Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Tankene mine får du aldri!Skriv ut Utskrift

En gripende forelling, om en jente som blir mishandlet hjemme. Verdt å lese!

Karakter: 6 (9. klasse)

Bokmål - FortellingForfatter: Anonym



Har du noen gang lurt på hva som markerer vår tid her? Kan livet ditt gjøre et inntrykk på verden? Kan de valgene du tar, handlingene du gjør og ordene du sier, gjøre en forskjell? Jeg tror de gjør det, og jeg tror at en person kan forandre mange liv, slik som du forandret mitt. Jeg følte jeg var den eneste i verden som hadde det vondt. Den eneste som var frustrert, trist, og den eneste som nesten ikke klarte og fortsette. Denne følelsen var en løgn. Jeg fant ut at hvis jeg bare holder fast, så ville jeg klare meg. Noen ville finne meg og hjelpe meg, for alle trenger litt hjelp noen ganger. Hjelp til å se magien i verden, og for å minne oss på at det ikke alltid vill være slik. Det er noen der ute som er klare til å hjelpe, og de fant meg!

 

Det gjorde utrolig vondt. Knyttneven slo meg i tinningen så det brakte i hele meg. Blodet rant i en elv fra det ene såret på armen. Det gjorde så vondt, så utrolig vondt. Jeg skrek hest at han skulle stoppe, at han skulle senke hånden og legge den til side. Men det hjalp ikke. Det gjorde ingen forskjell hvor mye jeg skrek, eller hvor mye jeg gråt. Det hjelper ikke. Ingenting Hjelper. Absolutt ingenting. Jeg kunne skimte knyttneven hans i øyekroken, han dro den bakover, klar til å utføre den siste knockouten. Den kom mot meg i en brakende fart. Hendene mine ble tunge som bly, og jeg klarte ikke gjøre motstand. Knyttneven kom nærmere og nærmere, som om alt gikk i sakte film. Jeg lukket øynene og visste hva som kom til å skje. Jeg ble svelget av mørket, og alt ble svart.

 

Jeg våknet på stuegulvet, den kalde parketten pakket seg rundt meg og fikk det til å ise i hodet. Jeg så ned på armen, det hadde sluttet å blø, så jeg hadde tydeligvis ligget her en stund. Jeg reiste meg opp, det store rommet snurret rundt og jeg holdt på å deise i bakken igjen. Det sterke lyset fra digitalklokka myste mot meg. Kvart på åtte sto det med store grønne tall. Jeg småløp opp på det lille badet og tok på meg en langarmet svart genser og et par slitte olabukser.

 

Ingen kunne merke noe nå vell? Ingen kunne se hva som hadde skjedd i natt? Sårene var dekket og jeg kunne sminke over den digre blåveisen jeg hadde under øyet. Hvis noen spurte så hadde jeg falt ned trappa, men ingen kom til å spørre, det visste jeg. For ingen klarte å se gjennom den normale fasaden min. Ingen kunne se hva som skulte seg under overflaten.

 

Det var stille i klasserommet og alt jeg hørte var den skarpe lyden av kritt som gnisset mot den kalde, grønne tavla. Jeg satt ved pulten min i hjørnet, alene, slik som jeg alltid gjorde. Det dunket i hodet og en dundrende hodepine la seg som et teppe over skallen. Jeg prøve å følge med men det gikk ikke, alt jeg klarte og tenke på var smerten.

 

Blikket mitt tok en svingom i det store rommet og stoppet hos klokka. Sekundviseren beveget seg i sneglefart, og det var jeg glad for. Jeg ville bare sitte her i dette trygge klasserommet, så lenge som mulig. Jeg telte ned 5,4,3,2,1, ring. Alle hoppet opp fra stolen, slengte på seg sekken og løp ut som ville dyr. Jeg ble ført mot utgangsdøra av den store flokken ungdommer som presset og dyttet.

 

Skoleveien hjem virket utrolig kort, og jeg gikk sakte for å drøye tiden. Det var tidlig høst og bladene klamret seg til trærne. Ville ikke slippe taket. Nesten litt som meg. Jeg skimtet en benk og gikk mot den med tunge skritt. Benken var gammel, utslitt og rødmalingen hadde flasset av for mange år siden. Det knaste i grusen bak meg, og jeg snudde meg brått. Katinka fra klassen stod der med et bredt smil om munnen. Det sjokoladebrune håret hennes var satt opp i en stor topp på hodet hennes. Jeg kunne se i øynene hennes at det var noe. Etter alle disse årene med stillhet har jeg blitt utrolig god til å lese mennesker. ”Skal vi sette oss ned”, sa hun stille. Jeg nikket og deiset ned på den kalde benken.

 

”Det er noe jeg har hatt lyst til å snakke med deg om en stund nå, men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få sagt det”, sa hun urolig. En ekkel følelse krøp oppover ryggen, nakkehårene reiste seg og sto ut som nåler fra bakhodet. Det knøt seg i magen og knuten ble større og større for hvert sekund. ”Jeg har merket at du er så stille for tiden, er det noe galt?” nesten hvisket hun. En isende følelse fòr gjennom meg og hjertet dunket fortere. Tusen tanker surret rundt i hodet, jeg prøve å organisere dem, men det gikk ikke.

 

Skulle jeg si det? Eller skulle jeg holde på hemmeligheten? Jeg visste at alt kom til å bli mye bedre hvis jeg sa det til noen, men hva kom til og skje med pappa da? Kom han i fengsel? Kom jeg til å havne på barnehjem? Eller kanskje i fosterfamilie? Alle spørsmålene svirret rundt i hodet mitt og ble til en stor haug av virr varr. Skulle jeg si det til henne? Jo, det var den eneste måten, eller kanskje jeg kunne si det senere? Nei! Dett var nå eller aldri. Jeg trakk pusten dypt, senket skuldrene og begynte å fortelle.

 

Jeg hadde saltvannsmak i munnen og kinnene mine var kalde og våte. Ti kilo var løftet vekk fra skuldrene mine. Hun hadde hørt på alt jeg hadde sagt og vi ble enige om å gå ned til barnevernet. Veien ned dit var utrolig lang men jeg visste at det var det riktige å gjøre. Jeg snakket med henne hele veien, og hun fikk mer hakeslep for hver episode jeg fortalte henne om. Jeg kunne se at hun var utrolig rørt og glad for at hun hadde turt og komme til meg.

 

Fremme. Dette øyeblikket jeg har tenkt på i flere år nå, hver minste detalj, men jeg hadde aldri turt. Jeg tok i det kalde håndtaket og satte foten innenfor terskelen. Jeg hadde tatt skrittet, skrittet jeg før hadde følt var umulig å ta. For det er noen der ute som er klare til å hjelpe, og de fant meg!




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish