Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
StillhetSkriv ut Utskrift
Innlevering i norsk. Oppgave 3 "Livet rammes inn av fødsel og død". Skrive en skjønnlitterær tekst om begge eller ett av disse temaene.
Bokmål - NovelleForfatter:



«Oh, så vondt det var å puste! Det var så kaldt at jeg ikke kjente følelser i tærne mine. Det var vår og jeg hørte det regnet ute, men jeg kunne ikke se noe, det var alt for mørkt. Tiden gikk saktere enn noensinne. Jeg hadde ingen anelse på hvor lenge jeg hadde ligget her alene i mørket, men jeg hadde fortsatt håp om å bli reddet. Underleppen min var hoven, reguleringen skar den da de først traff meg i munnen. Det gjorde ikke så vondt, men smaken av blod, uff, det var det verste.

Nå ser jeg ikke klart lenger. Jeg har ikke krefter til å skrike, klarer ikke å kjempe mer alene. Tror det er på tide å overgi meg.. »

 

«Hvordan var det på skolen i dag, kjære?» sa mamma mens hun kuttet grønnsaker til middagen.

«Som vanlig mamma», sa jeg mens jeg gikk raskt forbi kjøkkenet. «Jeg skal ikke spise middag, vi hadde mat & helse i dag, så jeg er ikke sulten» ropte jeg mens jeg løp opp til rommet mitt.

 

Sånn var det nesten hver eneste dag. Kom fra skolen og løp til rommet. Jeg hadde aldri turt å si til noen hvordan livet mitt egentlig var. Mamma trodde jeg hadde mange venner. Jeg hadde én venninne i den forrige byen vi bodde i, men mamma fikk jobb i en annen by og vi måtte reise derfra, så vi mistet kontakten med hverandre. Jeg sa ofte til mamma at jeg skulle besøke en som heter Anna, men hun fantes ikke. Jeg brukte «Anna» som unnskyldning for å komme meg vekk for en stund, vekk fra alt, fra alle.

 

Vi bor i et vanlig hus, ikke for lite, ikke for stort. Rommet mitt er det eneste stedet jeg føler meg trygg. Det er der jeg tilbringer mest parten av tiden min. Der jeg skriver mine historier om å reise verden rundt. Historier om en «lykkelig slutt» i det kjedelige livet mitt.

 

Jeg lurer fortsatt på hvorfor de valgte meg. Hvorfor syns de det er morsomt? Hvorfor?! Jeg skjønner ikke engang hvordan de la merke til meg. Jeg som alltid går med hodet bøyd og som aldri får noe oppmerksomhet. Jeg som sitter i hjørnet og spiser lunsjen min alene hver eneste dag. "Den venneløse jenta i hjørnet", som de selv kaller meg for. Jeg har egentlig ikke prøvd å snakke med noen heller, for de virker så avvisende hele tiden. De tror de er så mye bedre enn meg, men det de ikke vet er at de er bare en haug med idioter som liker å gjøre narr av andre.

 

Det hele startet med noen teite spøk som jeg egentlig ikke brydde meg så mye om. Jeg trodde det ville ro seg ned, men det var da jeg tok feil. De lo av meg når jeg gikk forbi, dyttet meg mot skapene, stjal mat og penger fra meg og tegnet ting på skapet mitt. Jeg var så lei av det, men jeg visste det skulle bare bli verre dersom jeg sa noe.

 

En dag lå det et brev i skapet mitt. Det var en fin rødfarget konvolutt med navnet mitt skrevet i svart. Jeg lukket skapet forsiktig, samtidig som jeg gledet meg til å åpnet brevet. Jeg så meg rundt, og skolen var helt tom. Jeg satt meg ned på gulvet og begynte å lese brevet. I brevet sto det «Maria, jeg er forelsket i deg. Jeg har aldri turt å si det til noen, men du skal nå få vite hvem jeg er. Møt meg bak skolegården kl 19». Hvem kunne det være? Liker han meg eller er det bare en spøk for å plage jenta som sitter i hjørnet? Til tross for å ha blitt skuffet før, bestemte jeg meg for å møte den mystiske gutten.

 

Klokken tikket seg mot 18:30 og jeg sa til mamma at jeg skulle besøke Anna og jobbe med et prosjekt fra skolen. Jeg måtte lyve ellers så hadde jeg aldri fått lov. På veien til skolen suste det hundrevis av tanker. Hvem kunne det være? Kunne det være Sindre, Lars eller Olav? Jeg bare håpet det ikke var en spøk. Månen var det eneste som holdt veien lys. Det blåste mye og trærne lagde rare lyder. Det var som en skummel rockkonsert.

 

Skolen så veldig dyster og skummel ut om kvelden, men jeg kunne ikke la det skremme meg. Jeg måtte vite hvem denne gutten var. Jeg åpnet rolig skoleporten og beveget meg mot bak skolegården. Det var ingen der, og klokken viste fem over sju. Følelsen av å bli avvist kunne jeg kjenne i magen. Jeg snudde meg for å dra når en gutt med lys stemme ropte ”Maria!”. Det kom fra det lille lekehuset i barnehagen ved siden av skolen. ”Kom inn! Det er meg”. Jeg følte en kald strøm gjennom kroppen og mange tanker i hodet som sa ”ikke gjør det! Ikke gjør det!”, men jeg gikk inn…
«Oh, så vondt det var å puste! ...»




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish