Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
RivieraenSkriv ut Utskrift
Handler om det å ta uventede valg, og det å følge din drøm...
Bokmål - NovelleForfatter: Anonym



Jeg satt i framsetet i den røde Forden til mamma, med lukkede øyne. Hjertet mitt jobbet på spreng. Snart skulle det skje, snart skulle jeg vite hvilken framtid jeg hadde… Når jeg endelig klarte å innse hva som skulle skje, roet jeg meg ned bitte litt og åpnet jeg øynene. Mamma så på meg og smilte. – Det går så bra, så. Jeg er helt sikker på at du har klart deg fint!

Jeg snudde hodet mitt sakte mot henne. – Er du sikker? Jeg er så nervøs!

Det var ikke så ofte jeg var det, men hvem har ikke nerver når noe så stort som dette kommer til å hende? Mamma fortsatte å smile oppmuntrende. – Ja, da. Jeg er helt sikker!

 

Jeg lukket øynene igjen. Prøvde å tenke på noe annet. Men tankene vandret stadig tilbake til det jeg ikke ville tenke på. Hva om det ikke gikk bra? Jeg forberedte meg på det verste når jeg gikk inn hovedinngangen til skolen med mamma. Det blir sikkert kjempedårlig. Ikke vent deg noe bedre enn 4! Jeg holdt på å gå rett i døra til kontoret, hvor vi kom til å få brevet. Mamma reddet meg i siste øyeblikk. Hva skulle jeg gjort uten henne? Hun banket på døra, og vi hørte en stemme si ”Kom inn!”. Med mammas hender på skuldrene mine, gjorde vi entré i døråpningen. Ei lita dame i 50-årene, så opp på oss med de blide øynene sine. Gamle frøken Anne-Mari Haukaas fra ungdomsskolen. – God dag fru Steinkjær! Hei Matilda! Lenge siden sist. Hvordan går det med deg? Er du spent?

 

Jeg klarte så vidt å nikke. – Jeg skal ikke holde dere på pinebenken lenger. Her er den trolig etterlengtede konvolutten!

 

Jeg klarte ikke å rekke ut hånda for å ta den imot, så mamma tok den istedet. Går det an å bli så nervøs? Vi gikk tause tilbake til bilen. Brevet skullet åpnes når pappa kom hjem fra jobb, det hadde vi blitt enige om...

 

- Hallo! Jeg er hjemme!

Jeg bråvåknet i fra bokverdenen jeg hadde druknet i. Jeg hadde trengt å ha noe oppslukende å drive med, sånn at jeg ikke tyvåpnet brevet. Nå sprang jeg lettet ned og kastet meg rundt halsen på pappa. Jeg trodde nesten han aldri skulle komme!

 

- Hei jenta mi. Jeg ser du er opphisset! Det var bra jeg kom nå, eller sa hadde du sikkert åpnet brevet før jeg kom, av ren nervøsitet... og nysgjerrighet.

Jeg måtte le litt. Mamma dukket opp i gangen.

- Det er mat, vi får åpne brevet etter at vi har spist.

Hun skottet bort på meg og lo. Jeg hadde visst et rart ansiktuttrykk.

- Jeg bare tuller, vi kan åpne den ved bordet, FØR vi spiser. Du har ventet lenge nok! Aleksandra, det er mat!

 

Jeg hørte lillesøsteren min løpe ned de smale trappetrinnene. Hun var akkurat ferdig med ungdomsskolen, og hadde nesten slått meg. Jeg hadde fått 5.5, mens hun hadde fått 5.4. Vi fikk en ny pris av mamma og pappa som het: «Skolens beste søsken-karakter». Typisk dem å finne på noe sånt. Men i hvertfall, vi feiret det med å dra til Tusenfryd. Verken jeg eller Alexa hadde vokst i fra det, det var egentlig det stikk motsatte. Det ble bare gøyere og gøyere.

 

- Skal dere åpne brevet nå? Alexa sin smale og lange figur viste seg i døråpningen.

- Ja, bare kom å sett deg. svarte pappa.

Nå var alle endelig samlet ved bordet. Mamma rakte meg høytidelig det hvite konvolutten. Det stod bare «Matilda Liv-Johanne Steinkjær». Jeg åpnet spent brevet. Det var helt stille rundt middagsbordet som var fint dekt. Jeg pustet dypt inn før jeg tok opp det pent sammenbrettede arket. Jeg skumleste gjennom det første, og så kom jeg til karakterene og leste høyt:

- Matte 6, Engelsk muntlig 5, Engelsk skriftlig 6, Kroppsøving 5, Naturfag 6, Norsk muntlig 6, Norsk skriftlig 6. Jeg måpte bare mer og mer, -Samfunnsfag 6, RLE 6, Kunst & Håndverk 5, Spansk 6. Yess, 6 i Spansk! - Musikk 5, Mat og Helse 6.

I gjennomsnitt 5.7. Gratulerer!

Jeg var overrasket, skikkelig overrasket til og med. Mamma og pappa lo. Så begynte alle å klappe, mens jeg fortsatt ikke kunne fatte det. Etter det begynte en skikkelig festmiddag.

 

Riiiiiing, riiing. Ååå ta telefonen! Men akk nei. Jeg sukket, det er så likt Steinar å glemme telefonen hans. Jaja, da fikk jeg bare vente. Jeg kastet meg i den mjuke senga, og bare nøt at jeg endelig var ferdig med skolen. Endelig voksen! Nå kan jeg gjøre hva jeg vil! Fri! Der tok jeg så absolutt grundig feil...

 

Steinar hadde ennå ikke ringt. Jeg gikk bort til vinduet. Solen hadde ikke bestemt seg for å gå ned ennå, og solstrålene stod ut som en svær, oransje-rød løvemanke. Jeg kunne se gjenskinnet fra sola som en stripe langs havet. Å så glad jeg var for å bo bare 300 meter ifra havet. Jeg så på klokka, den var 10. Jaja, det var ikke for sent til å gå seg en tur langs stranda og se på den nydelige solnedgangen.

Jeg slengte over meg en tynn sommerjakke og sandalene mine. Det var en ekstrem varm sommer. Da jeg gikk ut, fikk jeg meg en overraskelse. Steinar var på vei mot meg.

- Steinar! Jeg småsprang bort til han, og ga han en klem.

- Hei Matilda. Hvordan går det? Har du fått karakterene?

Det glimtet i øynene mine.

- Hvordan gjettet du det?

- Haha, det er omtrent ingen som kjenner deg så godt som meg. Du skinner som en sol på vei opp, det er helt klart at du har fått gode resultater. Hva fikk du?

 

Jeg så lurt på han. Jeg var i godt humør, og nå følte jeg behov for å være litt barnslig.

- Gjett!

- 4.5 kanskje?

Da han så hvordan jeg skiftet fra å være glad til å være fornærmet, presset han på å si;

- Det var naturligvis bare tull, du fikk sikkert 5.6 eller noe sånt!

- Tulling, forsto du ikke at jeg tullet med? Men du var nærme der, jeg fikk 5.7 i snitt.

- Oi, oi, oi! Jeg burde føle meg beæret over å ha et sånt skolelys ved siden av meg.

 

Steinar gliste og begynte å løpe. Jeg spurtet leende etter han. Vi måtte springe helt ned til vannkanten før jeg fikk tatt ham igjen. Jeg tok av meg sandalene og kjente den mjuke sanden under føttene mine. En frisk bris tok tak i det lange, lyse håret mitt. Steinar kom bak meg og holdt rundt meg. Jeg lukket øynene og lyttet til de små bølgene som skvulpet i saltvannet. Etter en stund, brøt Steinar stillheten.

- Hva har du tenkt til å gjøre nå?

Jeg åpnet øynene og så opp han.

- Jeg har lagt en liten plan i bakhodet. Jeg er flink til så masse, og jeg har lyst til å bruke egenskapene mine på en eller annen måte for å hjelpe. Hjelpe barn som sulter, hjelpe mødre som har hiv og aids. Hjelpe folk som lider, rett og slett.

 

Vi var stille en stund til, men til slutt hvisket Steinar;

- Det er så fryktelig langt borte. Det er i Afrika... Vi bor i Norge!

Jeg kom meg løs i fra armene hans og gikk litt bort fra ham.

- Men det betyr ikke at vi skal gi blaffen i det! Det er derfor vi er her, det er derfor Norge er et rikt land! For at vi skal kunne hjelpe! I stedet tar vi alt for gitt, sløser bort pengene på alt mulig skitt og tar som selvfølge at vi kan gå på skole!

 

Jeg tok en pustepause. Steinar kom nærmere.

- Jeg vet det... Det er bare det at da mister jeg deg! Da er du ikke her lengre! Og jeg kommer til å gå rastløs rundt og savne deg.

Jeg snudde meg og klemte han hardt.

- Det betyr ikke at jeg aldri kommer tilbake, at jeg aldri kommer på besøk. Jeg har bare lyst til å dra ut i verden, og gjøre noe for å hjelpe! Jeg har hørt og sett alt for mange grusomme historier til at jeg bare kan snu ryggen til! Jeg vet det er fjernt for mange, men det har av en eller annen grunn alltid vært en del av verden for meg den siste tida. Og jeg tror det er en mening i det.

Steinar kysset meg forsiktig. En boblende glede over å ha han her ved siden av meg dukket opp. Tenk at jeg hadde vært så heldig!

- Jeg skal ikke hindre deg i å dra, husk at uansett hva dine valg blir, så er jeg deg til å støtte deg!

- Det var de beste ordene jeg kunne høre. Du er den eneste jeg har fortalt dette til.

Steinar smilte det peneste smilet jeg visste om. Jeg rusket han i det mørke, fyldige håret.

- Hva sier du til å feire at du er ferdig på skolen med en tur på ballettforestilling i morgen?

- Du mener vel ikke alvor? Jeg så spørrende på Steinar.

Jeg hadde alltid likt ballett, det var noe av det beste jeg likte å se på. Ballett var en egen magisk verden, fullt av grasiøse danserinner på tåspisser og sterke mannfolk som løftet danserinnene høyt over bakken.

- Hva tror du? Jeg har ordnet med billetter, men hvis du ikke vil, så kan jeg avbestille.

- Tuller du? Jeg sier gladelig ja takk!

 

Sommeren gikk fort. Lange dager på strendene og vennedager var det mange av. Været var visst på min side. Jeg tilbrakte heller ikke så få timer med Steinar.

 

En tidlig høstkveld, da været hadde snudd og det pøsregnet, pratet jeg og mamma sammen i den lune, varme og koselige stua. Og da kom hun med det spørsmålet jeg hadde ventet på.

- Hva har du tenkt til å gjøre videre? Med så gode karakterer, tenker jeg du vil ta en høy utdannelse. Kanskje du vil bli advokat, lærer ved universitet eller til og med tannlege, akkurat som meg?

 

Jeg kjente et lite sting i hjertet.

- Faktisk, har jeg ikke tenkt til å bli noe i den duren. Kanskje senere, men akkurat nå vil jeg ikke studere noe særlig.

Jeg visste at det var det mamma ventet minst å høre ifra meg. Jeg hadde alltid tatt skolen alvorlig, og hadde hatt høye mål. Jeg ville komme meg videre i livet. Få en god og suksessfull jobb og en familie. Men i det siste hadde tankene forandret seg. Jeg var blitt modnere og så på verden med et nytt blikk. Jeg tror det hadde noe med de dype og alvorlige samtalene jeg har hatt med en gammel lærer på den internatskolen jeg gikk på. Jeg snakket nesten hver dag med ham. Men det hadde verken mamma eller pappa fått med seg, siden jeg hadde bodd så langt borte i fra dem.

- Jaha?

- Jeg har lyst til å dra til Afrika.

Mamma sluttet å strikke på den lille genseren som skulle være til den kommende fetteren min som den yngste tanta mi skulle ha, og tittet interessert på meg.

- Hva skal du gjøre der?

- Jeg har forandret synet på ting. Jeg har lyst til å lære mere. Jeg har lyst til å hjelpe.

Og jeg fortalte henne om tankene mine, hva jeg hadde lyst til og hvorfor. Mamma hørte tålmodig på meg. Etter en stund, sa hun;

- Jeg vil egentlig heller at du skal være her i Norge og studere...

- Jeg vet det, men ofte går det ikke som vi først hadde tenkt oss. Husk at jeg er faktisk 18 år, og nå bestemmer jeg over meg selv.

- Ja...

 

Pappa ble heller ikke så glad når han fikk høre om planene. Både mamma og pappa var høyt utdannet og hadde suksessfulle jobber, og de hadde håpet at jeg og Alex skulle gå samme vei.

- Det er ditt valg, men ærlig talt. Jeg har ikke hørt noe så idiotisk på mange år! sukket han.

 

Og sånn fortsatte det. Mamma og pappa prøvde alt de kunne for å få meg til å bli. Jeg fikk press i fra mange kanter. Familien, Steinar, til og med naboene drev og maste.

- Hvorfor skal du kaste bort de gode karakterene på slikt tull?

 Jeg begynte å krangle med Steinar. Jeg var trøtt, forvirret og irritabel, mens Steinar mislikte mer og mer at jeg skulle dra.

En dag orket jeg rett og slett ikke mer. Jeg brøt sammen i gråt. Kjære Gud, hva er det du vil? Hva skal jeg velge? Tok jeg feil likevel? Hjelp meg og vis meg den rette vei!

Jeg gråt til langt på natt, men til slutt falt jeg i en dyp søvn...

 

Jeg stod ved siden av en svær og stri elv. Jeg lurte på hvorfor jeg var her, og da jeg så meg rundt, så jeg grønne frodige trær. Jeg så ned i elven igjen og skvatt. Det var store, sultne krokodiller der! Hva skal jeg gjøre nå? Jeg følte straks at jeg burde gå langs elven. Jeg gikk en liten stund, og ble til slutt ganske sliten. Jeg satte meg ned ved elvekanten og kjente den strie strømmen ved føttene mine. Jeg lukket øynene, men åpnet de straks igjen. En krokodille var på vei for å ta et jafs av føttene mine. Jeg skyndte meg opp og så meg rundt. Jeg fikk øye på en liten rolig elv, som skilte seg ut fra den svære elva. Hvordan klarte den det? Skal jeg følge den? Nei, jeg må følge den målbevisste elva, det så mye tryggere ut. Og jeg begynte å gå igjen. Jeg gikk og gikk og atter gikk. Jeg følte at det skulle skje noe, at jeg skulle oppdage noe. Men nei, ingen ting skjedde. Jeg var skuffet. Jeg klarte omtrent ikke å gå mere. Jeg så ut i skogen. Skal jeg gå inn dit? Trærne stod så tett, jeg visste ikke hva slags farer som ventet meg der.. Jeg holdt på å gå inn der, men noe stoppet meg. Jeg sto stille en liten stund.

 

Plutselig datt en bananklase i hendene mine. Hæ? Jeg så opp. Ingenting der. Men jeg begynte å spise. Og jeg følte jeg fikk nye krefter. Hvilken vei skulle jeg gå? Så kom jeg på den lille elva som hadde skilt seg ut fra resten. Jeg visste med en gang at det var den elven jeg skulle følge. Jeg begynte å gå oppover, men jeg visste det ville bli en slitsom tur. Og jeg hadde rett, ofte holdt jeg på å falle sammen, men nå bar jeg oppover. Endelig kom jeg til den lille elven. Også var det bare å følge rivieraen. Det navnet bare var der plutselig. Jeg følte det var noe spesielt med det. Jeg fortsatte å gå og fant ut at dette var en svært rar elv. Den svinget stadig skarpe svinger, av og til gikk den til og med oppover! Tenk at vann kan renne den veien! Snodig. Det begynte å mørkne, men plutselig så jeg en lysning litt lenger borte. Det ga meg nye krefter, og jeg kom endelig til lysningen. Jeg gispet. Foran meg lå en svær innsjø. Jeg kunne ikke se noen ende på den. Jeg smakte på vannet. Jo det var ferskvann. Sola dukket opp, og det glitret i vanne. Rivieraen rant ut i sjøen, men det som var rart, det var at rivieraen hadde en lysere blåfarge enn resten av vannet. Og selv om den var kommet i innsjøen, fortsatte den bare på tvers over hele innsjøen. Jeg kunne se den blåe stripa som nå gikk rett, isteden for at den svingte. Plutselig begynte noen å rope på meg. - Matilda, Matilda!

 

Jeg våknet. Alexa stod og prøvde å få liv i meg.

- Jada, jeg er våken. mumlet jeg trøtt. - Hva er klokka?

- Den er halv et. Du var ikke til å vekke når jeg prøvde i 11-tida. Du sov rett og slett som en stein.

Jeg satte meg opp.

- Takk for at du sa ifra. sa jeg og smilte et trøtt smil.

Alexa gikk ut av rommet. Jeg strakte meg og tenkte på drømmen jeg hadde hatt. Den var virkelig rar, jeg hadde aldri hatt en sånn drøm før. Jeg lurte på hva den betydde. Det var noe underlig og spesielt med den drømmen, den MÅTTE bety noe?

 

Litt senere, dro jeg til ei venninne jeg hadde fått på internatskolen. Hun bodde ikke så langt ifra den. Jeg overnattet en 3 dager hos henne. Det var godt å komme seg bort litt. Den siste dagen jeg var der, var en søndag. Så vi dro til kirken. Og der møtte jeg en gammel kjenning.

- Hei Matilda! Lenge siden sist!

Jeg snudde meg. Den gamle læreren jeg pleide å prate med!

- Hei Gunnar! For en overraskelse!

Og så satt vi i en dyp samtale. Ikke lenge etter, hadde jeg fortalt om alle bekymringene mine, og drømmen min. Han satte stille og tenkte en stund.

- Jeg tror det er noe Gud vil fortelle deg. Den store strie elven er nok det presset du får fra alle kanter. De lille rivieraen er det du ønsker. Resten kan du finne ut selv. Husk at Jesus har sagt; Legg alle bekymringene dine for Meg, og Jeg vil ta Meg av dem...

 

Jeg fikk ny styrke den søndagen der, og jeg var klar til å kjempe videre. Den kvelden jeg kom hjem, snakket jeg med Gud. Jeg la fram alle bekymringene mine, og følte meg 100 ganger lettere. Og fra den kvelden, når noen spurte hva jeg ville gjøre, sa jeg ikke at jeg VILLE til Afrika, jeg SKULLE til Afrika!

 

Jeg hadde søkt på nettet og andre steder, og funnet en hjelpeorganisasjon som skulle dra til et land som het Nigeria litt etter nyttår. De søkte personer som kunne være med og etter en lang telefonsamtale med ei dame som var med og ledet turen, meldte jeg meg straks på. Og jeg fikk være med. Jeg fortalte alle om planene mine, og flere og flere begynte støtte meg i prosjektet. Mamma og pappa ble til slutt revet med, og nå var de stolt over å ha en datter som skulle til Nigeria og hjelpe.

 

Det var bare et problem igjen. Steinar. Jeg hadde ikke snakket med ham på en stund, siden den siste krangelen vår. Jeg bestemte meg for å ta kontakt med han og sendte en melding om han ville møte meg på en cafe i nærheten. Et en liten stund pep telefonen. Steinar hadde svart ja! Jeg var lettet. Nå måtte jeg bare fortelle han nyheten...

 

- Hei! sa jeg, da jeg så Steinar gjøre entre i kafeen.

Han satte seg ved siden meg. Jeg begynt først med å si unnskyld. Han og.

- Nå? Hva ville du fortelle meg?

- Våre veier skilles likevel, jeg drar til Nigeria.

Steinar ble stille.

- Jeg setter pris på alle de stundene vi har hatt sammen, det har vært 2 vidunderlige år. Men det er på tide å komme seg videre. Jeg valgte rivieraen...




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish