Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
En tinnboks full av brevSkriv ut Utskrift
En novelle/kjærlighetshistorie fra krigen. Hans og Rosa blir forelsket, og sender brev til hverandre under Slaget om Stalingrad.
Bokmål - NovelleForfatter:



Vi hadde sendt brev til hverandre i 5 måneder og 14 dager. Året var 1941, og krigen var på sitt verste. Likene lå over alt. Jeg så gode venner dø hver eneste dag. Vi var magre, sultne og trette. Likevel måtte vi ut for å kjempe mot russerne. Vi hadde blitt sendt for å kjempe om byen Stalingrad, men det tok ikke lang tid før vi forsto hvor nytteløst det var. Vi mistet mange tusen menn hver eneste dag, og kulden var uutholdelig. Det eneste som hold meg i live var henne.

 

Vi møttes for første gang sommeren 1941. Jeg og noen kompiser var på vei til tivoliet i byen da jeg fikk øye på henne. Hun var en ganske ordinær kvinne, som ikke skilte seg ut fra mengden. Jeg vet ikke hvorfor jeg ble så tiltrukket av henne, men jeg tror det var smilet. Det var stort og hvitt. Den venstre fortannen var litt skjev, og leppene var malt røde. Hun pratet med ei venninne mens jeg gikk mot henne. Da jeg kom nærmere kjente jeg en duften hennes av peoner og kardemomme. Jeg pleide å være nok så komfortabel og utadvendt blant kvinner, men hun gjorde meg nervøs på en måte jeg aldri hadde vært før. Jeg kremtet forsiktig for å si noe, men hun kom meg i forkjøpet.

 

Guten abend,” Sa hun. ”God aften, noe jeg kan hjelpe deg med?”

”Du kan starte fortelle med hvem du er, mein schön?” Sa jeg, i et forsøk på å virke selvsikker.

”Jeg er Rosa Schwan. Hvem er du?” Stemmen hennes var myk. Den gled gjennom luften som silke. ”Mitt navn er Hans Krüger. Kan jeg kjøpe deg noe å drikke, Rosa?” ”Ja, med glede.”

 

Vi pratet i mange timer, og ble enige om å møtes neste dag. I løpet av en uke var vi stormforelsket. Jeg hadde fortalt henne at jeg var med i hæren, og ville bli sendt vekk om noen uker. Hun sa hun ikke brydde seg. Hun sa jeg var for spesiell.

 

Etter hvert som jeg ble mer kjent med Rosa skjønte jeg at hun var en nok så enkel jente. Kun kledde seg i skjørt og ermeløse skjorter. Hun hadde to foreldre og en lillebror, som hun elsket veldig høyt. Hun var smart, og likte å sykle. Det som gjorde Rosa så spesiell var latteren hennes. Den var høy, fri og forferdelig smittsom. En latter som Rosas kunne få alle til å smile, selv på den gråeste regnværsdag.

 

Og så kom dagen. Den gråeste regnværsdagen i mitt 21 år lange liv. Jeg sto på perrongen med en stor sekk på ryggen. Uniformen hadde ikke en rynke, og hodet var glattbarbert. Toget gikk om fem minutter, men jeg klarte ikke dra fra Rosa. Jeg klemte henne hard inntil meg, og lot salte tårer blande seg med regndråpene.

 

”Ikke glem meg.” Visket hun så lavt at jeg nesten ikke hørte hva hun sa. Jeg la hendene mine på skuldrene hennes, og så henne rett inn i øynene. De var store og blanke.  ”Så lenge sola står opp om morgen kommer jeg aldri til å glemme deg, Rosa Schwan. Verstanden? Forstår du?” Vi kysset farvel, før jeg gikk på toget. Det var stappfullt av unge menn som vinket farvel til sine kjære. Jeg fikk plass i en kupé sammen med 7 andre soldater. Det var trangt og fuktig, men jeg fikk ett siste blikk av Rosa før toget kjørte.

 

Den 3. september ankom vi Sovjetunionen. Vi kjempet om Stalingrad, men det gikk dårligere og dårligere. Tusenvis av menn døde hver eneste dag, og matmangelen var stor. Det var også en hard psykisk kamp. Vi måtte holde depresjonen unna, for å ikke drukne i død og håpløshet. Rosas brev holdt meg over vann. De kom én gang i uka, og var absolutt høydepunktet.

 

Hun skrev om alt som skjedde i Berlin. Hvordan Britene nærmet seg, og hvor redd hun var. ”Jeg vil ikke dø, Hans. Jeg må se deg én siste gang først.” skrev hun i brev nummer 12. Jeg sa at vi ville møtes igjen, og at vi bare måtte holde motet oppe. Men frykten for å dø lå rett bak meg. Jeg kunne kjenne den puste meg i nakken.

 

Alt i alt fikk jeg 22 brev, og de ble mine kjæreste eiendeler. De lå i mors gamle tinnboks, godt gjemt under sengen. Av og til likte jeg å lukte på brevene, i håp om å fange duften av peon og kardemomme.

Den 23. Januar fikk jeg endelig dra hjem. Vi var så utmattede og svake ut da vi satte oss på toget hjem, men alle hadde et glimt av tapperhet i øynene. Vi hadde klart det. Vi hadde overlevd.

 

Turen varte i omtrent to dager. Vi fikk vann og suppe tre ganger om dagen. Det føltes godt. Farge kom tilbake i soldatansiktene våre, og stemningen steg. Da vi ble informert om at vi bare var et par timer unna Berlin jublet hele toget.

 

Lokomotivet raste gjennom fjell og skog. Kortspillet var godt i gang, stemningen lå på topp. Plutselig hysjer en av karene i kupéen på oss. Han peker på en konduktør som snakker hissig i telefonen. Konduktørens ansikt er blekt og svett. Han tørker seg med et skittent lommetørkle og spør med hissig stemme: ”Er det mulig å ta en annen rute? Ingen vekslingsposter før om 3 kilometer, nei. Hva med å stoppe toget? Vel hva vil du jeg skal gjøre da?” Han slenger på røret, og småløper videre. Vi veksler et forvirret blikk. Hva skjer?

 

Det er det siste jeg kan huske før smellet. Alt skjedde i stumfilm. Flammer, stener og støv raste mot oss og spiste oss opp. Jeg følte ikke på smerte da bomben slo ned. Det gjorde ikke vondt, fordi jeg var nummen. Jeg tenkte kun på en ting; Hvor uendelig høyt jeg elsket Rosa Schwan. Da døden kom for å ta meg vekk spurte jeg hva han drev med. Jeg skulle ikke dø! Rosa ventet på meg ved perrongen! Han sa det var britenes feil. De hadde bombet toget, og nå var det for sent. Jeg prøvde å sloss, men alle kreftene var som sugd ut av meg. Døden dro meg vekk fra de levendes verden. Alt som lå igjen var brente lik, og en tinnboks full av brev.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish