Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave


propaganda.net : Skole & Jobb
Ekte kjærlighet?Skriv ut Utskrift
En ulykkelig oppvekst, et tragisk utfall.
Bokmål - NovelleForfatter:

Et sniff her og et sniff der. Smaken strømmer med blodet. Fristelsen er for stor og for mektig. Det er ingen som kan stoppe meg. Meg og stoffet er blitt til ett. De dyrebare, skarpe gjenstandene inn i min hud. Hvem har vel vondt av å ta litt? En søndagstur med det beste man vet om. Det har aldri vært et problem for meg. Jeg har drevet med dette i flere år. Livet mitt er blitt så mye mer enklere enn det det var. Fortiden er ikke akkurat noe jeg vil snakke om. Det gikk fra luksus til gatehjørne. Livet mitt er avhengig av mine venner akkurat nå. De støtter meg fullt ut med både ecstasy og kokain. Vi pleier å gå rundt i byen å møte andre gjenger. Noen gjenger bør vi ikke omgås med. De gjengene er større og sterkere, til og med eldre. Vi er en gjeng på fire. Ikke akkurat den største, men det er så få som er rundt våres aldersklasse. Sniff sniff. Suget inn i vår kropp. Vi alle trenger det. Jeg trenger det, fordi jeg er modig. Jeg er lederen.

          

Søndag er en fin dag. Sniff. Solskinn og klar himmel. Jeg går meg en tur til parken på søndager. Fra ende til ende. Jeg ser barn spille fotball. Gamle folk som sitter på benken. Formede kvinner som tar seg en joggetur. Det er ikke alltid like morsomt. Folk ser på meg. Tenker på alt mulig rart. Spørsmål inn i mine ører. Det er ikke noe galt med meg. Jeg lever for det jeg vil. Stoff er det beste jeg vet om. En behagende følelse gjennom hele kroppen. De barna vet ikke hva de går glipp av. De har kanskje foreldre, men foreldre er teit. De ødelegger deg. Det er like før jeg går bort til dem. Kan de ikke bare ta følge med meg? Jeg ønsker ikke at andre skal oppleve det samme som meg. Hva om de bare kom med meg nå, så slipper de en grusom oppvekst. Jeg ville sagt ja med en gang. .Jeg har ikke noe annet å leve opp til. Dette er mitt liv. En gåtur i parken. Mange stirrer. Jeg ignorerer. Tenker på å få beina fram. Slipende bort går jeg. Sniff. Det er best og være oppmerksom. Hvis en smule mistenksomhet rammer en person, vil politiet være rundt hjørnet veldig snart.

 

Jeg klarer ikke slutte å tenke på fortiden. Jeg klarer ikke slutte å tenke på han. Skrikene i hverdagen. Tårene om kvelden. Jeg som lå under dyna, og håpte på at alt skulle ende snart. Om jeg bare kunne død. Bli borte. Det var flere som ønsket det i huset. Og møte døden. Det pågikk i flere år. De kranglet mye. Ordene ble festet til hjerte mitt. De var aldri edru. Faren min var alkoholiker. Hverdagen hans var å drikke seg full. Han fikk sparken flere ganger fra mange forskjellige jobber. Moren min drakk på grunn av depresjon. Jeg klarer ikke glemme de stille stundene vi hadde sammen. De samtalene ble det fort slutt på. Sjefen i huset var alltid på vakt. Slem. Grusom. En stille kveld, mer stille enn vanlig. Jeg gikk ut av rommet mitt. Håpet på det beste. Det var så veldig stille. Blod på veggene. Dryppende til gulvet. Sporene som ledet til fryseren. Som sagt, det var en stille kveld.

 

Varmen stiger. Det har aldri vært en så varm dag før. Det forsinker ingenting. Vi holder vår daglige rutine. Sniff. Pengene vi har går ikke til mat. Det er unødvendig. Det folk kaster er bra nok. Fra søppelbøtte til søppelbøtte. Brød, brød, brød. Vi må alltid spare. Jeg pleier å få rundt en rød seddel hver dag. Vi får alle det. Vi får alltid nok til det vi virkelig vil ha. Det koster så mye. Alt for det vi brenner for. Jeg ville ikke klart meg uten. Jeg ville ha strevd uten følelsen av kokain inn i kroppen. Det er som en medisin. Sniff. Knivene i hjerte blir borte. Sorgen blir til en drøm. Jeg er full av forventninger nå. I morgen er det innkjøp. Gleden av å tenke på det gir meg frysninger. Søndagen er langt ifra ferdig. Vi har mye vi må gjøre.

 

Sniff. Min lammende kropp. Liggende nede. Følelsene tar over sinnet, over sorgen, over alt. Når jeg tar dop vil alt jeg tenker på bli borte. Jeg får et tomt rom. I rommet kan jeg tenke om andre ting. Om morgendagen. Om fremtiden. Først og fremst nåtiden. En sprøyte om dagen holder for de fleste. Jeg må ta flere enn en. En sprøyte dekker ingenting. Jeg er lederen. Jeg må vise hvordan det gjøres. Sniff, sniff. For å få maksimal virkning. Kokain gjennom nesa gir bra effekt.

 

Jeg lurer på hvor faren min er nå. Jeg håper han er død. Jeg håper han drakk seg så full at han døde av inntaket. Jeg blir sint av å tenke på dette. Sniff... Beroligende følelse. Jeg føler nesten ikke hendene mine. Rykninger strømmer inn i hendene mine hele tiden. Jeg har nok tatt for lite i dag. Jeg har ikke opplevd noe slikt før. Søndager pleier å være en stoffri dag. Men i dag har vi igjen mye. Det er best å bruke opp alt før morgendagen. Sniff. Virkningen funker med en gang. Rykningene i hendene ble plutselig borte. Det er nok fordi jeg har tatt for lite i dag. Jeg blir søvnig hvis jeg tar mye. Jeg kan ikke sove nå. Dagen er ikke ferdig enda. Vi har enda ting vi må gjøre.

 

Jeg føler meg så rar. Kroppen min reagerer. Jeg får bare flere rykninger. De andre spør om det går bra med meg. Jeg har egentlig ikke hatt det bedre. De merkelige rykningene. Hvor kan det komme fra? Sniff. Det hjelper ikke med mere. Rykningene fortsetter å brase innpå meg. Jeg vil ikke at de skal bruke penger på smertestillende. Vi trenger pengene. Smertestillende gir ingen effekt. Det er bare sløs. Jeg tar meg fri. De andre får gå å skaffe penger. Jeg får slappe av. Tenke på det jeg virkelig vil ha.

 

Foreldrene mine oppdro meg ikke bra. De ville aldri ha meg. De levde ulykkelig begge to, takket være meg. Alle de samtalene. De snakket alltid om meg. Jeg fantes ikke for dem. Rommet mitt var det eneste stedet jeg kunne være. Uten lys, kalde vegger og knust hjerte. Hver gang jeg kom ned ble det helt stille. De så begge på meg med de digre, brune øynene sine. Ulykkelige som de var. Jeg var aldri velkommen. Og gå ned var som å gå til helvete. Med en byrde på hver side av skuldrene mine. Jeg hørte aldri på dem. Jeg pleide som regel å bare gå opp på rommet mitt igjen. Gjemme meg under dyna. Håpe på å glemme alt. Ønsket om et nytt liv. Et liv med andre foreldre som vil virkelig ha meg. Men jeg bryr meg ikke lenger. De er bare historie. Livet mitt er perfekt. Jeg har det jeg trenger nå. Det er det som teller. Min kjærlighet er bundet til dop.

 

Alt ble så stille. Rykningene fortsatte å strømme innpå meg. Det ble bare verre og verre. Hvert minutt tok evigheter. Sniff. Det funker ikke lenger. Hva enn jeg prøver vil ikke rykningene bli borte. Kanskje jeg bare skal legge meg ned. Ikke gjøre så særlig mye. Bare prøve å slappe av. Prøve å ta det helt med ro... Et slag treffer HARDT på meg. Hjerteslagene dunker fortere og fortere. Jeg føler det er noe galt med meg. Det er noe som ikke stemmer. Jeg får håpe vennene mine kommer snart. Det kan ikke fortsette slikt. Dette er galt. Sykehuset er det siste jeg ønsker å dra til.

 

Jeg er svak. Jeg føler ingenting lenger. Huden begynner å smuldre opp. Sniff. Jeg har vel ikke så mye annet å gjøre. Rykninger sprer seg igjennom hele kroppen. Jeg føler meg søvnig. Jeg klarer ikke tenke lenger. Min lammende kropp ligger på bakken. Kommer i takt med naturen. Hva er det som skjer? Musklene i beina svikter. Jeg klarer ikke gå. De andre er ikke her. De skaffer penger. Jeg fikk ta fri i dag. Siden jeg er lederen. Jeg bestemmer. Jeg kan ikke hjelpe med stort uansett. Jeg klarer ikke røre meg. Søvnig. Hjerteslagene dunker mindre og mindre. Det er vel bare å gi opp. Uklare bilder sendes til hjernen. Solskinn midt på søndag. Jeg klarer ikke mer. Det er vel bare å lukke øynene. Jeg vil aldri tilgi hva mine foreldre gjorde mot meg. Jeg vet ikke en gang hvorfor jeg kaller dem foreldre. Jeg er helt knust, ferdig. Klar til å dra. Dra vekk fra alt og alle. Vekk fra mine venner. Vekk fra hjørne. Vekk fra min kjærlighet. Jeg teller til 10. 1...2. Musklene skrur seg av. Hjerte sakner. 4...5. Jeg ser venner i nød, løper mot meg. 6...7. Det er vel bare å forlate alt. Ingen kan redde meg nå. 8...9. Jeg lukker øynene. Et siste blikk til verden, blått og rødt blinkene med hverandre. 10.


Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish