Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Min historieSkriv ut Utskrift
Livet mitt som snart 18-åring.
Bokmål - EssayForfatter: Anonym



Jeg er Line, en jente på snart 18 somre.

 

Livet mitt er et stort spørsmålstegn! Jeg kommer liksom ingen vei.

 

Jeg går andre år på videregående skole, skal ut som lærling til sommeren. Hvor jeg havner, vet jeg ikke enda. Jeg må søke litt her og der først.

 

Kanskje burde jeg fortelle litt om meg selv. Ja navnet vet dere allerede, Line. Kommer fra ei lita bygd, ute på landet. Har en mor og en far som ikke bor sammen lengre, heldigvis har jeg en søster som alltid står på min side, Julie. Julie er min lillesøster, hun er to år yngre enn meg. Forresten så har jeg en katt også, Stompen.

 

Så over til min bedre halvdel. Jeg har en kjæreste, en ekte kjæreste. Ingen jeg bare har diktet opp for å imponere. Han er faktisk levende. Han heter Kjell.

 

Kjell og jeg møttes i sommer, hjemme i bygda. Han har faktisk vært lærling der ute i to år, men da kjente jeg han ikke. Til å begynne med var han ikke noe sjarmtroll, og heller ingen kjærestemateriale. Han var rødhårete, gikk med hullete dongeribukse og hadde regulering. Men det ble faktisk slik, jeg forelsket meg i denne gutten. Den gutten som elsket biler, likte å feste og lo av alt folk sa. Denne gutten ble min. Når jeg tenker tilbake må det ha skjedd noe oppi hodene til hverandre den sommeren. Vi sendte meldinger og snakket på telefonen flere timer om dagen.

 

Gud, jeg er heldig som har en slik ”rufsete” kjæreste. Eller, nå er han ikke det lengre. Nå er han den kjekke og omtenksomme gutten, den gutten alle jenter drømmer om. Denne gutten er min nå, min for alltid.

 

Ting begynte vel når Kjell flyttet inn sammen med meg i august. Da hadde vi blitt kjærester og vi tok en råsjanse på å flytte inn sammen. Så her bor vi, oppå et gult garasjeloft. Og sover i ei lita skuffeseng på hele 90 cm bred. Det er ikke mye, men vi deler på den plassen vi har.

 

Før jeg traff han, hadde jeg alle planer klar. Jeg skulle bare tenke på skolen, skulle gjøre ferdig hele utdanningen min før jeg gjorde noe som helst. Jeg skulle ikke drikke alkohol, skulle heller ikke røyke og i alle fall ikke henge med de såkalte rånerne. Det som var viktigst var at jeg ikke skulle tenke på å stifte familie, før jeg var ferdig med utdanningen og hadde jobbet minst et år. Men slik ble det ikke. Jeg forandret meg, forandret meg til noe mer positivt spør du meg. Greit nok, å drikke alkohol og røyke er ikke det lureste. Men hva så?

 

Jeg er 17 år og 9 måneder, en ungdom. Ungdommer er slik, vi bestemmer oss for det andre mener er bra for oss. Problemet er at vi ikke føler det blir rett.. fordi vi skal leve livet som ungdommer slik som alle andre har gjort før oss. Så det ble som det ble. Det skulle vell egentlig stått et erlik-tegn mellom ordet UNG og DOM, UNG=DOM. Det står jo svart på hvitt. Nok om det, vi ungdommer er slik vi er.

 

Forelskelsen slo beina under meg, jeg falt for min Kjell. Min Kjell jeg var så glad i, brydde meg om og hadde sammen med meg. Denne Kjell og jeg skulle oppleve mye sammen. Det har vi også. Vi er ganske spontane av oss begge to, så vi har hatt noen Sverigeturer og heisaturer uten å planlegge eller bestemme oss for noen ting. Vi er den typen som ikke tenker så mye, vi gjør istedenfor.

 

I noen tilfeller er det såklart greit å ha tenkt gjennom ting. Men som regel går det bra å gjøre ting spontant. Vi har mange fine minner sammen, jeg og kjæresten min. Flere blir det også. Vi har jo hele livet foran oss, vi trenger ikke stresse eller bekymre oss for noen ting.

 

Det som er dumt, er det at samfunnet og generasjonen over oss ikke har troen. Troen på at kjærligheten kan lik så gjerne inntreffe to mennesker på 17 og 20 år, som to på 25 og 29 år. Jeg blir lei meg når jeg hele tiden får rare blikk når jeg sier jeg er glad i eller elsker gutten min. Det er den samme ”glad i deg” og ”elsker deg” som alle andre sier. Det ligger noe dypt bak de to ordene. Men det er ikke umulig at en ungdom kan si de samme ordene til noen, som de ”voksne” gjør til sine kjære.

 

Jeg sier det som det er, jeg elsker deg Kjell. Mennesker får ha forskjellige oppfattninger om disse tre ordene. Men for meg betyr de, jeg er mer glad i deg enn noen andre jeg er glad i, jeg er forelsket i deg, jeg vil fortsette å bo sammen med deg, jeg vil fortsette å kjenne kroppen din mot min når vi sover i den lille senga vår, det er deg jeg vil ha. Alt dette og mye mer sier jeg med ordene ”jeg elsker deg”!

 

Nå har vi kommet til februar, vi skal snart gå inn i den nye måneden mars. Vi har vært sammen over et halvt år nå. Tiden går fort, men samtidig har vi opplevd så mye. Jeg er så ufattelig glad for at jeg har deg, for at vi klarer oss gjennom ting sammen, at vi har noen å prate med og at vi liker hverandre akkurat for den vi er.

 

Vi har hatt mye motgang, som alle forhold har. Vi har kranglet med hverandre, med foreldre og med samfunnet. Men aldri har jeg tenkt tanken på å dra fra deg, eller vært redd for at du skulle dratt. Tenk deg hvor godt et slikt forhold gjør med deg som menneske. Vi har blottlagt oss selv på alle måter, flere ganger. Vi stoler på hverandre og jeg er fortsatt forelsket i Kjellemannen min.

 

Det jeg synes er skummelt, er at jeg stadig vekk har fantasier og drømmer om å få barn. Mange i min venneflokk har fått eller venter barn. De er enten like gamle eller noen få år eldre. Har jeg blitt påvirket? Eller er det moten som har en slik innvirkning på oss i denne alderen? Jeg og Kjell har jo sex, vi har fantastisk og kjærlig sex. Vi har vell ganske mye sex også. Sex er viktig i et forhold, et forhold uten berøring og fysisk kjærlighet er ingen forhold. De fleste som kjenner oss, vil nok kanskje kalle oss litt sexfrikserte. Det er vi ikke, men vi fokuserer mye på den fysiske gleden og kjærligheten mellom oss.

 

Vi bruker prevensjon, jeg går på p-piller. Så vi er på en måte ”sikre”. Av og til hender det seg at jeg glemmer eller ikke kan ta p-pillene mine. Da bruker vi ikke annen prevensjon, kjæresten min er fullt klar over dette når vi har samleie. Da hender det seg at jeg drømmer at jeg blir gravid. På en måte vil jeg det, jeg vil det faktisk veldig noen ganger. Hver gang jeg ser en gravid dame kjenner jeg hjertet mitt smelter. Har alle jenter det slik? Flere ganger har jeg måttet tatt en graviditetstest for å avkrefte drømmene og fantasiene mine. De har alltid vært negativ og vi blir lettet begge to. Helt innerst inne kan jeg føle en liten skuffelse. En skuffelse som er litt skummel, for hvem vil ha barn når man er 18 år?

 

Det er på en måte der livet begynner. Du kan kjøre opp til bil, gå på fest, kjøpe diverse varer med aldersgrense, ingen vil vel gå glipp av noe slikt. Jeg har mye å se fram til, jeg er snart ferdig på skolen og skal ut som lærling, jeg holder på å kjøre opp til bil og jeg blir russ. Men allikevel tenker jeg noen ganger, at jeg er villig til å gi slipp på alt dette bare for å få et barn med gutten jeg elsker. Det er jo ikke sunt å tenke slik.

 

Jeg synes synd på Kjell, som stadig vekk må høre på maset eller se meg skuffet hver gang det er snakk om ordet ”baby”. Vi har snakket og diskutert det flere ganger, vi to. Om hva vi skulle gjort hvis vi skulle bli foreldre? Om han kunne tenke seg å bli far til et barn sammen med meg? Hva jeg skulle gjort med utdanningen? Plass å bo? Hvilken skuffelse eller glede foreldrene våre ville føle? Ville vi blitt sviktet og måtte stå helt alene?

 

Kjell sier han ikke er klar for å bli far, fordi han ikke føler seg ferdig med ungdomslivet. Og at vi kommer til å slite økonomisk fordi jeg ikke blir ferdig med utdanningen. Han sier bare; skjer det så skjer det, da får vi ta det derfra. Han har noen gode poeng. Jeg ville ikke blitt ferdigutdannet, og han har ikke verdens beste betalte jobb. Vi har heller ingen plass å bo etter sommeren. Jeg prøver å tenke den veien hele tiden. Jeg tenker frammover. Det er bare det at jeg konstant tenker på oss som en familie. Kanskje jeg er sinnssyk?

 

Uansett om jeg blir gravid nå eller om 5 år. Kommer jeg til å bli kjempe glad. Det er oppgaven som menneske å føre generasjonen videre, i alle fall mener jeg det. Jeg må være takknemlig for at jeg har noen å dele livet mitt med og må ta vare på alle stundene sammen med han. Leve livet fult ut, hele tiden. Gjøre som jeg vil, være sterk.

 

Jeg er så lykkelig, jeg er det. Det skal ikke så mye til for å få meg lykkelig heller : )




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish