Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave


propaganda.net : Skole & Jobb
Midlertidig angstSkriv ut Utskrift

En novelle basert på en sann hendelse 28. mai 2010 i Lahore, Pakistan. Skisserer Ahmadi-muslimenes forhold i Pakistan.

Karakter: 6 (10. klasse)

Bokmål - NovelleForfatter:

Det var en vanlig fredag da min far og storebror Basim, glade og gudfryktige, kjørte til moskeen i Modeltown, for å holde fredagsbønn. De parkerte scooteren utenfor den røde palasslignende moskeen og marsjerte inn med fredshilsen hviskende om leppene, satte seg ved siden av de andre troende og snakket med lavmælte stemmer. Imamen satt i lotusstilling mens han siterte hviskende fra en Koran på fanget. Basim skildret senere omgivelsene som fredelige. Alle strålte av glede der de satt, men bare Allah den Allvitende, kunne ane at denne gleden snart ville bli erstattet med frykt og en smule håp.

 

Imamen hadde startet prekenen da et rop om varsel etterlot seg et ekko i hele salen. Alle de troende på første rad reiste seg og løp mot døren for å låse den igjen. Fem menn presset hele kroppsvekten sin mot døren. Redsel spredde seg i rommet og stemningen ble amper. Folk løp rundt i panikk, fedre holdt rund de skrekkslagne sønnene sine og alle hjalp hverandre med å gjemme seg. Hvert liv var dyrebart og uerstattelig. De kommende timene skjedde det som var fryktet. Skjeggete menn med turban og lange kjortler stormet inn i rommet mens de kastet granater. De fyrte nådeløst mot den lamslåtte mengden av unge og eldre menn.

 

Basim løp fram og tilbake gjennom alle korridorene og trappoppgangene før han endelig bestemte deg for å ringe mor. Jeg husker hvordan denne nyheten og den panikkfylte stemmen hans fikk meg til å skjelve. Jeg kunne se for meg blodsprut på bønneteppene, smågutter som klynget seg til fedrene sine og hvordan Basim sto der med mobilen presset mot øret, mens terroristene herjet løs der inne. Mor ba han om å være modig og sette sin lit til Allah den Barmhjertige, den Nåderike.

 

Jeg minner hvordan storesøster Bushra begynte å mumle uavbrutt noen gjenkjennelige fraser på arabisk, mens usedvanlig store tårer trillet nedover kinnene hennes. Angst speilet seg i øynene hennes. Jeg gikk bort til henne og svøpte armene mine rundt den skjelvende kroppen hennes.

 

Klokken ti den kvelden ble vi bedt om å hente et lik fra sykehuset. Disse tomme ordene var en vane for de ansatte på sykehuset. For oss, som hadde mistet familiens overhode, var dette ord som fylte huset vårt med sorg og lengsel, men også håp. Vi var ikke de eneste; flere familier hadde en fryktinngytende, men stolt opplevelse å fortelle.

 

28.mai 2010 var dagen da over flere titalls menn i Lahore opplevde flere brudd på menneskerettighetene sine. ARY News og GEO News sendte nyhetene direkte i flere timer i strekk, der de uttalte hele den brutale begivenheten som «et terroristisk angrep på Ahmadiyya-templene i Modeltown og Garishau, i Lahore». Sedvanlige ord for de der ute, med enda en hårreisende paragraf i vår historie.

 

Noen ganger går jeg inn på rommet til Basim, og ber han vise meg sårene etter geværskuddene. Han bare smiler hver gang, og starter å fortelle om 28.mai. Nok en gang lar jeg frykten, sorgen, skjelvingene og alle de blandende følelsene ta over sinnet mitt, mens jeg gjenopplever hele hendingen i hodet. Et rom fylt med troende der de gir hverandre mot og trøst, og geværskuddene som runger mot de hvitmalte veggene. Fryktløse terrorister som roper høyt på arabisk, mens en av dem eksploderer i lufta etter å ha sagt setningen som vekker uro i meg; «Allah, ikke la denne ofringen gå til spille...». Stillhet...etter en øredøvende eksplosjon.

 

Å leve som en Ahmadiyya-muslim i Pakistan har gjort meg sterk til sinns. Jeg tåler mer enn det som er forventet og jeg har en sterk forbindelse til Allah, som støtter meg mot angst og ufrihet. Jeg håper at den dag vil komme, når jeg og alle pakistanske Ahmadiyya-muslimer vil kunne uttale Pakistan som vårt fedreland med stolthet uten å bære nag for de som hviler i gravene sine i Rabwah – Ahmadiyya-muslimenes tredje «hovedkvarter». 

 

Jeg har kommet over min fars bortgang. Selv om jeg savner han så intenst, har jeg prøvd å glemme, og håper at frykten og uroen vil slutte å hjemsøke meg, slik den har gjort de siste månedene. Å smile litt over dette kan bli sett på som litt respektløst og urettferdig, men jeg klarer ikke å stanse meg. Disse ugudelige og umenneskelige dyrene ønsket å føre oss, Ahmadiyya-muslimer, på hevnens sti. De vil at vi skal miste beherskelsen og angripe dem, slik at resten av verden kan vitne vårt «sanne ansikt». For noe vrøvl. Hvilket ansikt? De mener vel ikke det som utstråler vårt kjærlighetsbringende motto; Kjærlighet for alle, hat mot ingen? Det dere skimter i øynene våre er midlertidig angst, men det er ikke lenge før vi reiser oss igjen og fortsetter å spre budskapet basert på amn og sabr – fred og toleranse.

 

Lenge har jeg ventet på mitt fedreland, ventet på slik jeg husker det.

Lenge har jeg håpet på min tilbakereise, og håpet på den evige fred.

Mitt fedreland har fart vill, den mister sin strålende, glitrende glans.

Det aner intet ro, det aner intet fred; det bare farer feil i en vill dans.


Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish