Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
KastanjetreetSkriv ut Utskrift
En novelle om mobbing. Fint om dere kan gi tilbakemelding!
Bokmål - NovelleForfatter:



Regnet pisker mot vinduet, og drar med seg andre regndråper når det renner nedover glasset. Jeg henter opp det burgunderrøde teppe fra skolesekken og legger det over meg. Klokken nærmer seg 2. Jeg kjører tilbake. Hjem fra skolen. Ser de samme trærne, samme husene og de samme skiltene jeg gjorde tidligere i dag. Det er rart hvordan alt er annerledes når man ikke sitter med klamme hender og føler kvalmen bølge gjennom seg. Alt ser så mye vennligere ut nå. Menneskene som kommer til syne foran i bussen smiler. Jeg trekker på smilebåndet tilbake. Men det var noe annet som gjorde denne dagen spesiell, fylt av et slags håp som gjorde at tilfredsheten jeg nå følte var mer grunnleggende og ekte. Den krøllete lappen lå fortsatt varm og god i hånden under teppet.

 

Jeg går oppover bakken mot sorte skoleporten. Det knaser under de nye gummistøvlene. Det gamle kastanjetreet bøyer seg over grusveien, og hundrevis av kastanjenøtter ligger foran meg. Fortsatt kan jeg skimte noen få kastanjer som klamrer seg fast på grenene nær stammen. Vinden haler og drar i grenene, og snart, veldig snart vil også de aller sterkeste gi slipp.

 

Den store klokken over døren viser 5 på halv 9 og alle elevene skal nå sitte tørre ved pultene sine. Men jeg tar alltid den senere skolebussen. Det er mye lettere. Skolebygningen er omgitt av tåke, og den våte luften er så tykk at det er vanskelig å få den ned i lungene. Jeg spurter opp den lange trappen til det eneste klasserommet i 4. etasje. 10B står det på døren. Sekken slenger jeg fra meg, mens jeg fomler etter speilet i jakkelommen. Det lange brune og våte håret klistrer seg til fjeset. Jeg setter det opp i en stram lav knute bak i nakken, mens jeg studerer det grå ansiktet og den gustne huden som jeg ikke er spesielt stolt av. Jeg klapper sammen speilet, puster ut et par ganger for å løsne knuten i magen, tar motet til meg og åpner døren.

 

Jeg blir bare stående i døråpningen. Boblejakken klamrer seg til kroppen, imens varmen pumper i meg. Varmere og varmere for hver hjerteslag, så varmt at det blir kaldt. ”Leter du etter matteboken din?” utbryter Kristine idet hun får øye på meg ”I så fall tror jeg du leter på feil side av veggen.” Klumpen vender tilbake ”Hva mener du?” spør jeg henne i den mest uberørte tonen jeg får til. ”Nei, jeg bare sier at mattebøkene dine ikke nødvendigvis er her inne” Sara nikker mot vinduet. Der. Midt ute på gresset, ligger matteboken min. Gjennomvåt av regnet som skyller ned over plenen. 20 blikk rettes mot døråpningen. Elevene venter på noe. En gjennomtenkt kommentar kanskje, eller tårer. Jeg gir etter, jeg vet jeg er for svak. Tre dråper faller nedover de røde skinnene, og jeg setter meg på pulten ved vindusrekka, og krymper meg i den alt for store jakken. Læreren stoppet aldri å skrive de lange ligningene på tavlen. Har han ikke merket noe ennå? Hver eneste dag skjer det jo, hver dag i snart 5 år, og det ser ikke ut som han enser det engang.

 

Jeg lener hodet på håndflaten og lar blikket gli gjennom rommet. Noen har åpnet vinduet og lukten av kald, våt luft trenger seg inn i neseborene og fordeler seg som et gufs i kroppen. Den mørke stemmen til læreren treffer meg som igjennom en konkylie. Susene, tom, og meningsløs. Det er vanskelig å følge med. Blikket mitt har stivnet på tavla. Tallene er utydelige, det svir, men jeg orker ikke blunke. Foran meg sitter alle med hodene bøyd mot Ipad og mobiler som hviler i fange. De gjemmer seg bak tekstboken som de har stående på høykant. Det er stille før stormen forteller jeg meg selv.

 

Jeg føler at Henrik ser på meg fra rekken med pulter  bak meg. Jeg snur meg. Han vender straks oppmerksomheten opp på tavla foran han. Den klisjerte kriblete følelsen fyller meg. Igjen retter jeg blikket bak meg. Han sitter med hodet delvis gjemt innunder den marine blåe hettegenseren. Vinden fra det åpne vinduet leker med det svarte håret hans. Det er vanskelig å få Henriks oppmerksomhet. Det nytter ikke en gang om Kristine, eller en av de andre pene jentene i klassen snakker til ham. Han viser ingen interesse. Likevel vil alle ha ham. Jeg har sett det mange ganger. Hvordan jentene fikler med nøklene sine, tvinner håret, og kler seg i trange klær så alt stikker ut der det ikke burde. Det er rart hvordan man alltid ønsker seg det uoppnåelige.

                                                        

Han har lagt merke til meg. Han sier det ikke og det skjønner jeg godt, men han har skrevet til meg flere ganger. Han er den eneste som forstår meg.

 

Den skjærende lyden av skoleklokkene fyller rommet, ikke mange rekker å få reist seg før jeg piler ut døren og ned den trange og bratte trappoppgangen. Joggeskoene mine fylles med vann. De synker ned i gresset da jeg løper over gressplenen. Tyngre og tyngre til melkesyren herjer i beina mine. Jeg løper mot skogen til busstoppet, hvor det er store trær og et par hjemmesteder. Jeg hører de bak meg. De tunge skrittene. Den intense pustingen. Jeg er livredd. Bankingen hamrer seg inn i hodet, og motvinden skjærer igjennom håret mitt. Jeg løper for livet, men det hjelper ikke, de er i hælene på meg. En varm tåre møter et kaldt skinn. Jeg skriker. De har tak i meg, og slenger meg mot bakken. Det gjør vondt. Enda en tåre triller ifra øyekroken. Jeg biter tennene sammen og lar smerten gli gjennom meg. Sparkene er grusomme.

 

Jeg blir liggende til jeg vet de har gått. Små vann strømmer renner ned på begge sidene av grusveien. Jeg reiser meg forsiktig opp og forsøker å rense skrubbsårene for småstein og gress. Vinden tar tak i håret mitt som har løsnet fra knuten i nakken, og det danser vilt rundt meg. Den trøster meg ved å stryke meg kjærlig over skinnet. Vedsiden av meg ligger en lapp. Jeg bøyer meg ned og jeg smiler for andre gang.

 

”Hei! Vi møtes i byen kl. 3. Henrik”

 

Det var nå det skulle skje. Endelig skulle han hjelpe meg. Følelsen av lettelse treffer meg, og jeg presser lappen mot brystet. Jeg lurer på hvordan det vil kjennes. Å ende alt. Å dø. Det siste ordet gir gjenlyd inni meg. Det gamle kastanjetreet er endelig bart. Vinden ble for sterk. Kastanjene bør takke vinden tenker jeg. Det hadde blitt en kald vinter. Det forsvinner bak meg, da jeg begynner å gå nedover den bratte bakken til busstoppet, for siste gang.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish