Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Der solen aldri skinnerSkriv ut Utskrift
Ei jente med psykiske problemer.
Bokmål - NovelleForfatter: Anonym



Hun lukket igjen glidelåsen. Hun falt nesten sammen, bare ved å løfte den lille sekken hun hadde med seg. Ved døren stod en mann i hvit frakk, og smilte til henne. Han tok henne i hånden, og hun fikk frysninger oppover ryggen.  ”Lykke til”,sa han. Han skulle bare visst. Hun fortsatte bortover den hvite korridoren, uten å snu seg tilbake. Det var helt tomt, ikke en sjel å se, men allikevel hørte hun stemmer. Stakkars vegger, de har sett så mye mer enn de burde. Hun så utgangen nå, to store metalldører. Hun begynte å løpe, som om utgangen skulle forsvinne vert øyeblikk. Plutselig stod hun der, utenfor de fire veggene.

 

Hun kjente vinden puste på henne. Hun så opp mot himmelen, som var dekket av grå skyer. ”Solen skinner aldri her, på Lier”, hadde en gammel mann en gang sagt. Hun ville ta av seg skoene, løpe bort, kjenne gresset mellom tærne. Men tankene hennes ble overdøvet av lyden av føtter som kom nærmere. Under et stort tre kunne hun skimte to små skikkelser. De løp mot henne, og hoppet opp i armene hennes. Hanne holdt rundt dem, så sterkt som armene hennes kunne holde. De lo, hun gråt. Guttene trakk seg tilbake, pekte opp i lufta. Hanne så opp, en gammel dame så på dem, fra øverste etasje. Øynene hennes sendte et iskaldt blikk til Hanne. Som et rop om hjelp. Men Hanne visste det var for sent, hun var i øverste etasje, og hennes utgang, var for lengst forsvunnet.  Hun tok guttene inntil seg, og løp mot den mørke bilen som stod parkert et par meter unna.

 

Ut av bilen kom en mager skikkelse. Øynene var som to tomme hull i ansiktet, men de livnet liksom til, straks de så Hanne. ”Jeg er så gla for å se deg”, hvisket moren, og holdt Hanne inntil seg. Ikke et ord ble utvekslet på veien hjem. Men hva skulle de snakke om? Et spørsmål om hvordan hun hadde hatt det, ville nok fått henne til å knekke sammen.

 

Bilen rullet opp oppkjørselen, og et brunt hus kom til syne. Hanne stivnet til, klarte ikke bevege en muskel. En varm hånd strøk over henne, det stakk i armen hennes. Som når du holder iskalde fingre under varmt vann. To små gutter løp mot inngangsdøren, og en mannlig skikkelse kom til syne i vinduet. Han løftet de opp, og smilte. Håret var mørkt, og rufsete. Tennene var gule, og han hadde ikke barbert seg. Han så ut akkurat som sist gang hun så han. For nøyaktig femten måneder siden, da han hadde stått i døren og sett på at de tok henne med bort. Øynene hennes hadde vært fylt med hat da han smilte og vinket til henne.

 

”Kom inn kjære”, sa moren, og dyttet Hanne inn. En hvit lang gang kom til syne, og Hanne stivnet. ”Vi har pusset opp litt vi”, lo mannsskikkelsen i andre enden. Moren holdt pusten, men blikket hennes fortalte alt. Jeg kunne ikke gjøre noe Hanne. ”Like utakknemmlig som alltid. Lærte du ingenting der inne?!”, han slengte flaska i veggen og gikk. Ta deg sammen, du er hjemme nå.

 

Moren tok henne i armen, og førte henne til slutten av gangen, ” jeg har fikset litt på rommet ditt og, vennen” sa hun, og smilte. Veggene var lyse-lilla, fylt med bilder av henne og venninnene. Ny seng hadde hun også fått, stor og myk, med sengetrekk som stod i stil med veggene.

 

Det ringte på døren, og Hanne hørte faren rope på henne. I døren stod Sofie, øynene hennes var spente, og de lyste helt inn. Hanne løp mot henne, og jentene slang seg rundt halsen på hverandre. ”Hvordan var internatskolen?” spurte Sofie spent. ”Flott”, fikk Hanne presset frem. De fire øynene skimtet usikkerhet. Hanne hadde så lyst å fortelle, men allikevel ikke. Hva ville Sofie tenke om henne da? Jentene gikk bortover veien, Sofie spurte, mens Hanne løy, så godt hun kunne. Fortalte om alle de nye vennene, og alle de kjekke guttene. Om alle festene hun hadde vært på. Kvelden ble lang, det var skole i morgen, men Hanne kom opp med flere og flere historier, alt for å få Sofie til å bli. Men nå kunne hun ikke drøye det lenger, Sofie måtte hjem. Hun fulgte Hanne til døren, og ga henne en god klem. Hver klem føltes som den siste.

 

Hanne så lenge på døren, før hun fikk mot til seg, og gikk inn. Foreldrene hadde lagt seg. Hun holdt pusten mens hun gikk forbi døren til soverommet deres. Brødrene sov i rommet ved siden av, hun åpnet døren forsiktig, og hvisket ” sov godt, englene mine”. Og så gikk hun inn til sitt eget tomme rom. Selv om alt var forandret, så hun likevel for seg rommet, slik som den dagen hun forlot det. Slik som den siste natten. Hun la seg i sengen, turte ikke kle av seg. Hun var redd for å sovne, redd for å lukke øynene. Men hun klarte ikke mer.

 

Kulden snek seg igjennom rommet. Hun skalv, og dro over dynen i søvne. Fingrene hennes famlet i mørket, en hånd tok rundt dem. Hun var ikke alene. To mennesker som pustet tungt, men hun kjente bare ett hjerte. Hun lå i ro, viste at den minste antydning til motstand ville få han til å bli hardhendt. Varme hender traff huden hennes, hun kjente whiskyen mot leppene. Etter et par sekunder lente han seg bort. Hun lå der lenge, prøvde å høre etter pusten hans. Var hun alene?

 

Hendene hennes svei, en varm elv rant nedover armene. Men hun turte ikke skru på lyset, eller å trekke dynen over seg. Hun lå helt stille, og bare ventet på å våkne, og finne ut at alt bare var en drøm. Varmen ble fort til kulde, blodet på armene hennes frøs til is. Skulle helvete aldri ta slutt?

 

Badegulvet var iskaldt, men morgensolen som skinte igjennom gardinene varmet opp rommet. Hun tok av seg genseren, den røde genseren som egentlig var gul. Det var femten måneder siden forrige gang hun hadde sett seg selv i speilet. Nå viste hun ikke hvem som hadde satt flest spor, Lier, eller faren.

Hun lette igjennom skapene for plaster, uten hell. Alt som kunne minne om spisse gjenstander var borte fra toalettvesken hennes. Pinsetter, saks, til og med øredobbene. Hun følte en sterk trang til å la hånden gli fort nedover den spisse fliskanten på badekaret. Den friske fargen traff hvite fliser. Hvorfor Hanne, hvorfor?

 

”God morgen,” ropte moren fra verandaen, og gjorde tegn til at hun skulle komme ut. Hun satt der med to guttebarn på fanget. Hun lo med dem, og holdt de fast for å gi dem mat. De kjempet imot, og trodde de bare lekte. Duften av nybakte rundstykker fylte luften, solsikkene på bordet lyste opp like mye som solen selv. Det luktet vår. Og hun kjente det på kroppen, varmen trengte seg inn i hettegenseren. ”syltetøy,” ropte Andre, og rekte henne et rødt glass. Hun smilte, tok han på fanget, og hvisket ”engel”.

 

”Er du sikker på at du ikke vil være med på hytta,?” hadde Sofie spurt i alle fall fire ganger, men Hanne nektet gang på gang. Sa hun måtte hjelpe moren i hagen, eller noe lignende. Hun kunne ikke lenger gå i hvite sommerkjoler, de passet ikke til den røde kroppen. Som om alle blodårer som skulle være inne i henne, var på utsiden. Hjertet hennes holdt hun i armen, så nære ved å miste det flere ganger, og så nære ved bare å slippe det. Hun gikk forbi kommoden i gangen, og en hvit mappe falt ned. Et ark falt ut, og bokstavene Hanne Christiansen lyste mot henne. Hun falt sammen på gulvet, sammen med bilder, og loggen hennes, fra oppholdet på Lier mentalsykehus. Han hadde journalen hennes. Og han viste akkurat hvordan han skulle knekke henne.

 

Moren ropte på henne, men stemmene ble hvisket ut. Som om vinden tok de med bort. Hanne lot tårene treffe de hvite arkene, og skriften bleknet. En saks lå i skuffen, og hun stakk spissen inn i armen. Lagde rette, fine striper. Hun var omgitt av hvite ark, og blodet silte nedover armene hennes. Bevisstheten hennes forsvant, hun kunne se blodårene tydelig. Er jeg i himmelen nå? Fire øyne la seg på henne, lepper bevegde seg, kvinnestemmer snakket.

 

Hun våknet i et hvitt rom, en hvit mappe lå på bordet ved siden av, men hun skjønte raskt at hun ikke var hjemme. ”hvor?,” fikk hun frem, men ingen svarte. Rommet var tomt, og hun var alene. Armene var hvite nå, dekket med bandasje. En mann kom inn, i hvit frakk, og Hanne kjente musklene stivnet. Han snakket rolig med henne, sa at hun hadde vært borte i flere dager, i sin egen verden. ”Vi sender deg hjem nå,” sa han og smilte. ”Hvor er hjemme,?” men Hanne fikk ingen svar. En mann ventet på parkeringsplassen, han åpnet bildøren for henne, hun rørte ved han. Som å ta på is.

 

Så mørkt det ble. Solen hadde for lengst forsvunnet, skjulte seg bak tretoppene. Hun la seg tilbake i setet, og lot søvnen ta henne. Hun våknet av vinden som blåste inn døren, og en mann vinket henne ut. Han kjørte før hun rakk og snu seg. Hun løp raskt mot døren, glemte alt annet. Men gangen var så uendelig mye lenger. Og i enden stod en mann, i hvit frakk. En mann hun aldri kom til å glemme. Hun snudde seg og løp mot døren, men det var for sent. Utgangen forsvant, og det var ingen vei tilbake. Igjennom dørsprekken skimtet hun skyene. Solen skinner jo aldri her på Lier.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish