Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
PlanenSkriv ut Utskrift

En fortelling som handler om det som skjedde på Utøya 22.07.11.

Karakter: 6

Bokmål - FortellingForfatter:



Det var en regnfull og våt sommerdag. Regnet pisket ned på teltet jeg sov i. Jeg hørte lyder av bølger som slo mot steinene vede i vannkanten, og av andre ungdommer som fniste og lo. Forventningsfulle ungdommer. Det luktet en blanding av våte telt og furu. Klokka var 8 om morgenen. Dagen som jeg hadde ventet lenge på hadde kommet. Jeg skulle møte Gro Harlem for første gang i mitt liv. Jeg kledde på meg en stripete nystrøket skjorte og en røff dongeribukse. Etter en stund tok jeg og 3 andre venner turen opp til spisestua. Gro hadde allerede kommet. Jeg hilste på henne og ønsket henne velkommen til Utøya. Planen min var å bli som henne. En flink og dyktig politiker.

 

Jeg fikk en melding av mamma hvor det stod at det hadde vært en bombe eller eksplosjon i Oslo. Hvordan kunne det være mulig i Norge? Det var mange tanker som for i gjennom hodet mitt. Jeg ville ha svar. Svar som fortalte at det ikke var en bombe og at ingen var alvorlig skadet. Jeg ville ha gode og utfyllende svar.

 

Lederne på øya hadde samlet alle i Storsalen. Det var en uvanlig stemning. Lykken hos mange forsvant. Sorgen hadde tatt over. Det var triste fjes fylt med tårer og skrekk. Noen gråt, mens andre ba til Gud. Vi fikk vite at det var en kraftig bombe og at det var noen drepte, og mange hardt skadede. Ansiktene i salen ble tristere og tristere. De sa også at bomben hadde gått av i regjeringskvartalet utenfor høyblokka hvor Arbeiderpartiet holdt til. Vi som stod her tilhørte Arbeiderpartiet. Vi ble sinte, fordi vi visste at det var et angrep mot oss. Det var mange spørsmål og få svar.

 

Etter møtet ble jeg igjen i storsalen. Jeg ringte til mamma for å få flere svar. Jeg var trist, sur, sint og lei meg på samme tid.

 

Det var uvanlig. Slike ting skulle ikke skje i Norge. Jeg håpet og trodde at det var terrorister og ikke norske borgere som hadde gjort denne store og skadelige ugjerningen. På veggen hang det en kalender hvor datoen 22.07-2011 lyste mot meg.

 

Jeg fikk også snakket med andre venner om bomben i Oslo. Vi stod alle sammen om dette. Det var godt å ha så gode venner som kunne hjelpe meg. Vi følte oss trygge på Utøya.

 

Plutselig så jeg at mange løp utenfor. En hel flokk på over 100 stykker. De løp oppover og inn i skogen. Jeg så at det var stor panikk i mengden. De ropte, skreik og hylte. Jeg skjønte ikke hva som skjedde, men ble uansett redd fordi jeg visste at det var noe som ikke stemte. Jeg løp ut, og så en politimann nede ved teltene. I høyre hånda bar han et våpen. Jeg lurte på hvorfor alle var redd en politimann. Men jeg skjønte raskt hvorfor. Han strakk ut armen og rettet våpenet mot ei jente. Hun gråt og var redd og ba om at han ikke skulle skyte henne, men det nyttet ikke. Plutselig hørtes et stort smell som skar i den tomme luften, og jenta falt om. Jeg ble veldig redd, og løp bak en murvegg for å søke dekning. Redd for at han skulle finne meg. Redd for at han skulle skyte meg. Jeg hørte skudd konstant, men lyden ble svakere og svakere. Jeg hørte noe tusling i busken ved siden av meg, og frem kom en liten gutt. Han lurte på om jeg kunne hjelpe han. Han var livredd, og hadde tunge tårer som trillet ned langs kinnet hans. Ansiktet hans var fylt av frykt. Jeg tok ham i hånda og løp ut i skogen. Han fortalte meg at faren hans var blitt skutt, og at han hadde fått beskjed om å løpe langt bort fra skuddene. Jeg fikk tårer i øynene, men prøvde å konsentrere meg om veien, meg selv og gutten. Det var vanskelig. Overalt lå det døde og skadede mennesker. Det tikket inn meldinger på mobilen min. Meldinger hvor det stod, “Hvor er du? Har du gjemt deg? Jeg er veldig glad i deg” og lignende.

 

Jeg ringte mamma og hvisket til henne at uansett hva som skjedde så var jeg veldig glad i henne, familien min og alle vennene mine. Jeg hørte frykten i stemmen hennes. Hun gråt. Det gjorde vondt. Jeg ble fortalt at jeg skulle søke dekning bak noen fjell.

 

Plutselig hørte jeg et skudd ganske nærme der jeg stod. Jeg tok den lille gutten under armen og begynte å løpe. Jeg løp, løp og løp. Pusten min var gjemt bak alle tankene og følelsene mine. Jeg var sikker på at dette var mine siste steg på denne jord. Etter at vi hadde løpt en stund så jeg noen døde mennesker fulle av blod. Det var kaldt og fingrene mine ble blå. Jeg hørte fortsatt at de dødelige skuddene var nærme. Jeg la den lille gutten oppå de døde menneskene og ga tegn til ham at han måtte være stille og spille død. Jeg smurte han inn med kaldt, mørkt blod fra andre mennesker. Tanken på å spy var nære hele tiden. Jeg smurte også meg selv inn med blod, og la meg oppå menneskene. Jeg merket at den ene personen som var død, var min aller beste venn. Tårene trillet ned kinnet mitt og jeg ble reddere enn noen gang. Det jeg måtte konsentrere meg om var å overleve. Jeg hørte at skuddene kom nærmere enn noensinne. Bak trærne kunne jeg skimte ei jente. Jenta kom løpende bort til meg. Hun satt seg på knærne og begynte å gråte. Jeg var redd for å si at jeg ikke var død. Plutselig hørte jeg noe rusling i buskene. En mann i politiuniform kom til syne. Det eneste jeg tenkte var å konsentrere meg om å spille død. Han kom nærmere og nærmere. Det føltes som om hjertet mitt frøys til is. Jeg ble andpusten. Han stoppet opp like ved meg og rettet pistolen mot meg. Jeg lukket øynene mine forsiktig igjen og ventet på å få et skudd inn i meg. Jeg ba til Gud. Unnskyldte meg for alt det gale jeg hadde gjort. Følelsen var ubeskrivelig. Plutselig kom skuddet. Lyden skar i ørene. Jenta ved siden av meg falt om rett oppå meg. Hun traff meg hardt. Jeg var dekket av døde mennesker, og følte at det var min skyld at jenta døde. Hun kunne fortsatt vært i live hvis jeg hadde hjulpet henne. Jeg visste at det var min tur etterpå, og lå bare og ventet på å dø.

 

Jeg hørte noen skritt og like fort som han kom, var han borte igjen. Jeg hadde hatt englevakt.

 

Den lille gutten begynte å gråte igjen, men jeg trøstet han og sa til ham at han hadde vært utrolig flink. Vi ble bare liggende. Liggende på noen mennesker som egentlig kunne ha vært i live. Noen mennesker som var på feil plass til feil tid. Noen gode og snille mennesker som fikk livet sitt tapt av en jævel som hadde sine egne syke meninger.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish