Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
FengselsfuglerSkriv ut Utskrift
Fire fanger rømmer fra Ila landsfengsel.
Bokmål - NovelleForfatter:



I det vi klipte bort den nederste delen i gjerdet, slik at vi klarte å krype under det, så vi at vaktene kom løpende mot oss. Men det var for seint, vi brukte avbitertangen til å klippe hull i det siste gjerdet i luftegården. Vi bykset hodestups igjennom og la på sprang.. Den ene fangen skilte lag og tok en annen vei, det var bare oss tre igjen. Greinene pisket oss i ansiktet når vi løp gjennom den lille skauen utenfor fengselet, på vei inn i Bærumsskogen.

 

Lite visste vi hvilket eventyr vi hadde begitt oss ut på... Langt unna hørte jeg alarmen ulte. Herregud, vi klarte å rømme; tenkte jeg. Adrenalinet bruste sånn i hodet mitt at jeg skalv i hele kroppen. Jeg ble grepet av en skrekkblandet fryd, følelse blandet av ubeskrivelig glede og frykt.

 

I det samme øyeblikket ringer sikkerhetsinspektøren på Ila politiet; «Hallo? Dette er inspektør Magne Nes fra Ila landsfengsel, ja god dag, vi har fire fanger som nettopp har rømt fra luftegården her. De løp ut i skogen her, men det er vanskelig for oss å si hvilken retning de dro... Jo selvfølgelig, jeg sender personalia og journaler over per faks i dette øyeblikk»

 

Solen sto høyt på himmelen og varmet godt på de gjennomsvette kroppene våre, i det vi småsprang opp langs åssiden, mens vi snublet i hverandres bein. Vi stoppet opp og dro pusten dypt, så lo vi høyt i lag og klappet hverandre på skulderen. Jeg fikk en unik følelse av samhold. Jeg så meg rundt, trakk inn den litt skarpe vårluften. Fargene føltes skarpere enn vanlig.

 

Alle sansene mine virket som om de var forsterket, og alt syntes klarere. Jeg tok til meg og nøt i stillhet alle de inntrykkene som kom innover meg. Solen som stekte i pannen min, den skjønne lukten av grantrær, bark og sevje gikk over til en søt, jord-aktig smak på tungen. Lyden av vinden og fuglene som fløy over meg, ble til vakre toner og musikk jeg aldri hadde hørt før.

 

Jeg ble sakte men sikkert omfavnet av naturen til jeg simpelthen var i ett med den. Fra og med det øyeblikket var jeg på nytt forelsket i naturen og dyrene rundt meg. Verden ville aldri bli den samme igjen, tenkte jeg, før stillheten ble avbrutt av lyden til et helikopter. Vi trakk lenger inn i skogholtet og prøvde å søke ly blant de høye trærne. Tiden stod med ett fullstendig stille, kanskje en evighet; helt til lyden av den store humlen litt etter litt avtok og ble tilslutt borte i det fjerne...

 

Politiet bestemte seg for å sette inn store mannskaper for å finne de fire fangene som hadde rømt fra fengselet. Det ble satt opp mange veisperringer, og patruljer med hunder saumfarte store områder uten hell. Dessuten var det flere helikoptre som så etter tegn der nede, men uten resultater. Samme kveld kunngjorde politiet navn og bilder til landets aviser og fjernsynskanaler.

 

Det var blitt mørkt, og den rå fuktigheten klamret seg til den slitne kroppen. Nesten lammet av spenning, krysset vi raskt en vei over til den andre siden av dalen. Det var kun det gule skinnet av månen som viste vei langs elvekanten. Vi fulgte bredden helt til vi fant et punkt som vi kunne krysse den på. I det vi klatret opp baksiden av Holmenkollåsen, føltes det ut som vi nærmet oss et slags fiktivt mål; en sivilisasjon eller følelse av hjemmebane kanskje.

 

Etter en kort tur med t-banen var vi nede i Oslo sentrum. Det var fredags-kveld, og det yret av liv overalt, jeg følte meg med ett usynlig og så ikke engang min egen skygge.

 

Vegard traff noen bekjente av seg og ville skille lag. Nå var det bare jeg og Kenneth igjen. Vi tigget noen kronestykker og ruslet videre på utkikk etter en telefonautomat. Nyheten om at vi hadde fått ordnet skyss, ga meg en varm følelse og jeg fant nye krefter bortgjemt i den lett numne kroppen min. «Noen timer til nå, så sitter vi endelig med tørre klær i en varm bil og tull-flirer over en joint, mens politiet står der ute ennå og klør seg i huet, tenkte jeg»

 

Det var bikkjekaldt ute og nattefrosten bet et godt tak i oss. Vi fant oss en liten benk bortgjemt under ei bro på Grünerløkka, hvor vi ventet utålmodig på håpet om snarlig varme. Minnet om denne dagens opplevelser og uforglemmelige gjensyn med naturen streifer stadig innom, mellom hver gang jeg hutrer av kulde. Her satt jeg og kompisen min, kalde og våte på en benk og holdt skjelvende rundt hverandre.

 

Der under en bro under månen. Fullstendig levende, som to frie fugler.

 

« Hvem har ikke håp og hvem har ikke drømmer,

men her er det bare M som rømmer»

 

dikt; ukjent forfatter (1997)




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish