Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
FestenSkriv ut Utskrift
En litt "utenfor" jente blir bedt på fest , noe som innebærer et vanskelig og galt valg.
Bokmål - FortellingForfatter: Anonym



Stillheten senker seg. Alt er mørkt. Det er rart hvordan en så lys og flott dag, plutselig kan forsvinne og bli til en sort og dyster verden. Alt er så kaldt. Jeg fryser. Jeg trekker det hårete pelsteppet rundt skuldrene og klistrer meg fast foran peisen. Den brenner. Ilden spruter opp fra vedkubbene og lager vakre, oransje farger. Jeg pleier ofte å sitte slik foran peisen, sitte der å bare glane. Jeg tenker ofte på valg som jeg kunne ha gjort annerledes og hvordan dette ville ha påvirket meg. Redselen sprer seg i kroppen for hva morgendagen vil bringe. Hva vil de si om meg? Hvilke kommentarer vil de komme med, når jeg kommer inn i klasserommet og setter meg ned? Hvilke blikk vil jeg få?

 

Noen ganger kan jeg ønske at jeg var ilden i peisen. Den ser så sterk ut, herskende. På en måte ser det ut som at den ikke bryr seg, at den bruser og brenner like kraftig hver eneste dag. Hvorfor er ikke jeg som den? Tenker jeg. Herskende, sterk og fin.

 

Jeg er ikke kristen. Jeg tror ikke på en Gud som kan gjøre verden bra for alle. Om Gud hadde fantes hadde ikke jeg sittet her i dag, alene, redd og sjenert. Om Gud hadde fantes hadde jeg kanskje turt å danse alene på dansegulvet da jeg fylte tretten år, eller hatt forestilling i barnehagen med vennene mine.

 

Gud har aldri hjulpet meg, han har aldri sett meg.

 

Før ba jeg om kveldene. Jeg foldet hendene mine sammen, lukket øynene og ønsket. Jeg ønsket at jeg var en av dem. En av de populære. En av de kule. En av de som ikke alltid var pliktoppfyllende og satt med lekser hele dagen.

 

Verden er urettferdig. Det har jeg forstått for lenge siden. Ofte, når dager går aldeles på tvers, velger jeg å tenke at ”det kommer vel bedre dager for meg, og.” Når de dagene kommer, vet jeg ikke. Jeg har aldri hatt en slik dag på mange, mange år.

 

Skolegården var full av elever. Alle stod sammen i store, velbygde gjenger. De snakket sammen, lo, tullet og hvisket. Jeg hatet den hviskingen. Blikket mitt snudde seg fra gjengen og konsentrerte seg heller om målet. Det var ikke langt igjen nå. Ti skritt til så ville jeg være der, åpne døra og sette meg ved pulten min. Klasserommet var tomt og mørkt. Pultene stod enslig spredt rundt i rommet og kateteret stod alene. Jeg falt ned på stolen, la ranselen fra meg og slang albuene opp på pulten.

 

Det lå en konvolutt der, observerte jeg. Den var hvit, stor og hadde en svart skrift midt på arket. Randi, stod det. Jeg leste ordet flere ganger, før jeg kom på at det faktisk var jeg som var Randi. Fingrene mine gled lett over papiret og jeg åpnet raskt konvolutten. Jeg trakk ut A4 arket og leste det inne i meg.

”Hei Randi. Du er invitert på fest hos meg i kveld! Ta på deg fine klær, jeg ordner drikke og mat. Klem Aurora. ”

 

Jeg satt helt stille, urørlig. Tankene fløy rundt i hodet uten at jeg la merke til elevene som knuffet seg inn i klasserommet. Brevet lå fremdeles i hendene mine, og rolig trakk jeg det ned i sekken uten å se opp. Bråket startet. Guttene hoppet rundt på pultene som apekatter, mens jentene lo skjærende! Blikket mitt var festet ned i pulten. Alt jeg tenkte på var brevet. Jeg kjente blikkene i nakken. Jeg kunne høre hvordan de hvisket og lo av meg. Det måtte være en spøk. Det var garantert en av de slemme spøkene deres!

 

Asfalten sved under sandalene mine på vei hjem fra skolen. Ranselen var tung og jeg rettet opp ryggen for å ikke få vondt i nakken. Luften var klam og det luktet varm, deilig sommer. Jeg følte brevet riste i sekken min. Tanken gjorde meg redd, men jeg valgte å gi slipp på den. Plutselig hørte jeg skritt bak meg og jeg snudde meg rett mot ansiktet til Aurora. Jeg stivnet helt. Øynene fomlet mot et sted jeg kunne se og endte opp ned i asfalten.

”Fikk du brevet?” Spurte hun.

Jeg nikket mot det smilende, fregnete fjeset som var dekket av sminke.

”Så.. du kommer?”

Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Aurora hadde aldri snakket til meg før. Faktisk tror jeg at hun aldri har lagt merke til meg, heller. Alt for lenge har jeg følt meg som luft blant resten av klassen, og så plutselig skulle jeg være med dem på fest?

”Er det tull?” Stammet jeg uten å møte blikket hennes.

”Nei, Randi. Selvfølgelig ikke. Jeg ville bare at du skal komme, slippe deg litt løs og kose deg! Det er vel lenge siden du har gjort det?”

”Ja,” hvisket jeg.

 

Hjemme, la jeg fra meg sekken og satte meg ned i sengen. Alt var helt stille rundt meg og igjen følte jeg ensomheten komme frem. Den var grusom, tråkket på meg og gjorde meg redd. Jeg tenkte på brevet, på Aurora. Hva hvis det ville bli koselig? Hva hvis jeg ville få det gøy? Kjolen hang i skapet og jeg trædde den over den nakne kroppen min. Brevet holdt jeg i hånden. Tårene rant nedover øynene mine.

”Jeg skal på fest,” hvisket jeg lavt.

 

Inne hos Aurora var det fuktig og det luktet en blanding av parfyme, svette og øl. Ungdommer danset rundt som barnehagebarn og allerede var det flere som sjanglet rundt og sov. Flere bord stod plassert ved siden av hverandre i rommet og var fulle av chips, godteri, øl og vin.

 

Jeg kjente meg kvalm, merket at jeg angret for at jeg dro. Jeg hørte ikke hjemme her, alene i en krok. Jeg snudde ryggen til festen, gikk mot døra, men ble stoppet av en gutt.

”Hvem er du?” Spurte han.

Gutten hadde brunt, langt hår som var lagt bakover i en sleik. Kroppen hans var slank og han hadde en kraftig nese og store, røde lepper.

”Ehm.. Randi, ” stotret jeg og følte meg teit.

”Kjeder du deg, Randi?” Spurte gutten som het Mats. Øynene hans glinset i de fargede lysene som snurret rundt i rommet. Jeg visste ikke hva jeg skulle svare, hadde bare lyst til å gå. Automatisk nikket jeg og angret bittert.

”Kom, jeg skal vise deg noe!”

 

Mats tok meg med rundt i huset, forbi leende jenter og dansende gutter. Det var utrolig mange her og jeg kjente knapt igjen en eneste. Han tok hånden min og førte meg inn på kjøkkenet. Hjertet dunket raskt, og jeg merket den svette hånden hans føre meg ned i en av lommene hans.  

 

Han så opp på meg og deretter ned på hånden min som trakk opp en merkelig, formet kapsel.

”Er det godteri?” Spurte jeg rolig.

Mats lo en søt og smittende latter.

”Ja, du kan jo si det sånn.”

Jeg så ned på den fargerike, runde kulen som hadde mønstre på seg og kunne minnes om godteriet ”lovehearts”.

Noen jenter kom inn bak meg og stelte seg ved siden av meg. De så på hverandre og lo.

”Hei Randi,” sa den ene overlegent og tittet ned på kapselen som jeg holdt.

 

Jeg svarte ikke. Jeg hadde ikke lyst til å svare. Nå var jeg lei av å bli ledd av! Mats så forventningsfullt på meg. Jeg snudde meg mot en av jentene og stirret henne rett inn i øynene. Det blonde håret hennes lå som et tjukt lag over ansiktet. Hun var tydelig beruset.

”Hva er dette her?” Spurte jeg med en høy og bestemt stemme.

”Ecstasy,” svarte hun andre.

”Pell deg hjem til leksene dine, du!”

 

Setningen gjorde meg sint. Egentlig hadde jeg lyst til å gråte, løpe inn på et rom hvor jeg kunne synes synd på meg selv. Men det hadde jeg gjort så altfor mange ganger før. Nå var det nok!

 

Jeg fnyste, så ned på kapselen og funderte lenge på om jeg skulle putte hele i munn. Den så fristende ut, der den lå i den klamme hånden min. Jentene lo enda høyere. De visste at ikke jeg ville finne på å spise den. De visste at jeg ikke turte. De trodde at jeg ikke turte.

 

For siste gang så jeg ned i hånden min, før jeg kastet den lille kapselen i munn. Den knaste mellom tennene mine og smakte en blanding av fruktjuice og sukkertøy. Smaken var kvalmende, men jeg tygget allikevel opp hele og svelget den ned i magen. Jentene så måpende på meg, stilte meg spørsmål og fikk alvorlige utrykk. De regnet ikke med at dette ville skje. Jeg klarte ikke å observere noen ting. Alt jeg klarte var å le. Jeg brølte ut i store latterkramper og la meg ned på gulvet for å få pusten tilbake. Pulsen gikk raskere og jeg merket meg svimmel.

”Går det bra med deg?” Er det siste jeg husker, før alt ble svart.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish