Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Husker alt, og vil aldri glemmeSkriv ut Utskrift
Ungdomsforelskelse. Sjalusi. Nysgjerrighet. Sorg. Kjærlighet.
Bokmål - FortellingForfatter:



”Jeg drømmer med en knust hjerte. En drøm om at du vil føle det samme igjen. En drøm om at du og jeg en gang vil bli som før. Jeg husker alt, og vil aldri glemme. ”

 

Det hele begynte vintern for et år siden. Andreas og jeg hadde felles venner, og det var slik vi ble kjent. Med tiden ble vi gode venner, ikke noe mer. Jeg hadde alltid sett på han, lagt merke til han. Den kjekke gutten i 9. klasse, med de lyse bølgene bak i nakken, de store dyriske gråblå øynene, og det vakre smilet som var til å måpe av. At han var populær var det ingen tvil om, heller ikke at han var uoppnåelig for meg.

 

Jeg var på flørtern med Håkon, bestekompisen til Andreas, og vi skulle på date, noe som var ganske stort i 8. klasse. Andreas bombanderte mobilen min med meldinger fordi han var så opptatt av om vi hadde kysset eller ikke. Han var så nysgjerrig at jeg visste ikke hva jeg skulle si. Jeg begynte å lure på hva han egentlig ville, men stoppet raskt å tenke på det og ville ikke være innbilsk. Jeg fortalte han straks at daten var rett og slett misslykket, og det snakket vel for seg selv. Det tok litt tid før han svarte på meldingen. Plutselig vibrerte mobilen, og jeg leste meldingen. ”Oja, den er kjip.. Men jeg er ivertfall en veldig god kysser, du burde teste meg ut en gang da<3”. -OKEI!

 

Tenke jeg. - Hva i!? For det første var han et år eldre enn meg, og for det andre var han bestekompisen til Håkon! Uten at jeg tenkte over det satt jeg der og gliste bredt og sendte melding tilbake ” Det kan vel ikke skade :p ”. Rett etter meldingen var sendt, angret jeg veldig. Men egentlig ikke. Jeg angret fordi det var dårlig gjort ovenfor Håkon, og tenk hvis Andreas bare kødda med meg, og egentlig satt det ti venner hjemme og lo av meg. Men jeg angret ikke fordi jeg hadde allerede bestemt meg etter denne grusomme, pinlige og veldig lite intresante daten, at det ikke ville skje noe mer mellom meg og Håkon. - Men det visste jo ikke han, tenkte jeg. - Ja, uansett, det skadet vel ikke med en liten melding.

 

Dagene etter var det utrolig pinlig å møte Håkon, og ikke minst Andreas! Alle venninnene mine hadde lest meldingen fra Andreas, og ropte ut ”Oouu! Der er Andreas!” -Kunne det bli værre? sukket jeg for meg selv.

 

Skoledagene og måndene gikk og jeg og Andreas var blitt ganske så gode venner. Ikke noe mer egentlig, selv om jeg følte at det var noe der. En liten gnist og flørting mellom oss, men det var jeg sikkert alene om. Vi meldte masse med hverandre, chatta på datan og var av og til sammen etter skolen og på kveldene. Vi pleide alltid å tulle med hverandre, dytte litt på hverandre for morsomt, og hadde vår egen hilsen. Jeg ble skikkelig glad av Andreas, og håpet selvfølgelig han ble glad av meg.

 

Da sommerferien kom mistet vi litt kontakten, siden jeg var bortreist, han var bortreist og så videre. I begynnelsen av juli sendte jeg en bursdag melding til han, og han var så sjokkert over at jeg husket det. - Selfølgelig gjorde jeg det, sa jeg til han. Han sa at han ble så glad over meldingen at han ville se på den hele dagen og bare smile. Så søt han er, tenkte jeg. Han lovte at han skulle huske min bursdag også som var cirka en månde etter han.

       

Da bursdagen min kom, satt jeg omtrent hele dagen og ventet på den ene meldingen. Lurte så fryktelig på hvorfor jeg gjorde det, jeg var jo liksom ikke forelsket i han. – Samme faen, tenke jeg, og nøt heller dagen.

 

Sommerferien begynte å nerme seg slutten, og alle var ute og nøt de siste varme sommerdagene med grilling, kos og avslappende dager. Plutselig ringer Andreas meg og spørr om jeg skal være med ut med han og Ola. – Okei, svarer jeg, og tenker så morsomt dette kunne bli, det var lenge siden jeg hadde sett både Andreas og Ola.

 

Med en gang vi møttes løp av bort til meg, og sa unnskyld for at han ikke hadde sendt melding på bursdagen min, men han husket det ikke før dagen etter og da var det liksom forsent, men at han hadde tenkt på meg hele dagen. Han var så søt og omtenksomsfull.

 

Dagen endte opp med å bli fullstendig lok, så vi bestemte oss for å ta trikken til Jar, selv om de vi kjente der, ikke var hjemme. Flørtingen og tullingen fortsatte, og alt ble med ett veldig koselig. Jeg og Andreas lå og snakket sammen i flere timer, mens han strøk og tok meg i håret og så på meg med et sånn blikk som om han kunne se på meg for alltid. Slik fortsatte det de neste dagene i en hel uke. Var sammen hver dag. Venninne mine sa at det kom seriøst til å skje noe mellom oss, men jeg var sikker på at det ikke ville det.

 

Et nytt skoleår begynte, og av en eller annen grunn, snakket vi ikke stort med hverandre på 2 uker. Kanskje et lite hei nå og da, men ikke stort mer. Snakket litt med hverandre på msn. Det var blitt ganske rart. Håkon og Andreas var ikke venner lenger. Visste ikke hva det kom av, men Håkon var sur på meg også. Kanskje han hadde fått vite om at jeg drev og meldte med Andreas når jeg egentlig var på flørtern med han, og så hadde Håkon missforstått alt! Neida, det hadde sikkert ikke skjedd. En annen ting jeg la merke til at Andreas også var uvenn med bestekameraten sin som han hadde kjent siden barnehagen. Hva hadde skjedd? Etter alt, så virket ikke Andreas like populær som jeg trodde han var, men hva spilte det for noe rolle, tenkte jeg.

 

Med tiden snakket jeg og Andreas sammen igjen, og han sendte meg tusenvis av meldinger hele tiden. Fortalte hvor pen, vakker, snill og perfekt jeg var. Og hvor glad han var i meg. En kveld tekstet vi på mobilen og jeg skjønte at jeg virkelig var forelsket i Andreas. ” Natta da pusen min. Tenker ikke på noe annet en deg fortiden. Forelskelse liksom<3. Kjempe glad i deg!!<3 ” sto det på den siste meldingen. –ÅÅÅÅÅ!, skrek jeg. Herregud, jeg hadde aldri følt en sånn følselse i magen før! Hadde vært forelsket, men ikke sånn som på denne måten. Fy faderen, hvordan skal jeg kunne klare å sove inatt? tenkte jeg og sovnet sakte.

 

Det eneste jeg syntes var merkelig var at vi ikke snakket så mye sammen på skolen, men på fritiden var alt fint. Det var kanskje fordi jeg gikk nå i 9. klasse og han i 10. Kanskje har var litt flau over at jeg var et år yngre, men det ville da vært veldig spesielt hvis han hadde lyst på et forhold i det hele tatt. Pluss at Andreas ikke tok så mye intiativ mellom oss, det var mest sånn på meldinger ”ååh, du er så vakker, ååh jeg digger deg”, det var jo veldig søtt, det er ikke det, men kanskje litt andre ting hadde vært koselig også, mens faktisk andre levende skapninger er til stede, ikke bare en sånn sjult greie.

 

En lørdag i september var jeg med Andreas hjemme hos Ola. Det var fryktelig koselig, og Andreas var helt himmelsk søt mot meg. Holdt rundt meg hele tiden, strøk meg bak i nakken og holdt hånda mi som om han aldri ville slippe den, og som om jeg var alt han hadde.

 

Senere på kvelden dro jeg på en fest, som det viste seg at Andreas også skulle på. Jeg ble litt små full, og han passet på meg som jeg var et lite barn, det kjæreste han hadde. Plutselig så vi på hverandre. Intenst inn i øynene på hverandre. Vi sto sånn i flere minutter, til han kysset meg. Leppe våre møttes som to puslespillbrikker som hørte sammen. Som om en har lett etter den riktige nøkkelen altfor lenge til å putte i nøkkelhullet og man plutselig finner den og det sier klikk. Det føltes ut som om hele verden rundt oss bare svevde avgårde og alt var en eneste stor rosa sky. Klarte ikke tenke. Eller røre på meg. Ble bedøvet av den myke og perfekte kysset. Så så vi bare på hverandre, til kvelde var omme, og jeg hadde hatt en av de lykkligtse dagene i mitt liv.

 

Jeg og Andreas hadde det kjempefint sammen. Det var kanskje litt anspent og forutsigbart noen ganger, men bortsett fra det, gjorde Andreas meg lykkelig, inntil en dag.

       

Jeg hadde sagt noen dumme ting om Andreas mens jeg hadde vært full, og ikke klar over hva jeg drev med. Jeg skulle fortelle det til han, før noen andre gjorde det, og si at jeg ikke mente noe med det! Det var jo sant. Men han tok ikke telefonen da jeg ringte, svarte ikke på msn eller noe, så jeg måtte ty til melding. Jeg fortalte hva som hade skjedd og hvorfor jeg gjorde det, fordi jeg følte at han ikke likte meg lenger og bare brukte meg.

 

Han sa at han hatet meg. Det føltes ut om hele livet mitt var ødelagt, og aldri kom til å bli reparert igjen. Det var så mye jeg skulle ha sagt til han. At jeg respekterte han for omtrent alt han gjorde, noe som veldig få gjorde, etter noe som skjedde i sommerferien som jeg ikke visste hva var. Jeg syntes han var morsom, fantastisk, unik, og det er han fortsatt. Det vil han alltid være. Jeg er usikker på om jeg betyr noe for han. Kanskje jeg alltid vil gjøre det. Noen ganger virker det sånn. Jeg tror han savner meg. Han oppfører seg ivertfall som om han gjør det i ny og ne. Jeg savner han. Det vil jeg alltid gjøre. Det hele begynte for et år siden. Opplevelsen som ville gi meg en følelse av tomhet og savn.

 

”Vet ikke hvordan jeg skal si det ”Andreas”. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Det var så mye jeg opplevde med deg. Det var så mye du gjorde som gjorde meg lykkelig, og du fikk meg til å føle meg hel. Jeg smilte hele dagen lang, og jeg klarte ikke tenke på annet en deg. Du har gjort noe med meg som jeg ikke kan beskrive. Du har vist meg hva det vil si og være ordentlig forelsket, ha virkelig kjærlighets sorg, og savne noe så sterkt at du tenker på det hele tiden og ikke aner hva du kan gjøre får å nermest leve normalt igjen. Du har vist meg hvordan jeg skal respektere en person for hvordan den er. Du fortalte meg ting du ikke hadde sagt til noen, fordi du stolte på meg. Og jeg stolte på deg. Jeg trodde du var den snilleste gutten jeg noen gang ville få møte. Men etter vi ikke hadde noe mer, etter det ikke var noe ”deg og meg”, oppførte du deg helt drittsekk. Snakket dritt om meg til vennene dine, sa du bare brukte meg, men jeg tviler på at det egentlig var det du gjorde. Du virket alltid så oppriktig, og ærlig. Hvis du brukte meg ville du aldri har fortalt det du gjorde. Jeg tenker på det vi hadde og deg hverdag. Hva jeg vil gjøre når du finner deg en ny. Og spesielt hvis det er en jeg kjenner. Kommer ikke til å klare å møte deg. Snakke med deg. I det hele tatt høre om deg! Du betydde så mye for meg. Jeg hadde jo alltid hatt en liten ting for deg. Om du hadde det for meg vet jeg ikke. Vet ikke om du har det nå heller. Men noe inni meg sier du gjør det. Av og til gir du meg det blikket som ikke kan beskrives. At du bare ser og ser på meg. På fester er du på meg som en flue. Og av og til sier du ting, som man bare ville sagt til en person man var forelsket i eller elsket. Jeg drømmer med en knust hjerte. En drøm om at du vil føle det samme igjen. En drøm om at du og jeg en gang vil bli som før. Jeg husker alt, og vil aldri glemme. ”

 

(I denne historien er alle navn endret i forhold til at eleven vil være anonym.)




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish