Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Skal, skal ikke...Skriv ut Utskrift
Handler om ungdommenes valg.
Bokmål - NovelleForfatter:



Regndråpene hamrer mot vindusruta. Jeg sitter på rommet mitt. Alene. Leser en bok. Lar boken føre meg vekk til et annet sted. Et sted hvor alt er bra. Et sted hvor jeg kan være den jeg er. Hjernen min får inn signaler fra boken. Små troll som rir på enhjørninger, alver som flyr rundt og lager tryllestøv, figurer som er lykkelige, små jenter som smiler. Det vil jeg også. Smile. Være glad, men jeg greier det ikke.

 

Det var i går. Alt skjedde i går. Den hittil verste dagen i mitt liv. Du. Jeg. Oss. Vi hadde noe spesielt. Du skulle motbevise meg. Du hadde endret deg. Det var ikke så bra som det jeg trodde. Plutselig var jeg alene.

 

Jeg savner musikken som rister i veggen. Det var som et jordskjelv, men det var ikke et jordskjelv. Det var bare broren min. Petter. Den fire år eldre broren min som skulle kommet hjem i går. Han skulle ut og kjøre bil. Full. Nå er han borte.

 

I går mistet jeg de to viktigste personene i livet mitt. De var her. Nå er de borte. Jeg gråter. Stille. Alene. Jeg savner begge to. De var så viktige for meg. Broren min skal jeg treffe igjen i morgen, men før det skal jeg på fest. Tenke på noe annet. Kjenne rusen av lykke som kommer. Kjenne rusen gni seg igjennom sjelen min og drepe alle vonde følelser. Det var et valg jeg tok mens jeg leste boken. En bok med fantasifortellinger og lykkelige små troll. Etter mye om og men, fant jeg ut at det valget var det jeg skulle ta. Mange av vennene mine har gjort det jeg skal gjøre nå, så hvorfor ikke. Det var et valg jeg kom til å angre på. Et valg som ville påvirke mange andre enn meg selv.

 

Primer. Foundation. Pudder. Mascara. Øyenskygge. Dipliner. Lipliner. Lipgloss. Jeg er jente. Jenter må ha på seg masse sminke når de skal ut. Jeg måtte det. Måtte og måtte. I kveld skulle jeg prøve å finne meg noen. Noen å snakke med. Noen jeg ikke kjente, og som ikke kjente noe annet enn det ferdig sminkede utseendet mitt. Kort kjole, check. Høye hæler, check. Ferdig med sminke og hår, check. Jeg var klar til å dra.

 

Nå som jeg var her kjenner jeg det bruser i hele kroppen min. Jeg gledet meg til rusen. Lykkerusen. Jeg gikk ned til huset. Plankene på plattingen vibrerte av den høye musikken som kom ut av store, hvitmalte vinduer som sto på vidt gap. Musikken forfører meg. Den taler til meg. Snakker et språk som jeg forstår. Jeg åpner ytterdøren og går inn.

 

Når jeg kommer inn, blir musikken høyere enn forventet. Den var langt over det jeg pleier å høre på. Mye høyere enn det jordskjelvet hjemme i veggen min. Jeg ser meg rundt. Flere blikk møter mitt. Mange blikk møter mitt. Ditt blikk møter mitt. I det korte sekundet du ser inn i øynene mine, kjenner jeg alle følelsene komme tilbake. Jeg ser alt det vonde vi var gjennom. Alle de lykkelige stundene vi hadde sammen. Jeg ser vårt første kyss. Hjemme hos deg, på en filmkveld. Alle hadde gått hjem. Bare du og jeg satt igjen i sofaen. Det var da magien blomstret. Du kysset meg etter flere måneder med flørtene blikk og forsiktige smil. Det var den magien jeg savnet. Magien mellom oss.

 

Jeg beveger meg innover. Unna deg. Unna alle minnene våre. Jeg går mot trappen til andre etasje.  Jeg banker tre ganger på det midterste trappetrinnet. Jeg får to bank tilbake. Jeg banker fire ganger til. Den øverste delen av det midterste trappetrinnet, åpner seg. Ut kommer det en hånd. Jeg legger pengene jeg tok med i hånden. Hånden forsvinner i 1 minutt før den kommer ut igjen med en liten plastikkpose. En plastikkpose med noe verdifullt i. En plastpose med lykke.

 

Jeg tar med lykkeposen min og går ut på verandaen. Jeg går forbi deg igjen, men denne gangen holder jeg blikket mitt for meg selv. Jeg kjenner øynene dine bore seg langt ned i nakken min, men jeg er bestemt på at jeg skal ut. Nå. På verandaen er det ikke en sjel å se. Alle er inne og danser. To og to. Gutt og jente. De danser på en måte som er blitt vanlig nå for tiden. De danser som om de skulle vært på en nattklubb og lagt hundrelapper i trusekanten på jentene. De koser seg. Jeg skal også kose meg. Alene.

 

Nå var det ikke mer igjen i lykkeposen min. Alt var inne i meg. Den veldig dyre giften flyter rundt i meg. Flyter rundt og dreper alt det onde. Dreper alle de vonde følelsene. Dreper minnene om deg.  Jeg skvetter litt i det lykken slår inn. Alt er bare fint. Alt er som en dans på roser. Blikket mitt blir slørete. Det blir som den gangen jeg gikk med dykkebriller når jeg var 5 år gammel mens vi var på sydentur i Kroatia. Slørete syn med noen få sandkorn på sidene. De små sandkornene fra stranda i Kroatia, var nå mennesker. Mennesker rundt meg. Alle var ute og bare så på meg. Jeg må visst ha gjort noe. Jeg kunne bare glemme å finne noen å prate med nå. Plutselig var rusen borte. Jeg var alene i verden igjen. Alt var bare fælt. Jeg løper fra menneskene. Løper med retning hjem.

 

Jeg har aldri løpt så fort i hele mitt liv. Jeg bare løper. Løper som om livet sto på spill. Pulsen slår i meg. Jeg puster. Fort. Det går opp for meg hvor sliten jeg er. Jeg stopper opp. Jeg går. Rolig. Pulsen roer seg. Jeg går på en vei. Alene. I mørket. Det er da jeg bestemmer meg.

 

Jeg trykker ned dørklinken og går inn. Inne er det mørkt. Helt stille. Helt mørkt. Som om noen hadde lagt et teppe over hele huset. Strømmen har gått. Mamma og pappa er ikke her. De er aldri her lenger. De har ikke vært hjemme på flere dager. De vet ikke at broren min ikke er her lenger. Hvordan skal de vite noe som helst når de aldri er her?

 

Jeg føler meg frem til kjøkkenet. Finner riktig skuff. Tre skuffer ned fra toppen. Jeg finner den. Jeg finner det som skal få en slutt på ensomheten. Smerten. Sorgen. Jeg finner noe som kan gjøre at alt forsvinner. Jeg går inn på badet. I det jeg går inn på badet kommer strømmen tilbake. Lyset blinker en gang eller to. Før jeg får tenkt over hva som skjer står jeg og ser på meg selv i speilet. Jeg ser ikke ut. Det har jeg aldri gjort. Leppestiftmerker på kinnene, mascara rundt øya og rester av noe hvitt pulver rundt nesa. Dette er meg. Hele livet mitt har jeg prøvd å være noe jeg ikke er. Sånn er det ikke lenger.

 

”Nå skal jeg være meg selv”, roper jeg høyt. Ingen hører meg. Ingen bryr seg om meg. Jeg er alene. Som vanlig. Jeg kjenner tårene presser på. Jeg begynner å tvile på det jeg skal gjøre. Jeg vet ikke hva som er best. Jeg løper ut i stua, og finner en blomst. Jeg river med meg blomsten som stod i blomsterpotta til mamma. Den jeg ga til henne på morsdagen. Den gangen alle var lykkelige. Jeg løper med blomsten i hånda tilbake til badet. Jeg holder den oppe foran ansiktet mitt. Jeg begynner. ”Skal. Skal ikke. Skal. Skal ikke. Skal. Skal ikke. Skal”

 

Det er nå det skjer. Det er nå alt det fæle forsvinner. Det er nå jeg skal være meg, ingen andre. I det samme øyeblikk tar jeg kniven opp og kutter to lange kutt over håndleddene mine. Jeg tar opp leppestiften til mamma og skriver noe på speilet. Jeg setter meg i badekaret. Klar til å forsvinne. Klar til å få en slutt på alt det vonde. Få slutt på ensomheten.

 

Moren til Mari kommer hjem midt på natten etter 4 dager i Paris på forretningsreise med sin mann. Hun roper på Mari. Ingen svar. Hun roper på Petter. Ingen svar. Hun ser lyset i stua er på. Hun går ut i stua. Fremdeles ingen Mari. Fremdeles ingen Petter. Det eneste andre rommet med lys på er på badet. Det lille badet nede i gangen.

 

Hun tar i døra. Døra glir forsiktig opp. På badet ser hun sin eneste datter ligge i en blodpøl midt i badekaret. Hun setter i et skrik. Før hun løper bort til datteren sin, ser hun at det står noe skrevet på speilet.

 

Ser du meg nå? Er jeg god nok nå?




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish