Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave


propaganda.net : Skole & Jobb
Fossens siste åndedragSkriv ut Utskrift

En lykkelig stund blir brått avbrutt av et bombeangrep.

Karakter: 5-

Bokmål - NovelleForfatter:

Alt er stille og rolig. En ny og vidunderlig dag er i ferden med å begynne i det lille nabolaget vårt ved fossen. Fossen skjærer seg løs gjennom alle kanter og overdøver det minste lyd, og nå braker den med større kraft enn noen gang før. I dag skinner sola for første gang etter en grå uke med mye regn. Jeg føler på noe på meg, at noe spesielt skal skje i dag, det føler jeg på meg. Følelsen av at noe ikke stemmer får meg til å jamre.

 

‘’Er med, over!’’ skriker jeg. ‘’Send ballen da, Arvin’’. Arvin glor først på meg og sender den gule ballen i en perfekt bue over sandkassa og jeg demper den på brystet. Nå skal jeg sparke ballen, men jeg er ikke like flink som Arvin.

 

Parkeringsplassen er et fint sted å sparke fotball. Her forstyrrer vi ingen og ingen forstyrrer oss. Dessuten ligger den rett ved huset der hvor jeg bor. Det eneste som er sugent med dette stedet, er fossen. Den bråker noe jævlig og med større kraft enn noen gang. Den spyler ut vann som en skummende uhyre, rett bak Arvin. Skyter jeg for langt, ender ballen opp i vannet. Jeg sparker ballen tilbake, men ikke like bra som Arvin sin. En dag skal jeg bli like flink som Balloteli, den italienske fotballspilleren. Arvin har den gule ballen i hendene idet mor åpner vinduet fra tredje etasje og roper ‘’Frokosten er servert’’! Jeg må gå, sier jeg og strekker meg etter ballen. Jeg låner den i mens du spiser, svarer Arvin fort og har allerede bestemt seg. Jeg nikker, snur meg og løper på vei inn til kjøkkenet.

 

Jeg spiser fort for jeg stoler på Arvin. Bare gud vet hva han finner på, tenk om han mister ballen min i fossen. Mor ser oppgitt på meg idet lillesøstera mi smører most banan utover hele fjeset. Nå er jeg nesten ferdig med den siste brødskive. Faren min kommer inn med raske skritt, han er helt rød og babler om et eller annet angående irakere. Jeg forstår ikke helt hva han sier, ikke at jeg bryr meg noe særlig heller da. For det verken angår meg eller interesserer meg, men likevel er jeg litt urolig inni meg og nå kjenner jeg at spenningen stiger.

 

Ute på parkeringsplassen står Arvin med den gule ballen under armen. Han smiler et stygt glis som om han har gjort fra seg i buksene. Han kaster ballen høyt opp i lufta. Jeg ser opp og den gule ballen går nesten i ett med den skyfrie himmelen. Men noe er galt, for himmelen er gul og ikke blå. Ballen suser ned i stor fart og Arvin nikker ballen til meg, ‘’ kjempe bra’’ sier jeg og tenker at det der hadde jeg aldri fått til.

 

Bak et gjerde hører vi noen menn snakke med høye stemmer. De diskuterer, men jeg skjønner ikke helt hva. Arvin glor på dem med stor nysgjerrighet, men jeg prikker han i ryggen og ber han konsentrere seg. Lufta er frisk etter en uke med mye regn, men likevel er det et eller annet som gjør at den føles tett. Jeg føler at svetten renner dalende nedover ryggraden. Dette er ubehagelig.

 

Vi fortsetter å spille. Mor står nå i vinduet i tredje etasje og smiler til meg. I armene holder hun varsomt lillesøstera mi, akkurat da visste jeg ikke om det fantes noe så lite og vakkert som henne. Jeg vinker, og mor vinker tilbake. Fra første etasje hører far og storebror. De prøver å reparere tv-apparaten. Far snakker så høyt at det ikke går an, og det er tydelig at de diskuterer hvor feilen kan ligge.

 

Arvin sender ballen til meg og jeg har intet hastverk med å ta den imot. Han kommenterer spillet slik som de gjør i fotballsendinger på Tv. Det er kjempegøy og artig, men jeg har på følelsen at ting ikke kommer til å falle på plass. Noe er galt.

 

Det er ett minutt igjen av kampen og stillingen er 1-1 mellom superlagene italia og Spania. Balloteli har ballen, det er bare han som kan snu denne kampen til seier for Italia. Arvin du har fått taket på denne kommentator greier hvisker jeg til han. Han rødmer litt, men fortsetter å kommentere. Jeg løper frem, tar fart og skyter akkurat som Balloteli, da han avgjorde seieren for Italia. Dermed skjøt jeg det hardeste, lengste skuddet jeg noen gang har skutt. Den gule ballen suser over hodet til Arvin og jeg ser den sprette nedover den bratte bakken mot fossen. Akkurat idet ballen treffer det brusende, hvit skummede vannet, går alarmen.........

 

Beina mine rører seg ikke. De står som limt fast i asfalten. Jeg ser opp på huset vårt. Mor står der fremdeles og holder hardt rundt søstera mi som nå skriker og gråter. Jeg er redd. Storebror og faren min løper nå som besatt for å finne mor. Lyden av tramping på trappene høres nesten mer tidligere enn alarmen. Jeg tenker på alt annet enn å løpe ned i kjelleren. Jeg er varm, og jeg kjenner mitt hjerte mitt slå fortere for gang jeg puster. Jeg tar to langsomme skritt bakover. To tunge skritt bakover. Jeg ser noe dalende ned fra himmelen roterende i utrolig fart. Det siste jeg ser er far som drar mor vekk fra vinduet. Det bildet henger seg igjen i hodet mitt.

 

Så hører jeg et smell etterfulgt av dundring. Slik dundring man hører når noe blir sprengt i lufta med enorme krefter. Asfalten rister under meg og varmen pisker imot ansiktet mitt. Jeg blir stående, limt fast i asfalten med lukkede øyner.

 

Etter en stund åpner jeg øynene igjen. Hele huset vårt ligger på bakken som en steinhaug etter et forferdelig steinras. Fossen er helt stille, dette er uvanlig. Ingen roper om hjelp. Noe er veldig galt.


Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish