Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Til og med de vakreste minnene kan miste magien sin om noe går galtSkriv ut Utskrift

Det handler om å være ung, og misforstått. Det handler om å ha en altfor stor rolle. Og det handler om kjærlighet. Om å elske, og om å bli elsket. Det handler om at dine valg kan få alvorlige konsekvenser.

Karakter: 6 (9. klasse)

Bokmål - NovelleForfatter:



Det var varmt vær og godt humør som fikk dem til å ombestemme seg og legge turen til stranda i stedet. Vanligvis dro de opp i fjellet, men denne gangen ønsket de noe nytt, noe litt mer spennende og avkjølende.

 

De hadde gledet seg siden i fjor sommer til denne helgen. Denne årlige telt-turen for å feire at det endelig var sommerferie. Dette var det andre året uten foreldre, og ingen kunne ta fra dem denne herlige, frie følelsen.

 

Det var varmt i været, og sola sto høyt på himmelen da ni, svette og lykkelige ungdommer veltet ut av bilene. Foreldrene hjalp dem med å sette opp telt og få orden på bålet, mens ungdommene vrengte av seg gjennomvåte t-skjorter og løp ned mot brygga. Leona ble sittende på kanten med beina uti mens de andre hoppet. Hun kunne kjenne den isende, stikkende følelsen helt inn til margen, og ville ikke akkurat ofre livet sitt til det kalde, blå vannet. De andre ropte og sprutet på henne, prøvde å dra henne uti, men hun dro bare beina til seg og lo av dem, hentet noen steiner og kastet mot dem. Hun hentet håndklær til dem, og de takket henne med iskalde, våte klemmer. Den røde t-skjorta hennes fikk våte flekker formet som bikinier.

 

“Du er som en mor for oss du, Leona. Du ordner opp i alt!”

 

De visste vel ikke så mye om hvordan det var å beskytte lillesøsteren mot en mor som rett og slett var farlig, gjorde de vel? Det var denne ene helgen hver sommer hun kunne sette igjen søsteren hos fjerne slektninger og bli med de andre familiene på tur. De spurte alltid etter foreldene hennes, men hun svarte bare at de var på en forretningsreise i utlandet, og at de ikke hadde tid. Ett år hadde hun hatt med lillesøsteren også, men det ble bare kaos med en ni-åring løpende rundt, for mye å passe på, så det holdt med det ene året.

 

Det var så godt å kunne gjemme seg vekk fra alt en stund, og bare glemme alt maset hjemme. Det var så godt å tilbringe en helg med noen gode venner iblant. Hun kunne egentlig ønske at det varte mye lenger, at de kunne være her for alltid. Men hun hadde ikke samvittighet til å reise fra lillesøsteren og bli borte så lenge. Det stakk liksom i hjertet når hun tenkte på det.

 

Men så kom den første kvelden, og bålet ble tent. De satte seg tett i tett under pleddene. Lyset fra bålet lyste opp hele den lille bukta. Trærne svaiet svakt i den lille vinden, og skyggene og mørket fikk skogen til å virke mystisk og skummel. Som i disse skrekkfilmene de pleide å se når de var samlet hjemme hos en eller annen for å se på tv. Guttene prøvde hele tiden å skremme dem, fortalte historier om mordere som gjemte seg bak trærne og ventet til de hadde lagt seg før de kom og kidnappet dem. Jentene kravlet skjelvende nærmere hverandre. Skrek til da et lite ekorn løp forbi ved siden av dem. Ekornet skrek det også, stoppet opp og stirret på dem, skvatt vel minst like mye som det jentene gjorde. Leona tenkte på hvor godt det var å sitte sånn, tett inntil de beste venninnene sine, med guttene som sakte smøg seg nærmere og nærmere. Hun kom til å savne dette når helgen var over. Den stikkende bål-lukta i nesa, som satt igjen i håret og klærne. Hun brukte flere dager før hun gikk i dusjen etter en sånn tur. Ville bevare lukta og minnene så lenge som mulig.

 

Med ett fikk hun en følelse av at noe var galt, hun kunne nesten høre hvordan lillesøsteren skrek av angst. Slik hun gjorde når moren var full og kom inn på rommet hennes med en krakk hevet over hodet.

 

Leona fòr opp og så vilt rundt seg. De andre skvatt til.
– Unnskyld, det var en bille.. Hvisket hun. De andre lo. – Skal vise deg bille jeg!

 

Marit fant en stein som hun rullet opp over ryggen hennes. Hun spurte om Leona ikke syntes det var ekkelt. Hun fniste og slo steinen unna. – Det eneste som er ekkelt er tanken på at dine fingre var borti min rygg!

 

Marit lo tilbake, og la armen rundt henne. Hun visste hun burde slå den bort, for syns skyld. Men varmen fra armen hennes sendte ilinger under huden, rundt om i hele kroppen. Helt ned til lilletåa. Hun likte det, hun ville ha armen hennes rundt seg til evig tid. Marits hud mot Leonas. Guttene forsvant inn i teltet, og kom ut med noen bokser øl, og røyk. Leona ble helt forferdet, og glemte alt med Marit. Hun ville vite hvor de hadde fått det fra. Svaret var at hun måtte slappe av, de var ikke alkoholikere heller. Hun måtte telle til hundre for å unngå å sprette opp å slå til Martin der og da. Hun hatet alkohol, hun hatet hvordan moren ble da hun drakk. Bare lukta fikk henne til å ville spy.

 

Marit la teppet tettere rundt Leona mens flaska og røyken gikk på rundgang. Leona ville ikke ta i det engang. Guttene lo av henne, – Jeg tror jammen meg Leona er avholds jeg!

 

Hun hveste tilbake at det hadde ikke de noe med uansett. Og da den tredje flaska passerte henne, fikk hun nok, og gikk inn i teltet. Hun kjente den klamma lukta av øl og tobakk helt inn. Kvalmen spredd seg som en varm strøm rundt inne i henne, med rekord fart. Det tok ikke mange minuttene før Marit også kom. Hun spurte hvordan det gikk. Og sa hun hadde noe og fortelle. Hjertet til Leona steg helt opp i halsen, hun tenkte at hvis hun måtte spy nå, kom hjertet til å bli med ut. Marit strøk henne over ryggen, mens hun hvisket; – Jeg vet om moren din.

 

Leona kastet seg rundt og så på henne. –Hva?!

 

Marit fortalte at hun hadde vært hos Leona tidligere den dagen for å spørre etter henne. Det hun møtte i døren var en illsint dame med øl-ånde og en flaske i hånda. Hun hadde kastet flaska etter Marit og sagt at den jentungen hadde hun gitt opp for lengst.

 

Marit hadde blitt helt sjokkert, hun hadde stukket derfra med det samme, hadde ikke turt å stå der lenger. Moren hadde ropt noe etter henne, snøvlet at hun bare måtte stikke hun også, slik som alle andre.

 

Leona slo seg i panna og lente seg tilbake mot de myke soveposene. Hun kjente en spiss stein stikke henne i ryggen, men orket ikke flytte på den. Marit måtte love at hun ikke gikk dit mer, og at hun ikke fortalte det til noen. Leona unnskyldte for morens oppførsel, og fortalte at hun vanligvis var snillere mot besøket enn som så.

 

De ble sittende tause en stund, helt til en små-full Martin stakk hodet inn og spurte om de ville komme ut og se solnedgangen. Jentene så på hverandre og smilte, det var ingen tvil om at de ville det. Marit tok hånden hennes da de gikk ut, og igjen kunne Leona kjenne denne varme ilingen rundt om i hele kroppen. Hun snudde seg mot Marit og smilte. Visste hun om dette også?

 

Det lå en varm bris over stranda der de sto, en vennegjeng på ni stk. Tett i tett og holdt rundt hverandre. Marit var over ett hode høyere enn Leona, og sistnevnte så sitt snitt til å legge hodet sitt inntil skulderen hennes. De andre så på dem, der de sto hånd i hånd og lente seg mot hverandre. De sendte hverandre blikk som sa det var på tide. Hadde de andre også visst om det?

 

Det var bare Martin som ikke virket like glad. Han gikk tilbake lenge før de andre, men han var ikke i teltet da de kom. Guttene gikk en tur for å se etter han, men konkluderte med at han muligens bare var gått på do.

 

Leona ble liggende tett inntil Marit den natta. Hun kunne kjenne den varme pusten mot halsen. Den varme huden mot armen. Hun turte nesten ikke å bevege seg av redsel for å ødelegge øyeblikket, eller vekke henne. Hun kjente øyevippene kile henne mot tinningen. Og hun kunne høre snorkingen fra de andre i teltet. Var hun den eneste som ikke fikk sove? Martin hadde heller ikke kommet tilbake. Hun tenkte han hadde sovnet i en maurtue eller noe. Men følte likevel for å gå ut å se etter. Hun smøg seg ut av grepet til Marit, holdt pusten av redsel for å vekke noen, mens hun krabbet ut. Hun kunne høre jamring og plasking fra langt borte et sted. Var det bare noe hun innbilte seg?

 

Nei, det var noen som skrek. Hun vandret nedover mot brygga, begynte å bli redd nå. Hun kunne se noen kave langt der ute, hadde en merkelig følelse av at det var Martin. Skulle hun løpe tilbake og hente hjelp? Nei, da kunne det være for sent. Hun måtte prøve å redde han på egen hånd. Mens hun kledde av seg kom hun på at hun egentlig ikke kunne livredning. Hun hadde ingen sjans, hun kom til å drukne. Men da ville i alle fall Marit huske kjæresten sin som en tapper, ung jente, som ofret livet sitt for en venn.

 

Det hørtes nesten kleint ut å kalle dem for kjærester. Men det var jo det de var, tenkte hun mens hun krålet seg ut over mot det baksende. Skrikene ble høyere og høyere, og kavingen kom nærmere og nærmere. Med ett hørte hun at det ikke var Martin likevel. Det kunne umulig være han! Jo nærmere hun kom, jo sikrere ble hun. Hun prøvde å rope, for å få den kavende til å svare. Men det eneste hun fikk tilbake var måkeskrik. Hun kunne se det nå, noe lysende hvitt i alt det mørke, svarte. Det var måker som sloss. Bare de ikke oppdaget henne! Hun snudde fort og prøvde å komme seg tilbake. Men først nå merket hun de kalde spydene som stakk i henne, og prøvde å trekke henne ned. Hun var nære ved å gi opp, hun kom seg ikke en meter fremover, strømmen var for sterk, hun var stivfrossen og redd. Hun ropte og skrek, forbannet denne strie strømmen som trakk henne nedover. Hun skimtet noe som beveget seg på stranda, kom løpende ned mot brygga. Var Martin tilbake? Hadde han hørt henne? Kunne kan komme til å redde henne?

 

Men det ville være for sent uansett, måkene hadde oppdaget henne. De kom flaksende mot henne. Den ene landet på hodet hennes, den andre langet ut etter nesa hennes. De var for tunge til at hun kunne holde seg oppe stort lenger. Hun tenkte at dette var slutten. Hun kom til å drukne. Ett siste blikk inn mot stranda fikk henne likevel til å fortsette håpet. Den hvite Bhen til Marit lyste opp, og det blonde håret flagret rundt henne da hun stupte uti. Hun måtte ha merket at Leona var borte.

 

Mer la hun ikke merke til før strømmen for alvor tok tak og trakk henne med seg ned.

 

Det neste hun husket var Marits munn mot hennes mens hun blåste liv i henne. De omfavnet hverandre lenge, og Leona ville ikke høre svaret, men hun spurte likevel. – Er Martin tilbake?

 

Marit ristet på hode. – Vi finner ham ikke noe sted.

 

Det var fremdeles midt på natten. Og ingen av dem skjønte noe da mobilen ringte. Leona svarte, og fikk vite at lille søsteren hadde stukket av. Hun hadde blitt så redd da morens tante hadde tatt seg ett vinglass at hun hadde løpt sin vei. Det hjalp ikke hvor mye de enn lette. Hun var borte. Leona hikstet. Hun skulle aldri reist hit. Kanskje hadde ikke noe av dette skjedd. Da hadde ikke Martin stukket av, og ikke lillesøsteren heller. Men hun hadde heller ikke funnet frem til følelsene for Marit, tenkte hun da hendene deres fant hverandre. Marit fortalte at Martin også hadde vært forelsket i henne lenge. Leona så på henne. Hun tullet virkelig ikke. Martin var hennes aller beste venn, nå hadde han forsvunnet fordi hun fikk seg kjæreste. – Jeg hater livet mitt! Hvisket hun inn mot halsgropen til Marit. Salte tårer rant ned i munnen hennes. Hun kunne kjenne Marits pust mot hodebunnen. – Vi skal finne dem, lovet hun.

 

Allerede morgenen etter gikk de alle ut for å lete. Men uansett hvor høyt de ropte, var det ikke mulig å få noe svar. De kikket i alle sprekker og hull i berg-veggene. I mellom stener og trær. Omsider kom de frem til et lite båthus. De kunne ikke finne Martin der inne heller. Men en gråtende bylt i en sovepose trakk til seg oppmerksomheten deres. Det var lillesøsteren til Leona.

 

Hun holdt en lapp i hånda, og nektet å si noe før de hadde lest den. – Hvorfor vil du ikke si noe? Ville Leona vite. Hun fikk til svar at han kom tilbake for å gjøre henne mer vondt da. Leona skjønte ikke hva hun mente, vondt? Men etter Marits tårer og dømme, hadde ikke lillesøsteren hatt det særlig godt den siste natta.

 

Lappen besto av en liten historie. Det ble fortalt at han hadde vært forelsket i Leona lenge, og at han hadde blitt så knust nå som han visste sannheten om henne. Da denne lille jenta hadde dukket opp i skogen, skrikende og ville vite hvor Leona var, så han hvor like de var. Han kunne godt late som om lillesøsteren var Leona, bare for en natt. Og derfor hadde han voldtatt henne. Da han innså hvor jævlig det han hadde gjort var, og at han bare kom til å få det verre etterpå, bestemte han seg for å forsvinne. Han sa de kunne finne han igjen på sjøens bunn, spist opp av måker. Leona skjønte da hva det var hun hadde hørt. Først på kvelden hadde hun tenkt seg at lillesøsteren ikke hadde det bra, rett etterpå hadde hun hørt noen rope på hjelp. Hun følte seg så dum!

 

Leona hadde mareritt om hendelsen i flere år etterpå. Hun drømte at hun svømte ut for å redde Martin, men at måkene allerede hadde spist han, og at sjelen hans tok tak i ankelen og ville dra henne ned.

 

Hun og søsteren hadde flyttet inn hos Marit og familien, for å slippe og bo hjemme. Og hver natt våknet hun igjen, svett og kvalm og med en smerte i ankelen. Og hver gang hun våknet var det første hun så, ansiktet til den lille, bleke, ulykkelige søsteren.

 

Leona kunne ikke fatte at den turen hun hadde gledet seg mest til, kunne bli så forferdelig.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish