Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
ParadisSkriv ut Utskrift

Handler om Linnéao og Tora som begga har fått diagnosen kreft.

Karakter: 6 (8. klasse)

Bokmål - FortellingForfatter:



Det var en fortreffelig dag, og solen sto høyt på himmelen. Stranda i forstaden Nylenda var et sted der mange mennesker hadde valgt å tilbringe dagen. Blant disse menneskene lå Linnéa lykkelig og bekymringsløs på et grønt håndkle hun hadde kjøpt i Spania. Et par jenter kledd i bikini lå rundt henne, og verden var som et lite paradis. Et par meter bortenfor satt det en gretten jente kledd i svart, og jentene fortalte henne at hun ikke hadde noe å gjøre på stranda hvis hun skulle oppføre seg som om hun nettopp hadde fått vite at hun skulle henrettes.

 

Etter at Linnéa hadde fått en melding fra moren som fortalte at det var middag, pakket hun sammen sakene sine og tok farvel med venninnene.

 

Linnéas mor, Tone, sto i hagen og så etter datteren når hun ankom huset. Sammen gikk de tause inn i huset, før Tone satt salaten på stuebordet og fylte vann i glasset til datteren, mannen og til slutt seg selv. Når Linnéa spurte etter Anders, mumlet foreldrene noe om at han skulle få vite det senere.

 

Til slutt sprakk hun.

- Hva er det som skjer, hvorfor er dere så sure? sa Linnéa, og angret i neste øyeblikk.

- Vi er ikke sure, vennen. svarte moren etter å ha vekslet et det-er-best-vi-sier-det-blikk med faren.

 

Linnéa stirret på foreldrene før moren tok et dypt pust.

- Vi har fått resultatene fra legen. Husker du at vi var på rutinekontroll for noen måneder siden? Du tok en blodprøve, og svarte på noen spørsmål.

- Også? Det er vel ingenting som har hendt? sa Linnéa og så fra den ene til den andre. Moren sa ingenting, men begynte istedenfor å hikste.

- Linnéamoren min. At det skulle gå sånn med deg. Sa hun og vugget frem og tilbake på stolen.

- Mamma! Pappa! Hva er det? Skrek Linnéa og stirret på dem lamslåtte faren.

 

Svaret kom som en bombe. Idet faren begynte å bevege gapet stirret jentene på han. Den tynne, litt rynkete munnen bevegde seg sakte, og stoppet litt foran det forbudte ordet, før han kunngjorde at datteren hadde kreft.

 

Tora så bittert etter jenta som hadde løpt opp fra stranda. Hvis hun bare hadde visst. Tora sin mor var rusmisbruker, og hadde fått beskjed av legen for lenge siden. Hun hadde bare «glemt» å fortelle Tora at hun hadde kreft, og at det kunne leges hvis hun ble innlagt så fort som mulig. Etter en måned hadde moren nevnt det i forbifarten. «Ja, du har forresten kreft. De sa på sykehuset at du skulle stikke innom.»

 

Nå var det sikkert for sent. Tora skulle dø, og ingen ville savne henne. Hun satt på stranda og vurderte fordelene og ulempene med å dra til sykehuset. Fordelene vant, og Tora begynte å spasere bortover mot sykehuset.

 

Ei jente med rødkantede øyne ankom sykehuset sammen med en beskyttende mor og far. De snakket med en ansatt og ble vist inn til rommet Linnéa skulle sove i. Rommet hadde greit med plass, og sengene var gode og myke. Et vindu ga utsikt utover byen, og tv-en tok inn over 30 kanaler. Sykepleieren fortalte at de ventet en annen kreftpasient, men at hun ikke hadde kommet ennå.

- Her skal du nok få det fint, jenta mi. sa faren halvhjertet mens moren begynte å legge Linnéas klær i skuffene. Linnéa la seg på senga og fortalte moren og faren at de kunne få gå hjem. Motvillig gikk de ut, og når døren ble lukket bak dem falt Linnéa i dyp søvn.

 

Tora ble vist inn til rommet av sykepleieren. Når hun fant ut at det lå en jente og sov der inne, ba hun uten videre om enerom. Sykepleieren svarte at det ikke var mulig, og satt i gang med å fortelle om at jenta hadde kommet noen timer før. Tora satt seg i senga og spurte om man fikk gratis mat. Sykepleieren så først overrasket ut, men svarte at ja, det får man.

 

Når Linnéa våknet opp, satt det til hennes forskrekkelse en jente på den andre senga. Hun hadde bena i kors og stirret på utsikten man hadde fra vinduet. Linnéa reagerte først med å late som om hun fortsatt sov, men det virket ikke som om den andre jenta merket henne. Linnéa satt seg opp i senga og sa navnet sitt etter å ha hilset pent.

- Tora, sa den andre jenta uten å bevege på blikket.

Linnéa tenkte seg litt om og funderte på hva kreftpasienter pleide å snakke om. Hvor mye hår de hadde igjen kanskje, eller hvor mange sprøyter de hadde tatt den dagen.

- Hvordan fikk du vite at du hadde kreft? Jeg mener, hvem fortalte det og sånt? Linnéa var fornøyd med spørsmålet.

- Mamma sa det. svarte Tora og signaliserte sterkt at hun ikke ønsket noen form for sosial omgang, og med det ga Linnéa opp og skrudde på tv-en.

 

Foreldrene til Linnéa kom hver dag, og ble på sykehuset i mange timer. Tora derimot hadde aldri besøk, og satt alltid og stirret ut vinduet når hun ikke sov eller spiste. Vær gang Linnéa prøvde å snakke med Tora, ga hun korte svar og prøvde aldri å følge opp samtalen. Jentene gled mer og mer fra hverandre, og til slutt sluttet Linnéa helt å prøve.

 

En kald vinternatt en gang i januar begynte Linnéa å skrike. Tora våknet på øyeblikket, og uten å tenke seg om trykket hun på nødknappen ved siden av senga til Linnéa. På et par sekunder var det fullt av leger og sykepleiere som snakket og skrek masse, og de brukte mange instrumenter Tora aldri hadde verken sett eller hørt om. Linnéa ble lagt inn på intensiven, og når hun kom tilbake på rommet var hun bare en svak skygge av seg selv.

- Hvordan går det? spurte Tora forsiktig. Linnéa så forbauset på romkameraten og fortalte at hun hadde det bra, men følte seg ganske svak.

- Hva skjedde den natta? Hva gjorde de på intensiven og sånt? fortsatte Tora.

- Vel, jeg tror jeg fikk ganske sterk bedøvelse, fordi jeg kan nesten ikke huske noen ting. Bare se på armene mine, de må ha sprøytet inn noe.

 

Linnéa tenkte seg om, før hun bestemte seg for å spørre om noe hun hadde lurt lenge på.

- Hvorfor kommer det aldri noen og besøker deg?

- Moren min går på dop, jeg tror ikke hun husker meg. Faren min er så godt som ikkeeksisterende, og jeg har aldri hatt venner. Jeg bryr meg ikke om jeg dør, mine siste dager er fine her. Maten er gratis, sengen er god og vi har tv.

 

Linnéa var forbauset. Alle de ukene de hadde unngått hverandre, hadde Linnéa aldri trodd dette om Tora. Jentene snakket sammen resten av kvelden, og betrodde mange av sine innerste hemmeligheter. Når de sovnet visste de mer om hverandre enn de noen gang hadde visst om et annet menneske.

 

Tora våknet opp neste dag, og vendte hodet mot venninnen. Hun visste at fra nå av ville alt være annerledes. Jentene ble kjent som «Tora og Linnéa», og de ble aldri nevnt alene. Snakket man om Tora, snakket man om Linnéa, og motsatt.

 

Jentene ble friskere, og legene mente at de ville komme levende ut av kreften. De flyttet sengene sine så de lå rett ved siden av hverandre. En kveld i august lå de i dem og snakket, da Linnéa betrodde Tora noe hun hadde skjult lenge.

- Jeg har alltid vært redd for å dø. Siden du fortalte at du ikke brydde deg, har jeg misunnet deg for motet ditt. Men i det siste har jeg sluttet å bry meg så mye. Det går som det går.

- Jeg har alltid misunnet deg. Du har et liv utenfor sykehuset, med en familie som er glad i deg. Det er en grunn til at jeg ikke brydde meg om døden, jeg hadde ingenting å miste.

 

Jentene lå lenge i taushet før Tora uttalte spørsmålet de begge hadde gnagd på.

- Hvis vi blir friske, hva skjer da? Du drar tilbake til familien din, jeg drar tilbake til mamma. Vi mister kontakten. Vi mister hverandre.

Linnéa svarte ingenting. Hun sov.

 

Det gikk dårlig med jentene. Når en av dem ble sykere, ble den andre det også. Begge var i dårlig tilstand og var nesten ikke i stand til å komme seg opp av sengen. Når de la seg til å sove passet de alltid på å gi hverandre en god klem i tilfelle en av dem ikke våknet opp. Når kreftene rakk til, fortalte de hverandre historier om hvordan det er når man dør. Nesten som en eventyrverden. De andre barna på sykehuset så sjeldnere til Tora og Linnéa, og sykehuspersonalet visste godt hva som var i ferd med å skje.

 

Natten mellom 23 og 24. desember sovnet jentene stille inn. Når sykepleieren var på vei inn på rommet med dagens frokost fant hun dem hånd i hånd med et smil om munnen. Alt det vonde var borte, og jentene hadde steget inn i paradiset sitt sammen.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish