Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
SpiseforstyrrelseSkriv ut Utskrift

Historien er ikke sann, men jeg håper å få tilbakemelding på om den er realistisk eller ikke :)

Karakter: 5-

Bokmål - NovelleForfatter:



- Jeg lover å bli frisk igjen før ferien er over. Det var de siste ordene jeg hørte fra min aller beste venninne, Annie før vi skilte lag før ferien. Hun hadde fått diagnosen anoreksi. Hun skulle på rehabilitering i sommerferien. Hun skulle snu synet på kroppen sin og legge på seg. Hun skulle komme tilbake som den selvsikre og lykkelige jenta som alle var glad i.

 

Hun skulle komme på skolen, men hun kom aldri. Vi hadde ikke fått noen beskjed fra henne og ingen av foreldrene hadde ringt skolen. Det hadde vel gått tre dager og hun var fremdeles borte. Jeg hadde ringt flere ganger de dagene, men ingen svarte. Etter en uke kom moren hennes inn i timen og ville snakke med læreren vår. Når hun hadde gått kom læreren inn igjen og jeg husker ordene klart. ”Annie døde for to dager siden, av hjertestans.”

 

Verdenen min brast sammen. De ordene har satt seg fast i hjernen min og vil ikke gi slipp. Hun skulle jo være frisk.

 

Jeg husket en dag da Annie kom nesten løpende til meg mens hun smilte stort til meg.

- Du skal fremdeles bli med meg hjem i dag ikke sant? spurte Annie.

- Ja, sa jeg bare og smilte.    

 

På vei hjem til henne snakket vi om kjendiser, eller Annie snakket om kjendiser, jeg bare lyttet. Hun hadde alltid likt tynne og pene modeller eller skuespillere. Jeg likte ikke tynne kjendiser. De var ikke sunne, de spiste ikke og de fleste slet helt sikkert med anoreksi.

- Jeg har så lyst til å bli som henne, hun har bare så utrolig perfekt kropp! sa Annie og dro meg ut av tankene mine.

- Hvem da? spurte jeg forskrekket og så på henne.

- Nicole Richie vel, hun har så utrolig kul stil og pen kropp.

- Så lenge du ikke blir som henne skal ikke jeg klage.

Nettopp, jeg skulle ikke klage på hvilken kjendis hun likte, uansett hvor tynne de var, men jeg ville. Jeg ville klage eller mase på at hun ikke burde like sånne mennesker. En person som ikke bryr seg om størrelsen til andre burde ikke ha et idol som er syltynt.

 

Vi gjorde lekser, lo og hørte på musikk. Vi hadde ikke så veldig mye å snakke om egentlig. Jeg gikk rundt i rommet hennes å så på alt hun hadde. Det gjorde jeg alltid. Alle plakatene og artiklene av Nicole Richie. De lysende øynene på bildene som hang på veggen, de falske smilene. Bøkene som fylte bokhyllene. Det store speilet hennes som man kunne se hele kroppen i. Jeg kunne se et par magasin ligge gjemt under sengen og tok dem fram. På nesten alle forsidene stod det ”Hvordan gå raskt ned i vekt”. Jeg så uforståelig på magasinene og opp på Annie.

- Annie?, spurte jeg med nesten skjelvende stemme.

- Ja? spurte hun mens hun lette gjennom cd-er.

- Hvorfor har du slankeblad under senga di?

- Slankeblad?

Hun snudde seg mot meg og jeg kunne se frykten i øynene hennes. Hun gikk bort til meg og tok magasinene fra meg. Hun la dem langt under senga si og gikk bort til cd-ene igjen.

- Det er ikke noe viktig, sa hun og stablet cd-ene på plass igjen.

- Ikke noe viktig? Du trenger da ikke å slanke deg Annie, kroppen din er jo helt passe tynn

- Passe tynn, jeg kan ikke være passe tynn når jeg skal være som Nicole

”Like tynn som Nicole” ordene gjentok seg i hodet mitt som ekko. Hvordan kunne hun slanke seg? Hun brydde seg ikke om å være tynn, hun hadde alltid sagt det. Størrelse betydde ikke noe for henne og nå ville hun slanke seg for å bli akkurat som idolet sitt? Det var helt uforståelig.

 

Annie fortsatte å smile, le og være sprudlende som vanlig. Slankebladene hadde jeg nesten glemt om og hadde ikke nevnt dem. Skoledagene gikk forbi og vi nærmet oss sommeren. Noe jeg hadde lagt merke til var at Annie alltid glemte matpakken eller lunsjpengene hjemme. Jeg syntes også hun hadde begynt å trene noe voldsomt. Hun spurte ofte om jeg ville bli med på treningsstudio eller bare jogge i skogen. Men vi gjorde aldri noe mer enn å jogge eller løpe. Det var ikke noen styrketrening, bare jogging.

 

Etter ett par uker begynte humøret til Annie å bli litt deprimerende. Hun var ikke ofte glad og hun lo ikke ofte av morsomme ting. Karakterene hennes hadde også blitt verre. Lærerne i de forskjellige fagene hadde ofte tatt henne med ut på gangen på grunn av oppførselen og noen ganger på grunn av dårlige karakterer på prøver. Hun hadde også ofte dratt meg med ut på shopping etter nye klær som ikke var henne i det hele tatt. Det skremte meg, jeg følte nesten at jeg ikke lenger kjente min aller beste venn.

 

Jeg fikk nesten hjertet i halsen da jeg fikk vite at Annie hadde besvimt på grunn av dehydrasjon og lite energi. Hun hadde tydeligvis nesten ikke spist noe om dagen. Jeg løp nesten ut i gangen og hentet jakken og penger med en gang jeg fikk høre det. Jeg løp til bussholdeplassen og ventet på bussen. Da bussen kom hoppet jeg nesten inn og betalte med en gang. Når jeg kom frem til sykehuset spurte jeg etter rommet hennes og løp nesten til henne. Hun så forskrekket på meg der hun satt i sengen med sykehusskjorte og dyne over seg. Jeg la merke til hvor tynt håret hennes var og gikk inn i rommet. Heldigvis satt hun og spiste et helt måltid.

- Det er en grunn til at du har besvimt på grunn av dehydrasjon og lite energi, sa jeg når jeg satte med ned i en stol som stod ved siden av sengen hennes.

- Jeg har bare ikke spist så mye i det siste, det er ikke noe farlig, jeg skal hjem igjen i morra. sa hun til meg og smilte svakt.

- Du har sluttet å spise, du trener mye, du har snart ikke kjøtt på kroppen, du er i dårlig humør, karakterene dine blir verre, og mer. Det er noe Annie. Du er ikke deg selv en gang.

- Jeg har det helt fint, ikke bekymre deg for meg

Jeg turte ikke tro på det hun sa, men hun var min bestevenn, jeg måtte tro på henne.

 

Jeg hadde snakket mye med moren til Annie i telefonen. Hun var veldig bekymret for Annie og jeg var tydeligvis den eneste hun kunne snakke med. Legen hadde sagt at Annie hadde så lav BMI at hun snart kom til å få diagnosen anoreksi. Jeg visste godt hva anoreksi var. Det var to ord som forklarte sykdommen godt. Sulting og trening. Annie var jo en person som alltid hadde sagt ”det er ikke utsiden som teller, det er innsiden.” Så hvorfor skulle hun bli så tynn? Hun ble jo aldri mobbet eller kalt overvektig.

 

- Er det på grunn av Nicole Richie at du slanker deg på den grusomme måten? spurte jeg når jeg var hos henne en gang etter hun kom hjem fra sykehuset.

- Hun er jo så utrolig pen, og hun er så tynn. Hvem som helst vil jo være som henne, var det eneste svaret jeg fikk.

- Men du behøver ikke slanke deg fordi hun er tynn. Kunne du ikke bare begynt å sminke deg som henne og ha litt lik stil som henne? Det hadde vært så mye enklere

- Nei.

 

Vi snakket aldri mer om det, men hun lovet å spise mer og å slutte treninga. Kan ikke si at hun holdt løftet sitt. I løpet av de siste ukene før sommerferien besvimte hun flere ganger og legen hadde gitt henne diagnosen anoreksi.

- Dette begynner å bli veldig farlig for hjertet og de andre indre organene hennes, hørte jeg legen si til moren til Annie utenfor sykehusrommet til Annie.

- Hva skal jeg gjøre da? Kunne jeg høre moren spørre fortvilet.

- Jeg anbefaler et rehabiliteringssenter, hvis hun starter der nå kan hun ha forbedret seg ganske så mye.

- Har du forslag til et bra rehabiliteringssenter?

 

Annie ville ikke gå med på å dra til et rehabiliteringssenter. Hun mente hun hadde det helt fint og at hun kunne kurere seg selv. Selv om hun sa det så fortsatte hun med å sulte seg, men hun hadde kuttet hun joggingen. Jeg prøvde hele tiden å få henne til å spise noe, men det var helt umulig. På en dag kunne hun spise tre kjeks og føle seg mett. Jeg holdt nesten på å gråte hver gang jeg kom hjem fra skolen. Jeg var helt utmattet hver dag. Jeg savnet det gode humøret til Annie, jeg savnet hele henne. Den Annie som eksisterte da var ikke min bestevenn.

 

Jeg husker den natten hvor jeg fikk en telefon fra moren til Annie om at Annie var lagt inn på sykehuset, igjen. Denne gangen stoppet hjertet hennes, men de klarte å få henne til live igjen. Jeg satt og gråt i en time etter jeg fikk høre det. Annie var virkelig ikke Annie, hun hadde blitt en kopi av en person. Moren min hadde så klart hørt meg og kom inn til meg. Hun satt og trøstet meg mens jeg fortalte hvor oppgitt og utmattet jeg var. Jeg hadde lyst til å gi opp, for meg så levde ikke Annie mer. For meg var hun død.

 

Annie ble tvangsinnlagt på rehabiliteringen, men fikk si ha det til sine venner og kjære. Jeg gråt da hun skulle dra. Hun var utrolig svak, men hadde allerede gått opp to kilo. Det var i alle fall en begynnelse.

- Jeg lover å bli frisk igjen før ferien er over, sa hun til meg med lysende øyne og smilte stort.

- Det burde du, sa jeg og klemte rundt henne.

Da jeg så bilen kjøre bort gråt jeg enda mer. Det var som noen hadde løftet hundre kilo fra skuldrene mine. Det var så lettet, endelig skulle alt bli bra igjen. Jeg skulle få tilbake min gamle Annie.

 

Jeg ventet nesten bare på at sommerferien skulle bli ferdig. Jeg var så glad for å få min gamle Annie igjen. Den Annie som alltid smilte og var sprudlende. Den Annie som alltid lo av morsomme og ikke morsomme ting. Jeg bare gledet meg. Vi skulle bli bestevenner igjen, dra på shopping, se på gutter, spise til vi sprakk. Jeg gledet meg sånn. Så kom skolestart og jeg hoppet nesten av spenning. Hun hadde ikke fått lov til å ha noen form for kontakt med meg. Jeg gledet meg sånn til å høre stemmen hennes. Hvordan hadde hun blitt? Var hun i den samme størrelsen som da hun var normal? Veide hun mer en før? Hadde hun kuttet ut idolet sitt? Kunne vi være bestevenner sånn som vi var? Jeg var så spent og satt og ventet. Jeg ventet med de andre som også ville se henne. Når timen begynte hadde jeg ikke sett henne. Jeg ringte i friminuttet, men fikk ikke svar. Neste dag kom, hun kom ikke på skolen. Jeg ringte hver dag, til det hadde gått en uke. Da kom moren hennes inn og jeg lyste opp ved synet av henne. Hun så ikke særlig glad ut og tok med læreren vår ut på gangen. Han kom inn igjen.

- Annie døde for to dager siden, pga hjertestans.

Jeg klarte ikke reagere. Jeg følte meg varm. Hjertet dunket fort og hardt, det gjorde vondt. Jeg kjente tårene presse på. Jeg reiste meg fort opp fra stolen, tok sekken min og løp fort hjem.

 

Når jeg kom i gangen datt jeg sammen og tårene strømte ut. Jeg skrek og kastet sko over alt. Moren min kom spurtene ut i gangen og så forskrekket på meg.

- Hva i all verden er det med deg?

- H- hun er død, hun er ikke her, hun er borte, de kunne ikke redde henne.

Mamma kom bort til meg og dro meg opp. Hun tok armene rundt meg og klemte meg godt. Tårene bare rant og rant, de stoppet ikke. Hjertet mitt banket fort og hardt, det gjort fremdeles vondt.

- Hun skulle være frisk, vi skulle være bestevenner igjen, var alt jeg fikk frem.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish