Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Når det eneste du kan er å kjempeSkriv ut Utskrift
En stil vi skulle skrive i norsken under tema "noe som er viktig å kjempe for" og da valgte jeg å skrive om ei jente som trenger en hjertetransplantasjon.
Bokmål - FortellingForfatter:



Hun var bare 4 år den gangen hun ble alvorlig syk. Vi visste fra den dagen Nora ble født at hun hadde en hjertefeil, men legene sa det kom til å gå bra og at hjertefeilen ikke var så stor og alvorlig. Noe vi ikke visste var at hjertefeilen utvidet seg med årene, og tilslutt ble den for alvorlig og sterk at Nora ble dødssyk.

 

Jeg var alene hjemme den dagen sammen med Nora. Mamma og pappa var på jobb og storebroren vår var på fotballkamp. Det var flere timer til de kom hjem. Jeg ante fred og ingen fare da jeg skulle legge Nora. Hun virka så blid og opplagt. Det virka ikke som om det var noe som plaget henne. Vi gikk på badet og pusset tennene hennes. Hun var så rolig, men det var noe med blikket hennes som jeg ble urolig for. Det virket som det var noe som plutselig plaget henne. Jeg spurte om hun hadde det bra og jeg fikk et smil fra henne og hun ga meg en klem og ga meg et svakt ”ja”. Jeg skjønte ikke hvorfor hun var så svak i stemmen nå. Var egentlig alt bra? Hadde hun det bra inni seg? Var det bare jeg som følte at hun plutselig ble så skremmende annerledes? ”Det er nok bare meg”, tenkte jeg.

 

Vi gikk på rommet til Nora og hun la seg i sengen. Jeg tok og pakket dyna tett rundt henne og ga henne en klem og sa ”god natt”. Jeg slukket lyset og gikk ut av rommet. Det ble så fort stille. Hun sovnet fort for når jeg kom innom 10 minutter senere sov hun i sin dypeste søvn og var nok trygt og godt inne i drømmeland om prinsesser, enhjørninger og annet godt et lite jentebarn vil drømme om.

 

Mamma ringte meg en halv time senere for å høre hvordan det gikk og jeg sa det gikk bra, men for sikkerhets skyld gikk jeg inn på rommet til Nora for å se. Jeg ble lamslått. Hun lå der så rolig og stille. Jeg gikk nærmere. Hun pustet ikke. Jeg skrek ut ”NORA!!”, men fikk ikke noen reaksjon. Mamma ble urolig i telefonen og jeg hørte hun sa noe med at de kom hjem nå. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Nora pustet ikke, ikke et eneste drag.

 

Dagen etter dro jeg sammen med pappa for å besøke Nora og mamma på sykehuset. Nora hadde fått hjertestans derfor var hun blitt innlagt på sykehuset. De hadde nettopp tatt noen prøver og vi fikk svar på at hjertefeilen hun ble født med hadde blitt mer alvorlig. Det var ikke annet vi kunne gjøre enn å vente på at hun skulle dø eller vi kunne få en donor og ta en hjertetransplantasjon. Jeg ble sint da legen sa at hun ikke hadde lenge igjen å leve om hun ikke fikk ta en hjertetransplantasjon. Jeg begynte å kjefte på han og si at en liten stakkarslig jente på fire år skal ikke dø enda. Hun har et verdig liv å leve. Hun har flere år igjen. Vi fikk høre at det var mulig å ta en hjertetransplantasjon, men at ventelisten var lang, utrolig lang. Det var ikke sikkert vi rakk det i tide. Det smalt i hjertet mitt. Får hun ikke et nytt hjerte i tide, dør hun. Det kunne jeg ikke leve med. At min kjære lillesøster skulle dø. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg kastet meg i armene på pappa og gråt. Jeg hørte Nora sa ”Det går bra. Jeg skal bli frisk igjen, Sara”. Hun var så søt der hun lå i sykehussengen. Hun var så positiv og blid, mens der sto jeg og gråt og tenkte at nå er det ikke lenge før jeg aldri får se lillesøstra mi igjen. Men jeg ville ikke gi opp, jeg skulle kjempe for lillesøstra mi! Kjempe for livet hennes.

 

Jeg og pappa dro hjem og begynte å søke på nettet og vi fant ut at det var mulig å ta en hjertetransplantasjon i Danmark for der var ikke ventelisten lang og de mindreårige fikk som regel første retten. Jeg ble så glad! Vi hadde et håp for Nora. En uke senere pakket vi koffertene og reiste til Danmark, både jeg, pappa, mamma, Nora og storebroren min. Vi alle var veldig spente og nervøse og gledet oss til Nora skulle få et nytt hjerte og flere år og leve. Men det var ikke så lett som det var beskrevet på nettet. Ventelisten var lang og det var mange som sto foran Nora. Kunne det ikke bare skje et mirakel? Dagene gikk og vi kjempet for å få en hjertetransplantasjon. Jeg tenkte ikke på annet enn at Nora er verdt å kjempe for, Noras liv er verdt å kjempe for. Jeg og familien min skal gjøre alt for at Nora skal få et lengre liv og et nytt og frisk hjerte.

 

Jeg fikk en klump i magen og halsen. Bestefar hadde ringt til mamma og fortalt at var det ikke annet å gjøre og han hadde et frisk nok hjerte, kunne Nora få hans. Han trengte ikke å leve mer sa han. Han syntes Nora fortjente et like langt liv som han og han sa han sikkert døde snart uansett. Det stakk i brystet. Ingen av oss ville at bestefar skulle dø, men vi ville heller ikke at lille Nora skulle dø. Det var grusomt. En grusom tanke. Tårene trillet nedover kinnet mitt. Jeg tenkte på alt og jeg tenkte ”Er det noe jeg kan gjøre?”. Det slo meg en tanke at jeg likså godt kunne gi bort hjertet mitt, men nei, jeg har også et langt liv jeg skal leve.

 

Det gikk enda noen uker og vi hadde reist hjem igjen til Norge og lett etter flere steder vi kunne få ta en hjertetransplantasjon til Nora, men det så ut som det ikke ga noen positive resultater. Men plutselig en dag fikk mamma en telefon. Hun la på røret etter en ganske så lang samtale og hun kom ut i stuen til oss andre. Tårene trillet, men hun var glad. Jeg skjønte ikke, hvorfor gråter hun og er glad?

 

Endelig. Etter noen måneders tid med kjemping for en hjertetransplantasjon fikk vi godnyheten. Den som lå foran Nora på ventelisten hadde blitt borte og det var en donor ledig til Nora. Endelig skulle vår kjære Nora bli frisk igjen. Vi hadde greid å kjempe for livet til Nora. Vi turte ikke helt å ta gleden på forskudd i tilfelle noe kunne gå galt under operasjonen.

 

Den dag i dag lever Nora et frisk og sunt liv. Hjertetransplantasjonen gikk bra og hun har fått et frisk hjerte. Vi i familien er veldig stolte for at vi klarte å være sterke og kjempe for et hjerte til henne, og vi er takknemlige til de familiemedlemmene til han vi fikk donoren av. Når det eneste du kan er å kjempe, gjør det. Det fikk vi erklært.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish