Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Skulle bare være morsomSkriv ut Utskrift
Parallellhandling. Spennende og dramatisk.
Bokmål - NovelleForfatter: Anonym



Fiskeren mistet kontroll. Den andre fisken hadde også sluppet kroken nå. Han ble svimmel, og lydene rundt han forsvant. Han følte seg sviktet. Sviktet av Gud, sviktet av alle. Han måtte sløye tre fisker. Han måtte. Han hadde sløyet en fisk. I hele sitt liv, hadde han bare sløyet en fisk. Men det var tre som var målet. Stemmen i hodet hans hadde sagt det. ”Du må sløye tre fisker. Tre fisker. Tre fisker.” Det sto som støpt i hjernen hans. Han hadde to fisker igjen. Helvetesmaskinen sprengte.

 

”Lovise, vennen! Det er frokost om 10 minutter,” ropte moren til Lovise med hennes myke og forsiktige stemme. Lovise likte å våkne til den stemmen. Før hadde hun alltid våknet til farens stemme, men nå som han var borte, måtte hun klare seg med morens. Faren til Lovise døde i en kjedekollisjon for tre lange år siden. Lovise og moren hadde klart seg dårlig uten han. Moren hadde vært manisk depressiv, og de hadde slitt kraftig med økonomien. ”Lovise, rundstykkene blir kalde,” sa moren til Lovise, litt høyere denne gangen. Lovise gikk sakte ned den gamle, utslitte trappa. Man kunne se de tre ulike strøkene maling som hadde vært på trappa før. Lovise grøsset. Det var noe med stemningen. Noe hun ikke likte.

 

Fiskeren hadde reist langt denne gangen. Han skulle få napp. Det var to fisker han skulle få på kroken, det var han sikker på. To sårbare fisker. Ikke at fisker var sårbare generelt sett, men de fiskene han skulle få nå, hadde vært gjennom mye. De hadde hatt nedturer og oppturer i det digre havet. De hadde svømt på mange hindringer underveis. Å ja, han skulle få napp denne gang. Han kastet ut snøret, og ventet. Halte inn, kastet ut. Halte inn, kastet ut. Han kunne kjenne snøret dra til litt. Et napp? Var det napp han hadde fått?

 

På kjøkkenet satt moren med et krus mellom de tynne, lange pianofingrene hennes. Ved siden av henne satt det en mann. En mann med langt, brunt hår knyttet i en hestehale. Det var noe han lignet på... Håret, klærne, alt. En slags jeger, en fuglejeger kanskje. Noe var det. ”Lovise, du må hilse på Storm. Han er fra Finnmark og skal være her i noen uker. Observere. Hjelpe oss. Det er staten sin løsning, skjønner du. Du vet, for at ting skal gå bedre med oss,” sa moren med entusiasme i stemmen. Lovise tvang fram et smil, og strakte ut hånda forsiktig. ”Lovise,” sa hun. Han svarte med et fast håndtrykk; ”Storm. Storm heter jeg. Hyggelig.”

 

Napp. Han hadde fått napp. ”YES,” brølte han. Denne gangen skulle han klare det. Han skulle slakte fiskene som kom på kroken. En etter en. Han skulle ikke glippe taket. Han skulle ha kontroll. Fiskeren var en helvetesmaskin, men han måtte kontrollere seg. Han måtte ha kontroll.

 

”Såååå, du jobber i staten?” Sa Lovise på en litt skeptisk måte. Uttrykket til Storm ble fort forandret til et mer stivt og labert uttrykk. ”Ja, og du da? Går du på skole?” Lovise skjønte at han snakket seg vekk. Hun fortsatte; ”hva er det egentlig du gjør i jobben din?” Uttrykket hans ble stivere, men han viste en viss selvsikkerhet. ”Jeg jobber for at mennesker skal få det bra. Jeg hjelper mennesker som har vært gjennom tøffe tider, som sliter økonomisk og materielt. Det er min jobb,” sa han mens han strålte. Han var åpenbart fornøyd med svaret sitt. Moren brøt inn i samtalen. ”Men Lovise da, kan ikke du fortelle litt om hvordan du har det på skolen?” Lovise så bort på moren med øyne preget av selvsikkerhet. ”Nei,” sa hun og gikk.

 

Fiskerens temperament steg raskt. Fisken slapp kroken. ”SATAN,” skrek fiskeren. Han kunne ikke skrike høyt, han måtte være stille. Om den ene fisken glapp, betydde det ikke at den andre hadde sluppet taket. Han måtte holde fokus. Han måtte ha kontroll. Han kjente snøret rykke sakte til. Den andre fisken hadde bitt på. Nå var det på tide å legge klar kniven.

 

”Årh, jeg beklager det altså. Hun er litt… skeptisk til ting for tiden. Men jeg forstår henne. Plutselig kommer en fremmed mann inn i livet hennes og forteller henne at han skal være en slags barnevakt for henne,” sa moren oppgitt. ”Nei, det er ikke alltid like lett å vite hva ungdommen har å by på,” sa Storm forsiktig og forstående. ”Men, men. Vi får det nok bra. Så er det jo ikke sånn at du er en seriemorder eller noe heller da. He-he,” sa moren og lo litt forsiktig for seg selv. ”Men i helvete da, kvinne!” Skrek Storm med øyne blanke som sjø. ”Jeg skulle bare være morsom..,” sa moren til Lovise og smilte forsiktig. ”Bare morsom?! Du trakasserer og gjør narr av meg, ditt idiotiske kvinnemenneske! Her kommer jeg inn i livet deres, skal være et godt menneske, gir dere penger… Og alt jeg får tilbake er en jævla spøk?” Storm brølte mens han holdt hendene utstrakt. Man kunne se de lange musklene hans, og arret formet som en krok. Lovise sto tett bak veggen og tyvlyttet. Hun kunne høre sin egen puls: ”Gadonk, gadonk, gadonk.” Pulsen steg etter hvert som stemningen ble verre. Han brøt løs nå. Helvete hadde brutt løs.

 

Fiskeren mistet kontroll. Den andre fisken slapp også kroken. Han ble svimmel, og lydene rundt han forsvant. Han følte seg sviktet. Sviktet av Gud, sviktet av alle. Han måtte sløye tre fisker. Han måtte. Han hadde sløyet en fisk. I hele sitt liv, hadde han bare sløyet en fisk. Men det var tre som var målet. Stemmen i hodet hans hadde sagt det. ”Du må sløye tre fisker. Tre fisker. Tre fisker.” Det sto som støpt i hjernen hans. Han hadde to fisker igjen. Helvetesmaskinen sprengte.

 

Lovise tok opp mobiltelefonen. Hendene skalv som aldri før. Håret på armene reiste seg, og svetten i ansiktet rant som en elv. Hun slo inn nummeret, og la røret forsiktig inntil øret. ”Dere må komme. Han er gal,” sa Lovise. Akkurat i det hun skulle til å si husadressen, så hun en skygge snike seg forsiktig rundt hjørnet. Tårene rant, og hun hadde sminke gnidd utover hele ansiktet. Hun tok tak i balltreet som sto bak henne, og var klar til å slå.

 

Fiskeren begynte å skrike. Han tok tak i alt han fikk øye på, og kastet det inn i den slitte veggen. ”SAAAAAAAATAN,” skrek han. Ting begynte å skurre. Fiskeren så mennesker. Mennesker overalt. De omringet han. De skulle ta han. Fiskeren datt i bakken med et bras. Storm hadde kollapset.

 

Moren til Lovise gikk forsiktig inn i stuen, hvor Lovise var. Hun kjente et slag komme mot tinningen. Et hardt slag. Et slag hardt nok til å drepe. Lovise rygget bakover mot veggen, mens alt rundt henne var som et stort kaos. Hun ble svimmel og kunne ikke forstå hva hun akkurat hadde gjort. Hun var den eneste igjen nå. Den eneste fisken i havet.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish