da begynte jeg å gråte igjen.

 

Pappa satt i sofaen og stirret framfor seg. Akkurat da glemte jeg at jeg var en stor jente på 15 år, og jeg krabbet opp på fanget til pappa. Han holdt rundt meg, og tårene begynte å renne nedover kinnene hans.

 

Det var bare jeg og han nå.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish