Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Tyskland og Berlin under den kalde krigenSkriv ut Utskrift
Særoppgave om Berlinmuren og Berlin under den kalde krigen
Bokmål - SæroppgaveForfatter:



Etter den andre verdenskrig hadde Sovjet okkupert Øst-Tyskland, og de allierte Vest-Tyskland. Langs grensene mellom de Sovjet-okkuperte landene og de allierte landene lå det et jernteppe. Ingen kunne passere disse grensene.
Men langt inne bak disse grensene lå den delte byen Berlin. Den vestlige delen, Vest-Berlin tilhørte de allierte.
Formange østtyskere var Vest-Berlin en port til friheten. Fra Vest-Berlin kunne man emigrere til et hvilket som helst ønsket land, inkl. de kommunistiske.
Men i følge Østtysk lov var det forbudt å emigrere til vestlige land.
Sommeren 1961 økte spenningen i byen. Den østtyske regjeringen ville hindre at så mange østtyskere emigrerte via Vest-Berlin , og Sovjetunionen truet med krig for å få de alliertes styrker ut av Vest-Berlin. Østtyskerne skjønte at porten til vesten var i ferd med å bli lukket, strømmet det flere tusen over grensene hver dag.
Natten mellom 12 og 13 august 1961 begynte østtyske lastebiler å rulle gjennom Berlin, og de la piggtråd langs grensene rundt Vest-Berlin. Ved daggry var hele Vest-Berlin stengt inne. Hele dagen forsøkte østberlinerne å finne en vei gjennom de ennå ufullstendige sperringene. Litt etter litt ble hullene tettet igjen, og fire dager etter grensesperringen begynte østtyskerne å bygge en mur. Det ble opprettet syv kontrollpunkter der militært personell og utlendinger fikk passere.

Mens fiendskapen bare vokste mellom Sovjetunionen og de allierte, ble situasjonen i Tyskland stadig mer anspent. De allierte ville bygge opp igjen landet fra ruinene, og etablerte en egen demokratisk tysk regjering for de allierte områdene, også
Vest-Berlin. Dette var Sovjeterne dypt uenige i.
I juni 1948 ble en ny tysk myntenhet, Deutschmark, innført i de alliertes soner.
Dette utløste øyeblikkelige reaksjoner fra Sovjetunionen. Veiene og togbanene mellom Berlin og Vest-Tyskland ble blokkert, og Vest-Berlin lå 190 kilometer inne i den sovjetiske okkupasjonssonen. Sovjeterne ville at de allierte skule trekke seg ut av Vest-Berlin eller oppheve den ny valutaen.
Dette nektet de allierte å gjøre og blokaden forble. Men sovjeterne hadde ikke blokkert luftrommet over Berlin. Britene og amerikanerne satte i gang en luftbro, hvor det ble transportert mat og brensel. Anslått behov pr. dag var satt til rundt 4500 tonn forsyninger hver dag. Et transportfly kunne frakte rundt 3 tonn, og de måtte følge tre trange luftkorridorer inn mot Berlin, ellers kunne sovjetiske jagerfly ha en grunn til å gå til angrep. Flyene landet og tok av hvert 30. sekund 24 timer i døgnet på de tre flyplassene inne i Vest-Berlin . På denne måten fikk Vest-Berlin alle sine forsyninger, unntatt vann, på denne måten.
I mai 1949 opphevet Sovjet blokaden.
Samme måned ble Forbundsrepublikken Tyskland opprettet i de allierte sonene.
I oktober 1949 opprettet Sovjetunionen Den tyske demokratiske republikk., som hadde en kommunistisk regjering. Begge landene fikk full formell uavhengighet i 1955.

I Vest-Tyskland ble kristelig-demokraten Konrad Adenauer valgt til kansler. Rask økonomisk vekst gjorde snart landet til et av de rikeste i Europa
Øst-Tyskland derimot, be svekket av at Sovjetunionen plyndret landet for varer og maskiner for å gjenoppbygge sitt eget land. Den kommunistiske regjeringen under ledelse av Walter Ulbricht satte alle sine ressurser inn i statskontrollert tungindustri.
Vesttyskerne fikk tilgang på billige forbruksvarer, mens østtyskerne måtte jobbe hardt og lenge uten å få mye igjen for det.
I juni 1953 brøt misnøyen i øst ut, da arbeiderne fikk beskjed om at arbeidsdage var forlenget uten lønnsøkning. Arbeiderne gikk til streik, og store demonstrasjoner der de forlangte demokrati og gjenforening med Vest-Tyskland. De østtyske myndighetene ba om hjelp fra Sovjetunionen, og sovjetiske tanks rullet inn i Øst-Berlin og kuste oppstanden.
Berlin ble sentrum for all slags spionasje og konflikter mellom øst og vest. Rundt 12000 mennesker livnærte seg på spionasje in 1950-årene.

Da jernteppet sperret Øst-Europa fra resten av Europa, ble Vest-Berlin det eneste stedet der en kunne flykte til vesten.
På 1950 talet hadde det flyktet det rundt 250 000 østtyskere hvert år.
Øst tyskerne ville til vest, for der kunne de få langt høyere lønn og bedre levekår, i tilegg til andre alminnelige menneskerettigheter som kommunistene ikke overholdt.
De fleste som forlot Øst-Tyskland var unge folk med verdifulle fagkunnskaper.
Hver 7. østtysker emigrerte til vesten. Øst-Tyskland manglet nærmest alle slags fagarbeidere og andre med høyere utdanning.
De østtyske lederne forstod at dette ikke kunne fortsette for landet sin skyld, og i mars 1961 fikk de sovjetisk støtte til å bygge en mur gjennom Berlin., dersom dette var nødvendig. Midtsommers 1961 rømte over 30 000 hver måned.
Under et toppmøte i Wien i juni 1961, krevde sovjets leder, Nikita Krustsjov, at alle allierte styrker skulle være trukket ut av Vest-Berlin til nyttår 1961-62, og at Vest-Berlin ble en del av Øst-Tyskland. Hvis ikke kunne det bli krig.
Tanken på krig mellom Sovjetunionen og USA var skrekkelig. Begge hadde atomvåpen, både bomber og raketter. En atomkrig kunne sikkert drepe flere millioner mennesker og føre til enorm radioaktiv stråling.
USAs president John F. Kennedy tok Krustsjovs trussel alvorlig. Men han understreket at USA ikke ville trekke seg ut av Vest-Berlin. De begynte å bygge bomberom i tilfelle en atomkrig. Da de amerikanske lederne fikk høre at
Øst-Tyskland sperret veien til Vest-Berlin ble de lettet. Det betydde at krisen kunne løses uten krig. Nå var de alliertes styrker klare til å motstå et sovjetisk angrep eller blokkade, men de hadde ikke planer om å reagere på byggingen av en mur, så de forholdt seg rolige. Privat var det mange vestlige ledere som var enige i at det å stenge grensen var en god løsning. De så også muren som et strålende propagandaredskap siden den stilte kommunistene i et så dårlig lys.
Det at vestmaktene forhold seg rolige til byggingen av muren, likte ikke vestberlinerne. Bare en gang gikk USA til en form for aksjon, da østtyske grensevakter krevde at amerikanske soldater måtte vise pass for å gå på teater i
Øst-Berlin. Dette førte til at amerikanske og sovjetiske tanks tok oppstilling like foran hverandre ved kontrollpunktet Checkpoint Charlie.
Muren splittet Berlin brutalt i to. I to år var all kommunikasjon mellom Øst- og Vest-Berlin avbrutt. Men i julen 1963 fikk vestberlinerne besøke slektninger i Øst-Berlin.
Det var mange som forsøkte å krysse den 2,4 meter høye muren. Noen svømte over grensen, andre gravde tunneler og andre krysset den rett og slett ved å klatre over.
I løpet av 1960-årene ble muren forbedret, og forsterket. Ved slutten av tiåret var den svake 2,4 meter høye opprinnelige muren erstattet med en 4 ,9 meter høy betongmur. Bak denne lå en dødsone på 90 meter som var bevoktet av patruljerende tropper med hunder og vakttårn. Denne sonen var flombelyst hele natten. Her var det også tankshindringer. Til slutt var det et elektrisk gjerde. Det var det elektriske gjerdet som vendte ut mot øst. Forsøkene på å komme seg over fra øst til vest var blitt færre.
Den hadde utført sitt mål, å stoppe utvandringen fra øst til vest, men samtidig hadde den vist at det kommunismen bare kunne overleve ved å gjøre sine borgere til sine fanger.

I 1969 ble den tidligere borgermesteren i Vest-Berlin, Willy Brandt valgt til Vest-Tysklands forbundskansler. Året etter avla han et historisk besøk i Øst-Tyskland, han var den første som gjorde dette. Han ville skape et bedre forhold til Øst-Tyskland.
I 1972 erklærte både Øst-Tyskland og Vest-Tyskland seg selvstendige og ble medlemmer av FN.
For Berlins borgere var virkningen av det bedrede forholdet mellom de to statene. Telefonforbindelsen ble opprettet, og vestberlinerne kunne besøke Øst-Berlin når de ville. Men nesten alle østtyskere ble nektet å dra ut fra Øst-Tyskland.
I følge den østtyske ledelsen var det østtyske folket i ferd med å bygge et sosialistisk samfunn basert på likhet. I virkeligheten var det østtyske samfunnet preget av alt annet enn likhet. Lederne av kommunistpartiet hadde store privilegier, som utdannelse ved de beste skolene og de bodde i de beste leilighetene.
Livet i Øst-Tyskland ble bedre på 1970-tallet. Lønningene økte og arbeidstiden gikk ned. Flere fikk kjøleskap og tv der de kunne se på vesttyske kanaler. Forfølgelsene på ikke-kommunister gikk ned, og de kristne kirkene fikk være i fred.
Rundt 10% av østtyskerne støttet kommunistpartiet helhjertet.
Andre hadde innfunnet seg med kommuniststyret. Livet var enkelt hvis man fulgte reglene. Husleien var lav, maten og transporten var billig, og de hadde sikre arbeidsplasser. Folk stod på venteliste på å få egen bil. Mange fikk en viss patriotisme for landet sitt, særlig da de østtyske idrettsutøverne begynte å hevde seg i konkurranser. De kritiserte Øst-Tyskland seg imellom, men med vesttyskere tilstede forsvarte de ofte landet mot kritikk. Men Øst-Tyskland forble strengt og ufritt. Alt var preget av kommunismen og det var propaganda overalt.
Gjennom hele 1970-tallet så det ut til at barrierene mellom øst og vest ville forbli i all fremtid. Bare noen få utfordret det kommunistiske systemet, og dette uten særlig hell.
Sovjetarmeen sikret kommunistregimene i Øst-Europa.
I 1968 forsøkte kommunistene i Tsjekkoslovakia å liberalisere sitt styre. De kalte det kommunisme med et menneskelig ansikt. Sensuren ble opphevet, og dette førte til store bevegelser i folket. Men i august rullet sovjetiske styrker inn i landet for å gjenopprette det brutale kommunistiske styret. Budskapet ble tydelig for hele verden. Kommunismen var kommet for å bli.
I begynnelsen av 1960-årene hadde sovjets leder Nikita Krustsjov, at sosialismen ville begrave kapitalismen. Han mente at systemet de brukte i øst ville gå forbi systemet i vest. Men mot slutten av 1980-årene var illusjonene om økonomisk fremgang i Sovjetblokken knust. Selv om lederne forsøkte å skjule det som skjedde, visste alle at det økonomiske systemet var i ferd med å briste. Overalt forfalt ting, pga dårlig vedlikehold. Maskinparken og teknologien var gammeldags, og de fleste fabrikker hadde veldig liten omsetning.
Landene i øst sakket stadig lenger akterut i forhold til de vestlige landene.
I 1985 fikk Sovjetunionen en ny leder, Mikhail Gorbatsjov. Han var fast bestemt på å reformere sovjetsystemet og få det til å fungere effektivt. Han åpnet for ytringsfrihet, informasjonsfrihet og frie valg i en viss grad. Han skulle også gjenoppbygge den sovjetiske økonomien. Han ville sette en sluttstrek for den kalde krigen, fordi sovjet brukte enorme økonomiske ressurser på våpensystemer de egentlig ikke hadde råd til.
Gorbatsjov ville redde sovjet kommunismen, men hans reformer slapp løs enorme krefter som styret ikke kunne kontrollere. Når sovjeterne fikk ytringsfriheten, viste de raskt at de var langt mer skeptiske til kommunismen enn det landets ledere hadde trodd. Fremfor alt viste det seg at reformene ikke styrket økonomien, men de førte til utbredt uro og kraftige fall i produksjonen. I 1989 rant misnøyen over.
De østeuropeiske landene fikk velge sin egen styreform og regjering, uten innblanding fra Sovjetunionen. Polen og Ungarn ble republikker med demokratisk styre, men de lå fortsatt under Sovjetunionen. I mai 1989 ble deler av piggtråden som markerte grensen mellom Ungarn og Østerrike fjernet. Denne lille hendelsen var begynnelsen på slutten av Øst-Tyskland og Berlinmuren.
De østtyske lederne kjempet imot Gorbatsjovs reformer og kjempet imot enhver forandring. De aldrene lederne som tviholdt på det gamle systemet mens de andre kommunistiske landene falt, fikk mange østtyskere til å se sannheten i øynene. Uten håp om noen endring i Øst-Tyskland, begynte de med igjen med masseutvandring.
Østtyskerne fikk stort sett reise til de andre østblokklandene som Polen, Ungarn og Tsjekkoslovakia. Da østtyskerne fikk høre at grensen mellom Ungarn og Østerrike var svekket, reiste titusenvis av østtyskere til Ungarn. Det førte til at ungarerne gav opp å holde grensen mot Østerrike lukket.
I 1989, ble Gorbatsjov og de andre kommunistlederne i verden invitert til å ta del i feiringen av DDRs 40-årsjubileum. Da hadde Sovjetunionen kommet til at eneste redning for kommunismen i Øst-Tyskland var å kvitte seg med lederen Honecker og hans lederskap. De hadde vært i kontakt med den tidligere spionsjefen Markus Wolf, som var klar til å lede en ny kommunistisk regjering i Øst-Tyskland.
Gorbatsjov gav Honecker beskjed om at forandringer måtte komme. Han sa også til det østtyske folk at ville de ha demokrati, så fikk de ta det.
9. oktober demonstrerte over 100 000 mennesker mot det østtyske regimet. Regjeringen planla å bruke hæren og politiet til å slå ned opprøret, men i siste øyeblikk ble ordren trukket tilbake. Selv de mest hardbarkete kommunistene innrømmet at presset for reformer ikke lenger kunne motstås.
18. oktober ble Honecker avsatt og Egon Krenz ble ny leder.
Men reformprosessene gikk for langsomt. Over hele Øst-Tyskland sa tusener av kommunister opp jobbene sine og rev i stykker partikortene sine.
4. november demonstrerte en halv million mennesker i Øst-Berlins sentrum.
Krenz gav etter for presset og planla reisefrihet fra 10. november. Da ville folk få utstedt visa etter eget ønske.
På en pressekonferanse om kvelden 9. november uttalte en representant for regjeringen, Günther Schabowski, at folk fritt kunne reise til vesten. Folk begynte å trekke mot muren i Berlin, og de fleste undret seg om dette kunne være sant.
Grensevakter uten klare instrukser begynte å slippe folk igjennom. Ved midnatt gav Krenz ordre om å åpne grensene.
Østtyskerne strømmet gjennom sperringene for å bli mottatt av oppstemte vesttyskere. En enorm gatefest begynte i Berlin. Delingen av byen var over.

I ukene etter at muren var åpnet, dro over tre millioner østtyskere til Vest-Berlin.
De fikk utdelt 100 D-Mark i velkomstpenger. Østtyskerne vendte hjem med ting som var umulig å få tak i øst. Men muren var fortsatt en internasjonal grense, og en grense mellom kapitalismen og kommunismen. Men tyngden av kommunismens fall i
Øst-Europa var ikke til å stå imot. I Tsjekkoslovakia førte massedemonstrasjoner til at kommunistregjeringen gikk av 24. november, og i Romania ble kommunistlederen Nicolae Ceausescu og hans kone henrettet 1. juledag.
5. desember gikk Egon Krenz av og Øst-Tyskland fikk sin først ikke-kommunistiske leder: Manfred Gerlach. Tidligere ledere som ikke hadde arbeidet for frihet og demokrati ble arrestert, deriblant den tidligere Stasi-sjefen Erich Mielke.
En bølge av avsløringer om kommunistregimet skapte raseri i Tyskland. Folk var sjokkert over å oppdage hvordan lederne hadde veltet seg i luksus, samtidig som de snakket om likhet. Midt i januar 1990 stormet demonstranter Stasi hovedkvarteret, og fant 175 kilometer med hemmelige arkiver med hemmelige opplysninger om seks millioner av landets borgere. Alle østtyskere hadde kjent til Stasi, men ikke omfanget av overvåkningene.

Straks etter at muren ble åpnet snakket Vest-Tysklands forbundskansler Helmut Kohl om en mulig gjenforening av Tyskland. Men i en meningsmåling foretatt midt i desember 1989 viste at syv av ti østtyskere var imot en slik gjenforening.
Også USA, Storbritannia, Frankrike og Sovjetunionen var imot en slik gjenforening.
Men entusiasmen for en gjenforening økte raskt. Åpningen av muren betydde ikke slutten på Øst-Tysklands problemer. Først og fremst møtte den østtyske økonomien konkurranse fra den vesttyske, og det ble straks klart at den ikke kunne overleve.
Billige og bedre vestlige varer oversvømmet butikkene. I januar 1990 mente de fleste østtyskere at deres eneste mulighet for å overleve økonomisk lå i en gjenforening med Vest-Tyskland. Øst-Tysklands første og siste demokratiske valg ble holdt i mars 1990. Her dominerte de vesttyske partiene. Østtyske opposisjonsgrupper som Nytt Forum hadde ingen organisasjon som kunne skaffe dem stemmer.
Helmut Kohls kristeligdemokrater vant med 48% av stemmene. Det eneste østtyske partiet som fikk et betydelig stemmetall var det tidligere kommunistpartiet, som fikk rundt 15% av stemmene. Som en forberedelse til gjenforeningen ble den østtyske valutaen, Ostmark, erstattet med D-mark. Østtyskerne fikk bytte inn pengene sine, 1 Ostmark mot 1 D-mark. Dette gav en kjempegevinst for de østtyskere med masse penger, siden Ostmarken bare var verd enbrøkdel av D-marken.
En rekke diskusjoner om tysk gjenforening ble holdt mellom USA, Storbritannia, Frankrike og Sovjetunionen på en side, mot Øst- og Vest-Tyskland på den andre siden. Sovjetunionen godtok en gjenforening og at landet fikk melde seg in i den vestlige alliansen, mot at de betalte 12 milliarder D-mark til
Sovjetunionen. 12. september ble en avtale undertegnet i Moskva og den kalde krigen var over, sammen med den andre verdenskrig.
3. oktober 1990 ble Tyskland en nasjon. Feiringen var like storslått som et år tidligere, da muren falt.

Samtidig som Tyskland ble samlet, falt Sovjetunionen fra hverandre.
Gorbatsjovs forsøk på å reformere kommunismen hadde mislykkes totalt.
I 1991 mistet Gorbatsjov kontrollen over Sovjetunionen. Økonomien var i fritt fall og det var store nasjonale streiker. Sovjetunionen bestod av mange nasjonale republikker som så seg etter for en vei til uavhengighet. I 1991 mislyktes et kommunistisk statskupp i Moskva. Boris Jeltsin, den nyvalgte lederen for den russiske føderasjonen, forbød hele kommunistpartiet. Ved utgangen av 1991 var alle sovjetrepublikkene uavhengige. Sovjetunionen hadde sluttet å eksistere.



annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish