Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Natt og dagSkriv ut Utskrift
En dagbok med tanker om hvordan alle egentlig er like, og er like mye verdt, selv om vi har en annen bakgrunn eller er veldig forskjellige.
Bokmål - NovelleForfatter:



Kjære Dagbok

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har en rar følelse etter i dag. En følelse av at noe kommer til å skje. Derfor har jeg en stor trang til å skrive ned alt sammen. For jeg har en følelse over at denne dagen var veldig viktig, jeg vet det bare ikke enda.

 

Jeg kunne begynt med at jeg sto opp, kledde på meg, og pusset tennene. Men det gidder jeg ikke. Jeg tar med det jeg føler er viktig å ta med, for egentlig vet jeg ikke hvorfor jeg skriver dette. Så jeg bare følger magefølelsen, og jeg føler at da jeg gikk hjem fra skolen er et fin sted og begynne.

 

En vanlig dag. Jeg gikk nedover veien og lo merke til detaljer jeg ikke før hadde sett. Hvordan alt det høye gresset flagret i vinden og biene som satte seg ned på små og store blomster. Uten at jeg tenkte på det, uten og egentlig merke det, så bøyde jeg meg ned og plukket opp en natt-og dag blomst. En så underlig blomst, husker jeg at jeg tenkte. Blomsten var en metafor for livet. Den viste den mørke og lyse siden av en skjønnhet av en bloms, den viste den lyse og mørke siden av livet. Mens jeg stod der å funderte over en blomst, kom det en guttegjeng forbi meg. Ikke bare en guttegjeng, men den guttegjengen. Guttegjengen som bar kniv og som alltid hadde en røyk i kjeften. Den gjengen. Jeg husker jeg kjente noe kaldt nedover ryggen i det de krysset meg. En av dem så på meg, øyekontakt. De mørkebrune øynene hans møtte mine blå. Jeg ville snu meg, men jeg klarte ikke. Jeg var trollbundet. Etterhvert når de hadde gått forbi kom jeg til meg selv. Jeg så nedover han. Så på hånden hans, der, i den mørke hånden lå det en natt og dag blomst..                                                                                                                                   

-Maja Frenvik

Kjære Dagbok

Bå bordet ved siden av meg stod det en vase. Den var klar for at noen skulle sette en blomsterbukket oppi den, det var til og med vann der fra før. I hånden min hadde jeg en bukett, en bukett av natt og dag blomster. Men jeg fikk meg ikke til å legge de i vasen. Det ville være en bekreftelse. En bekreftelse på at det var sant det jeg tenkte, sant at natt og dag blomsten kunne bety noe. At det var et tegn. Noe måtte det ha vært, for her sitter jeg og klarer ikke få bilde av de brune øynene hans og blomsten i hånden hans ut av hodet..

-Maja Frenvik

 

Kjære Dagbok

På skolen i dag har jeg vært helt uttafor. Jeg som vanligvis pleier å følge godt med og gjøre det jeg skal. Men jeg klarte ikke tenke på annet en det jeg opplevde dagen før. Jeg var sint på meg selv, fordi innerst inne ville jeg møte han igjen. Men jeg kunne ikke, det viste jeg. Jeg kunne ikke blande meg opp i hans liv. For farlig, for dumt. Jeg vil ikke bli en del av en hverdag hvor du kan risikere å bli drept på gaten. Men uannsett hvor ille jeg tenker på det, så kjenner jeg innerst inne at jeg virkelig vil se han igjen..

 

Da jeg gikk hjem fra skolen kjente jeg det kriblet i magen da jeg nærmet meg stedet jeg så han. Jeg kikket meg rundt. Ingen.. Jeg prøvde å smile, prøvde å si til meg selv at jeg var glad. At det var en bra ting, for jeg ville ikke ha noe med den gjengen å gjøre! Men jeg viste at det ikke var sant. Jeg kikket meg rundt igjen, fortsatt ingen der. Jeg satte meg ned i blomstene. Jeg har aldri følt meg sånn som dette før, tenkte jeg, mens jeg plukket opp en natt og dag blomst og studerte den. Jeg har jo alltid vært en pliktoppfyldene person, en som alltid har gjort leksene, en som aldri har gjort noe galt. Jeg har aldri hatt noen vanskelige prøvelser i livet, jeg kommer fra en lykkelig, velstående familie. Så hvorfor føler jeg meg plutselig som dette nå da? Jeg så ned på blomsten i hånden min. Hvit og svart. Lys og mørk. Glad og lei seg. Dag og natt. En sånn blomst som dette kan være en metafor for alt. På livet, på menneskesyn og på kjærlighet. For uten uten å grue seg, er det ikke noe spesielt glad følesle å glede seg. Uten å være lei seg, er det ikke noe spesielt å være glad. Uten krig, hadde vi ikke vært glad for fred. Uten fattigdom hadde det ikke vært så bra å være rik. For sammen ble det mørke og det lyse på blomsten til en av de fineste blomstene jeg vet om...

-Maja Frenvik

 

Kjære Dagbok

Jeg har begynt å skjønne det nå. Selv om alt er mer uklart enn noen sinne! Jeg kan nesten ikke vente med å få skrivd ned alt sammen. For kanskje jeg vil forstå mer når jeg får "sagt det til noen". Lørdag formiddag og jeg lå på sofaen og så på TV. Så ringer telefonen, det var mamma. Hun hadde selvfølgelig klart å glemt igjen noen viktige papirer, og hun hadde ikke tid til å komme hjem for å hente de. Siden mamma er advokat og har en masse papirer har hun et helt rom fult av bunker etter bukner av mapper og andre advokat ting. Derfor fikk jeg den nydelige oppgaven å finne enn bestemt mappe hvor det skulle stå ett nummer på sju tall og sak i rom 32 på. Enkelt nok, tenkte jeg sarkastisk.

 

Jeg gikk bortover veien med mappa under armen, og følte meg veldig viktig. Jeg gikk inn døra på saksbygningen og begynte å føle meg litt nervøs. Det var her alle forbryterne var når de skulle i retten. Jeg prøvde å se normal ut og skyndte meg til informasjonsdisken. Jeg fikk beskjed om å gå inn på et værelse og vente der til mamma kom, for hun var midt i en viktig telefon samtale. Jeg husker hvordan magen min knøt seg. Jeg fortsatte bortover gangen og gikk inn i rommet jeg hadde fått beskjed om å vente i. Jeg satte meg ned i den første ledige stolen jeg så og kikket på mappen og prøvde å se opptatt ut. Noen kom inn i rommet og jeg så opp fra mappen og jeg viste ikke om det jeg så var riktig. Han var der! Sammen med en politimann kom de inn i rommet og han satte seg ved siden av meg. I det jeg følte hans nervær er jeg sikker på at jeg må ha rødmet noe helt sykt. Jeg kjente svetten i nakken og kikket ned i gulvet. Jeg stjal noen blikk på han innimellom. Jeg kunne bare flyttet meg 20cm mot han på stolen, og jeg hadde vært nær armen hans. Han var pener på nært hold, men også litt skummel. Han hadde glatt mørk hud, sannsynlig fra et land i nærheten av Pakistan. Han hadde de nydeligste øynene. Jeg kunne ikke se for meg han gjøre noe galt, for selv om han var en del av gjengen, så bar han et uskyldig preg over seg. Jeg må ha stirret på han ganske lenge, for han så det. Han så tilbake på meg, og jeg ble dødsflau. Jeg ville kikket ned i mappa, eller gå ut av rommet og spille kostbar. Men jeg bare så han inn i øynene, uten å si et ord. Jeg husker ikke så mye om detaljene, det eneste jeg husker er øynene. Jeg følte jeg smeltet, eller noe sånt. Men jeg tror han sa hei, men jeg husker ikke om jeg svarte. Men sannsynelig gjorde jeg nok det. Så ble dette perfekte, men flaue øyeblikket ødelagt, for når jeg ser opp står mamma der. Jeg ga henne mappen og skyndte meg ut. Orket ikke forklare mamma noe, for det så ut som om hun ville at jeg skulle forklare noe, jeg så det i øynene hennes. Men jeg vet ikke hva jeg skal fortelle, for jeg vet ikke hva greia er, jeg vet ikke engang navnet hans..

-Maja Frenvik

 

Kjære Dagbok

Det var pinlig ved middagbordet denne dagen. Ikke som de fleste andre søndagmiddager. Pappa var ikke hjemme, så det var bare meg om mamma. Pappa var i Tokyo på foretningsreise. Vi hadde biff, noe jeg elsker. Men så begynte samtalen og utvikle seg i en ubehagleig retning. Hun begynte å spørre meg om hvordan det var å levere papirene for henne. Det var gret nok, så jeg svarte og vi pratet litt om det. Men så begynner hu å spørre meg ut om han.. Spørsmål som: Hvem var han gutten du så på? Snakket dere sammen? Kjenner du han? Jeg svarte ikke, jeg viste ikke hva jeg skulle svare. Så begynte hun med å fortelle om at han ikke var bra for meg, uansett hva slags forhold jeg hadde til han. Jeg ble sint, og jeg sa ting jeg ikke burde sagt. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ble så sint, hvor kom alt det fra?! Jeg kalte henne rasist. Rasist. Et fremmedord. Et ord jeg aldri har brukt om folk. Et ord jeg aldri har behøvd å bruke. Men det var sånn hun oppførte seg, som en rasist. Hun mente jeg måtte holde meg unna han, selv om hun ikke kjente han. Så begynte hun å roe seg ned, samme gjorde jeg. Så begynte hun å fortelle meg om en sak hun jobbet med for tiden. Hun jobbet med en mordsak. To gjenger hadde gått opp mot hverandre i gatene, og resultatet hadde blitt blodig! En ung gutt i 16 årene hadde blitt knivstukket og drept. Jeg spurte om det var derfor han var der. Han hadde vært et vitne..

-Maja Frenvik

 

Kjære Dagbok

Jeg får ikke sove. Jeg holder papiret tett intill kroppen og jeg sa navnet for meg selv flere ganger. Admir Kamano. Admir.

 

Jeg føler på en måte at jeg har mistet meg selv. Jeg er sint på meg selv. For jeg kan ikke slutte å tenke på han. Jeg kan ikke skjule det lenger, jeg kan ikke fortrenge det, jeg må prøve å leve med det. Men jeg blir gal. Jeg er besatt av en person jeg ikke engang kan navnet på.. Derfor gjorde jeg det. Det var derfor jeg gikk over streken. Etter skolen på mandag forsikret jeg meg på at mamma ikke var hjemme, jeg la sekken ute i stua og gikk forsiktet opp i tredje etasje. Jeg var sjelden der oppe. Det eneste som var der var gjesterom, roterom, mamma og pappas soverom og mammas kontor. Det ene trappetrinnet knirket, og av ren refleks skvatt jeg, jeg klarer aldri å være rolig når jeg skal gjøre noe galt. For jeg skulle gjøre noe galt. Jeg åpnet døra forsiktet og gikk inn. Jeg fumlet etter en lysbryter og jeg ble omringet av et sterkt lys. Jeg satte meg ned i kontorstolen. Kontoret til mamma eller advokatrommet som jeg også kaller det, var et bokstavelig talt helvette. Rot og papirer i bunker oppa hverandre fra gulv til tak. Det ville ta flere timer. Sakte men sikkert reiste jeg meg opp å så på en bunke. Usikker tok jeg opp en mappe og kikket på den. Feil. Jeg la den ned igjen. Sånn fortsatte jeg, helt til jeg fant det jeg leita etter. Gutt 16 år drept. Jeg så på navnene til vitnene. Det var mange av dem. Ved siden av hvert navn var et bilde. Jeg kjente beina mine skalv da jeg så bildet av han. Jeg kjente bena mine skalv da jeg så bildet av han, Admir Kamano..

-Maja Frenvik

 

Kjære Dagbok

Torsdag etter skolen og jeg stoppet som vanlig ved krysset. Stoppet der hvor blomstene vokste. Jeg satte meg ned på en benk og plukket opp en hvitveis og en veldig mørk blåveis, kunne nesten hvert en "svartveis". De var kjedelige. Jeg likte ikke hvitveis, for den bare stod der. Enslig og hvit, så uintresang. Jeg så bort på den svarte og tenkte akkurat det samme om den. Så trakk jeg dem sammen og jeg så en helt ny blomst. Men jeg likte fortsatt dag og natt blomsten best, så jeg la fra meg veisene og plukket en sånn blomst istedet. Jeg smilte for meg selv. Mens jeg satt der og dagdrømte så jeg en skikkelse gå sakte forbi meg. Jeg kikket opp og skvatt. Admir, husker jeg at jeg hvisket lavt til meg selv. Da kikket han bort på meg. Øynene hans møtte mine. De brune, nydelige øynene hans gjorde at sommerfuglene i magen fløy løpsk. Men jeg rødmet ikke. Jeg var ikke lenger usikker. Jeg var ikke lenger redd. Vi stod sånn i evigheter. Folk gikk rundt oss, men jeg merket ingen. Jeg så ingen. Jeg så bare han. Han nikket med hodet og gjorde tegn til at jeg skulle følge etter.

 

Vi gikk bortover veien uten å si noe. Hodet mitt var fult av spørsmål. Jeg skjønte ikke noe. Jeg studerte han mens vi gikk. Han var høyere enn meg. Mest sansynlig eldre enn meg også, men ikke mer enn maks to år. Tror jeg. Så kikket han på meg og smilte. Jeg husker hvert eneste ord han sa, jeg husker hele samtalen.

-Hvordan du visste hva jeg het? Spurte han.

Jeg svarte ikke, jeg fikk ikke en lyd ut av meg.

-Jeg huske deg, jeg har sett deg før, sa han.

-Det er vel nå jeg skal si noe skikkelig kult, ikkesant? Spøkte jeg.

Jeg kikket nervøst ned i bakken. Han smilte, et varmt smil. Jeg la merke til at jeg fortsatt holdt blomsten og følte meg litt merkelig. Han må ha sett at jeg fikla med blomsten, for han tok handa mi å åpnet den. Han skvatt litt da han tok opp blomsten. Jeg bare stod der å så dum ut, og skjønte ikke hvorfor han ble så oppsatt i blomsten. Han ga tilbake blomsten min og begynte å fikle i jakkelomma si. Så tok han fram en vissen natt og dag blomst og ga den til meg. Jeg husket første gang jeg så han, da hadde hann en sånn blomst i hånden.

-Jeg alltid har med den. Jeg vet det høres teit ut, men jeg føle meg bedre med den. Den bringer lykke for meg! Smilte han.

Jeg husker jeg først bare stod der. Hjertet mitt dunka og jeg tenkte på hva jeg skulle si.

-Jeg pleier å filosofere. På blomsten, mener jeg, begynte jeg. Jeg tenker på blomsten som en metafor. En metafor for alt, for livet, for verdensynet og for kjærligheten, fortsatte jeg.

Jeg så på Admir og prøvde å lese han. Det så ut til at han prøvde å fordøye alt sammen, og jeg følte meg dum, for han snakka kebab norsk, og her kommer jeg og etterlikner Einstein.. Men så smilte han, og begynte å småle litt.

-Du, hva sier du til å stikke innom et sted, så kan du forklare meg hva filosofere, metafor og verdensynet betyr?Lo han.

Jeg begynte også å le, så gikk vi sammen inn på en kafè...

-Maja Frenvik

 

Kjære Dagbok

Den siste måneden har vært den beste tida jeg kan huske noen gang. Hver dag etter skolen i flere uker nå har jeg og Admir sitter på benken vår og pratet. Bare pratet. Jeg har aldri følt noe som dette før. Jeg har aldri vært forelsket før. Etter å ha brukt lang tid på å forklare Admir hva filosofere, metafor og verdensyn betyr pratet vi litt om det. Og han ga meg et nytt bilde. Jeg har tenkt så stort, og bare sett helheten. Jeg har lagt sammen alle de store tingene og delt dem inn i positivt og negativt og så beskrevet negativt og positivt med blomsten. Men det kan være mye enklere. At ikke ved å se på noe negativt at det positive kommer fram, men at motsetninger sammen blir en helhet. At murstein og sement blir bygning. At dag og natt blir et døgn. Jeg føler jeg har lært mye av å snakke med han. Han har erfraringer jeg ikke har. Han har et annet syn på ting. Han er motsatt av meg på nesten alle mulige måter..

-Maja Frenvik

 

Kjære Dagbok

Det har skjedd så masse at jeg har problemer med å svelge alt sammen. Når jeg tenker tilbake på det, så virker alt som en drøm. Det virker ikke ekte.. Men jeg skal prøve så godt jeg kan å skrive alt sammen ned. For om jeg får alt ned på papir blir det kanskje lettere å fordøye det..

 

Jeg og Admir hadde vært å sett en film og etter filmen hadde vi spist en pizza. Han hadde åpnet seg for meg, han hadde fortalt alt.

-Husker du den dagen for lenge sia jeg møtte deg på sakshuset? Hadde Admir spurt.

Jeg nikket. Flau over å tenke på det..

-Jeg var der fordi jeg var en del av en mordsak, fortsatte han og fikk tårer i øynene. Han så ned i bordet.

Jeg tok hånden hans støttende.

-Kompisene mine har kom i noe trøbbel med en gjeng og det ble en fight. Bestekompisen min ble .. han.. han ble drept.

Jeg så tårer renne nedover kinnet hans. Jeg husker jeg fikk tårer i øynene selv.

-Jeg meldte meg som vitne, alt for å få folka som drepte broren min i trøbbel. Det er rettsak i morra, fikk han stammet fram.

Det var merkelig og se han i denne situasjonen her, jeg prøvde så godt jeg kunne å være støttende.

-Jeg skal hjelpe deg gjennom det her, jeg skal være der! Sa jeg.

-Takk, men du behøver ikke det, svarte han beskjedent. Han hadde sluttet å gråte.

-Det er ikke noe å snakke om. Jeg kommer! Sa jeg bestemt og så han inn i øynene.

Jeg fikk den samme følelsen av å se han i øynene som jeg fikk før. En slags mykhet skyldte gjennom meg, og øynene hans sa på en måte at slapp av, alt kommer til å bli bra.

 

Vi gikk ut av sjappa og han fulgte meg hjem. Han gikk ikke lenger enn til jeg så huset mitt. Jeg ville ikke at mamma og pappa skulle få vite noe, for de mente ikke at han var bra for meg. Selv om det eneste mamma har sakt er at jeg skulle holde meg unna han for lenge sia. Men jeg kjenner de, jeg vet hvordan de ville reagert om jeg ikke kom hjem med en like gammel, blond, lys fyr som alltid var mammas lille gutt.

 

Hade sa han. Han skulle til og gi meg en klem som han alltid gjorde når vi skilte lag. Isteden ga han meg ett lett kyss. Så gikk han...

-Maja Frenvik

 

Kjære Dagbok

Hvorfor forstår ikke foreldre noen ting. Noen ganger kan foreldre være dritt. Det er sånn jeg tenker nå. Jeg får ikke tårene til å slutte å renne, jeg klarer bare å sitte her og skrive dritt ned på papir. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg gidder, for ingen kommer til å lese dette, ikke meg og ikke noen andre. Men siden jeg allerede skriver, kan jeg jo skrive ned dagen i dag..

 

I går lovte jeg at jeg skulle være der for Admir når han var i retten. Derfor stilte jeg vekkerklokka på å ringe tidlig på lørdagen og jeg tok på meg noen profosjonelle klær. Jeg følte meg viktig og tok det lange blonde håret opp i en knute. Jeg sminket meg lett, og ikke noe svart øyenskygge som jeg hadde begynt med i det siste. Jeg gadd ikke si ifra at jeg gikk ut, jeg orka ikke mange spørsmål om antrekket mitt og ikke minst om tiden. Det var ikke engang sikkert noen var våkne.. Derfor gikk jeg sakte ned i gangen og ut utgangsdøra. Jeg låkte den stille bak meg. Jeg fortet meg bort til sakshuset. Jeg følte meg ikke lenger redd for å gå inn de dørene. Jeg følte meg selvsikker. Jeg var selvsikker. Jeg gikk med bestemte skritt til sakshall nr 2. Jeg låkte sakte opp de store dørene og jeg merket att alle blikkene var festet på meg. Jeg gikk forbi alle de ledige setene bakerst i hallen og satte meg helt fremst. Jeg så Admir sitte sammen med den tiltalte. Men så så jeg mitt livs skjokk. Mamma satt ved siden av Admir. Hun var advokaten hans! Jeg prøvde å gjemme meg bak setene. Men det tiltrakk bare enda mer oppmerksomhet. Mamma så meg. Jeg husker fremdeles det lynaktige blikket som borret gjennom meg. Resten av saken satt jeg bare å gruet meg til å komme hjem og få masse kjeft. Mamma kom til å drepe meg, tenkte jeg. Og det gjorde hun, på en måte. Hun tok fra meg det eneste som gjorde meg lykkelig. Hun tok fra meg Admir.

-Maja Frenvik

 

Kjære Dagbok

Jeg orker ikke være her lenger. Snart to hele uker har jeg vært innestengt inne på rommet. Hun har kjørt meg til og fra skolen og hun har tatt seg fri fra jobben for og passe på at jeg ikke går ut av huset. Egentlig skjønner jeg ikke hvordan jeg har holdt ut så lenge jeg har gjort. Men det skal snart ta slutt. For jeg skal ikke lenger være mammas lille jente lenger. I natt skjer det. Admir likte ikke egentlig ideen min noe særlig. Han sier det ikke er bra for meg. Men jeg har fått nok av å høre på alle andre. Det er mitt liv, og jeg bestemmer over det. Derfor skal jeg gjennomføre det. I natt. Jeg har pakket alt klart. Bare det mest nødvendige i en bag. Istad gikk jeg ned i stua til mamma og pappa, noe jeg ikke har gjort på lenge. Jeg husker de varme øynene dems da jeg satte meg ved dem i sofaen, overlykkelige for at jeg var der. Øyner fulle av kjærlighet. Jeg kikket skamfull ned i fanget. Jeg følte tvil. Jeg stilte spørsmål ved planen min om å stikke hjemmenifra. Mamma og pappa ville bli helt knust. Jeg ville knuse dem. Men så tenkte jeg på rettsaken. Hvordan jeg på grunn av mamma ikke kunne hjelpe Admir gjennom den vanskelige opplevelsen. Jeg vet han alltid kommer til å være der for meg, men jeg kunne ikke gjøre gjengjeld pågrunn av mamma. Det er alt sammen mamma og pappas feil! De tok alt jeg hadde fra meg! De tok Admir fra meg, de tok livet fra meg. Derfor skal jeg vekk herfra, og jeg skal vekk i natt.

-Maja Frenvik

 

Kjære Dagbok

Jeg hater å vente. Usikker sitter jeg på senga og kikker meg rundt i rommet. For dette blir antagligvis den siste gangen jeg får sett det. Siste gangen jeg får se den tåpelige plakaten av et barnslig jenteband jeg likte før, men som jeg aldri har fått meg til å fjerne. Siste gang jeg får se den rotete skrivepulten full av bøker og papirer. Bøker og papirer fulle av skrift. Lekser. Jeg tenkte tilbake, tilbake på den tiden jeg var den pliktoppfyldene jenta. Jeg gjorde alltid lekser. Jeg kom alltid presis hjem til middag. Jeg var likt av alle lærerne, og mamma og pappa kunne ikke vært mer stolte av karaktererne mine. Jeg vet jeg har forandret meg. Jeg er ikke den jenta lenger. Men jeg vil ikke være den jenta heller! Folk prøver å få meg til å forandre meg, men hva om jeg ikke vil forandre meg. Hva om jeg liker meg selv. Kanskje jeg liker å være selvsikker, kanskje jeg liker å henge med de kule folka, kanskje jeg liker Admir. Personen jeg er nå har alltid vært i meg. Nå har den kommet ut for fult, det er nå jeg er meg selv. Og jeg vil ikke forandre meg. Men jeg er redd hvis jeg blir her i dette huset, vil jeg gli tilbake. Gli tilbake til jenta jeg en gang var..

 

Jeg avbrøt meg selv. Jeg gikk bort til vinduskarmen og speidet utover gaten. Jeg kunne ikke se noen. Jeg kikket på klokken. Fem minutter, fem minutter og han skal være her. Jeg satte meg ned på sengen igjen. Tok opp blomsten som lå på nattbordet. Jeg holdt den opp mot lyset og så på den som noe fremmed. Dag og natt. Jeg hadde filosofert på den blomsten i timesvis. Men alikevel hadde jeg vært så dum. Jeg hadde ikke sett det som var rett foran nesa mi. Jeg hadde vært blind. Den var ikke et symbol for noe helt av to halve. Eller at alt, uansett hvor nydelig, har en negativ og en positiv side. Ja, alt det jeg tenkte før stemmer på hver sin måte. Men jeg så ikke hva blomsten representerte for meg. Hvordan jeg kunne misse det, vet jeg ikke. For det er jo nettopp det. Den representerer meg. Den representerer meg og Admir. Vi er så ulike som det går ann til å bli. Vi ser forselige ut. Vi snakker forselig. Vi kommer fra forselige steder, fra forselige vilkår. Vi har andre syn på alt. Vi representerer to farger. Svart og hvit. Dag og natt. Vi er som blomsten. For selv så forselige vi er, så blir vi nydelige sammen. Vi er nydelige sammen..

 

Men jeg satt og tenkte hørte jeg noe på utsiden. Småstein traff vinduet med små klirre lyder. Jeg tar bagen og går bort til vinduet. Åpner opp vinduet og ser Admir stå nede på bakken og se på meg. Øynene hans flakket. Var han redd for noe? Jeg slapp bagen ut av vinduet og Admir tok imot. Det var ikke langt ned. Såvidt to meter. Jeg skulle til å slippe meg ned. Jeg tok et blikk tilbake. Jeg kunne enda trekke meg. Jeg kunne gå tilbake til den trygge stua. Jeg kunne sette meg ned i sofaen og se på film med mamma og late som dette her aldri skjedde. Med en klump i halsen la jeg fra meg dagboka. Den skulle ikke være med. Den var en del av det gamle livet mitt. Jeg la den forsiktig ned på komoden og la en natt og dag blomst oppå den. Tok et siste blikk rundt meg, så gikk jeg mot vinduet og slapp meg ned. Slapp meg ned i den nye verdenen. Min verden.

-Maja Frenvik                 

 

EPILOG

Maja og Admir gikk ut av hagen. De gikk bortover veien, sa ikke et ord.

-Hvor skal vi? Spør Maja.

-Til en kompis, svarer Admir.

Maja merker noe er galt. Hun kan ikke sette fingern på det, men noe er galt.. Det blir stille hele veien. De kommer fram til et lite leilighetskompleks. De går inn. De går inn i en liten leilighet. Rot overalt. Stinker av røyk, alkohol og noe Maja ikke kjente igjen. Admir viste Maja fram til et rom hvor det lå en madras. Han satte fra seg bagen og satte seg ned på madrasen og la hodet i hendene og begynte og masere pannen som om han hadde vondt i huet. Maja satte seg ved siden av han.

-Hva er galt, sa hun bekymret.

Admir løftet hodet og så på Maja. Han prøvde å smile.

-Jeg.. Jeg bare vet ikke helt om dette her er riktig, begynner han.

-Jeg vet ikke om jeg kan passe på deg. Jeg vet ikke om jeg engang passe på meg selv engang, sier han lavt.

Maja ser bekymret på han.

-Hei, det går bra med meg asså, forsikrer Maja.

-Ser du ikke hvor vi sitter? Sier Admir.

-Vi sitter i en rotten lelighet til en kompis, en leilighet som stinker røyk og annet faenskap, sier han stille.

Maja ser Admir i øynene og smiler rolig.

-Vi har værandre, ikkesant. Vi passer på hverandre. Så lenge vi holder sammen så er det ikke noe som kan skade oss, det har ikke noe betydning hvor vi er, bare vi er der sammen! Sier Maja og får tårer i øynene.

Admir smiler rørt. Han får en melding og fikler fram mobilen. Han ser på meldinga og får en bekymret mine. Han slenger fra seg mobilen og mumler noe uforstående til seg selv. Han kysser Maja fort på panna og reiser seg.

-Jeg må bare ordne noe. Jeg er straks tilbake, og uansett hva du gjør, bli her! Sier Admir allerede på vei ut døra.

Maja sitter spørrende igjen. Hun kjenner en gnagende frykt i magen ettersom tiden går. Hu ser på klokken. Snart klokka tre. Ute er det helt mørkt, men gatelyktene gjør at gatene strekker seg gjennom byen som glødende slanger. Men inne er det mørkt. Det er mørkt og hun sitter alene i en fremmedsfyr leilighet. Hun hører noe ute. Lydene av slag. Panikken sprer seg. Hun ser bort på døra og håper Admir snart kommer. Hu rekker seg sakte mot lyset av mobilen hans. Hu tar den opp og sakte trykker hu seg fram til meldinger. Hu trykker på den siste motatet meldingen.

-Vi venter på deg på utsiden. Vi vet hvor du er.

Det var det eneste som stod. Panikken strømmet gjennom i Maja. Hun måtte komme seg ut. Tenk om Admir var i fare. Hun løp ut døra og seilte ned trappene. Hun åpnet døra ut fra leilighetene og kom seg ut på gaten. Hun så Admir ligge på knær foran en annen gutt og gjengen hans lenger borte. Maja ville løpe bort og få dem til å slutte. Hun ville ordne opp. Gjøre noe riktig. Hun løp. Løp mot gjengen i ren frustrasjon og redsel. Klarte ikke tenke. Tårene randt nedover kinnet. Den store gutten slo til Admir og det gikk svart for Maja. Panikken tok overhånd.

 

Admir forsøkte å reise seg. Han ble dyttet ned igjen. Dyttet ned på den harde bakken. Han kjente den kalde grusen inntil huden hans. Han så opp på gutten som hadde slått han ned. Gutten som var med på å drepe kompisen hans. Han fikk styrke nok til å reise seg sakte opp igjen. Gutten tok fram en kniv. Admir stirret på kniven og så på gutten. Livredd og halvt i svime prøvde han å komme seg vekk. Men det var umulig, for rundt han hadde gjengen samlet seg. Han med kniven bøyde seg ned mot Admir. Ansiktet hans var så nært Admir sitt at han kunne kjenne den sakte, rolige pusten hans.

- Det var dumt av deg å sladre på oss. Du skal få angre! Hvisket gutten i øret på Admir.

Admri var for sliten til å svare. For sliten til å bevege seg.

-Du skal få angre!! Ropte gutten og truet med kniven.

 

I det fjerne så Admir en skikkelse. Han klarte ikke se klart, men i det han hørte stemmen viste han hvem det var.

-Hold opp! Skrek Maja.

Han ville si så mye, han ville si at hun hun må holde seg unna eller at han klarte dette selv og alt var i orden, men han fikk ikke fram et ord.

Maja hadde ikke sett kniven, hun så bare Admir på bakken. Hun banet seg gjennom gjengen og hoppet på gutten som holdt kniven, for og dytte han bort. Gutten snudde seg av ren refleks og Maja fikk kniven i magen. Øynene til Admir ble fulle av tårer. Han skjønte det ikke, det kunne ikke..

-Maja, hikstet han.

Gutten var stiv av skrekk. Så trakk han ut kniven og løp. De andre løp etter. Admir samlet krefter og krabbet fram til Maja. Tårene randt fra kinnet hans og ned på Maja. Av en eller annen grunn smilte Maja. Det nydeligste smilet i verden. Han la hodet hennes i fangen sitt og kysset henne forsiktig på pannen. Han fikk ikke fram et eneste ord. Selv om han ville si så mye. Han ville si at alt gikk bra, og at alt ville ordne seg. Bloddammen rundt dem begynte å bli større. Øynene hennes begynte å blekne.

-Hold ut Maja, hikstet Admir.

Han følte seg så hjelpesløs. Ingenting han kunne gjøre. Ikke annet enn å gråte, og se Maja hoste opp blod. Alt dette var han feil. Han viste at når han gikk med på at hu skulle stikke hjemmenifra, så var hu hans ansvar. Han skulle passe på henne, men han hadde ikke engang klart det. Han holdt øyenkontakten og så at de blå, uskyldige øynene hennes bleknet mer og mer. Hun skulle ikke vært her nå. Hun skulle vært hjemme, vært hjemme og vært trygg.

-Bli hos meg Maja!

-Jeg ... Jeg elsker det, fikk Maja fram. Så lukket hun øynene.

Admir gråt. Holdt rundt henne og gråt. Maja var død. Død..




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish