Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Ikke mer oss?Skriv ut Utskrift

Kjærlighetshistorie hvor kjærligheten går litt i bølgedaler.

Karakter: 5+ (9. klasse)

Bokmål - FortellingForfatter: Anonym



Hver dag våkner jeg med en slags smerte i brystet mitt. En uutholdelig smerte som gnager inni meg, som ikke vil bort. Noen dager vil jeg bare sove, for jeg vet at når jeg våkner, kommer du ikke til å være der. Du kommer ikke til å ligge ved siden av meg, og du kommer ikke til å støtte meg. Det vet jeg godt. Men en dag kommer du til å våkne opp med den samme smerten i hjertet ditt, og du vil innse hvor mye jeg elsker deg, hvor mye jeg trenger deg, og hvor mye du betyr for meg. Når den dagen kommer, vil jeg fortsatt vente på deg, for du vill alltid ha en spesiell plass i hjertet mitt.

 

Gårsdagens maskara hadde klisteret øynene sammen, og ikke en lysstråle klarte å bryte gjennom veggen av sort masse. Jeg knep øynene hardt igjen, slik at jeg kunne sove litt til. Men det var umulig nå. Smerten hadde startet igjen, og det var verre nå enn noen gang. Jeg kunne kjenne den store klumpen utvide seg, litt etter litt. Dette var den verste følelsen. Å ligge i sengen og vite at når du åpner øynene, vil alt de vonde du har fryktet i drømmene dine være virkelig. Alle tingene man tror bare kan skje på film, er filmen jeg lever i.

 

Øyelokkene ville ikke holde seg oppe, og var tunge som bly. Jeg måtte kjempe hardt for og ikke gå etter fristelsen for å skulke enda en skoledag. Det kunne jeg bare ikke. Jeg la meg ned igjen for å prøve å huske tilbake. Huske hvordan du holdt rundt meg. Huske alle de fine tingene du sa til meg og hvordan du holdt meg i hånda. Jeg satt meg opp i den harde senga, og kjente den kalde luften i rommet pakke seg rundt meg som et teppe. Jeg måtte virkelig slutte med dette. Det fikk meg bare til å savne deg mer. Det gjorde det bare enda vanskeligere.

 

Jeg tasset inn på badet bort til vasken. Jeg tok i det kalde håndtaket og dro det oppover. En elv strømmet fra kranen og boret seg vei gjennom porselensskålen. Jeg satte den ene hånda under kranen, og fylte den med kaldt vann. Splash, vannet traff fjeset mitt og jeg skvatt til. Jeg gned meg i øynene, så maskaraen skyte seg bort og rant ned i vasken. Jeg følte meg fremdeles ikke ren, det hadde jeg ikke gjort på en stund nå. Det var alltid en tåre som lå på lur innerst i øyekroken.

 

Jeg hadde satt opp en slags mur rundt meg selv. Ikke for å holde folk unna, men for å se hvem som brydde seg nok til å rive den ned. Du brydde deg ikke, og jeg tror ikke du merket at jeg satt opp denne muren engang. Folk kommer til å skuffe deg. Jeg skjønner det, jeg forventer det, og det er ikke det jeg er redd for. Jeg er redd for og ikke være nok. Ikke pen nok. Ikke smart nok. Bare det og ikke være nok. Det er det som gjør meg redd, for hva om man våkner en dag og finner ut at du er skuffelsen? Da er du fortapt, for du kan ikke gjøre noe med det.

 

Rommet mitt var stort, og det stod et klesskap inntil den ene veggen. Jeg tuslet bort med tunge skritt. Dørene var laget av eik, og var tunge og dra opp. Jeg hadde ikke særlig mange klær, i hvert fall ikke i motsetning til de andre jentene i kassen min. De hadde tonnevis med klær, som lå i hauger og lass i store, dyre klesskap. De hadde aldri noe problem i å finne ut hva de skulle ha på seg. Jeg kunne stå i flere timer hvis jeg hadde hatt tid, for det var aldri noe som passet sammen.

 

Genseren med blonder, den kunne jeg ha på! Jeg begynte å rote inni skapet, og lette etter noe som lignet på blonder. Bukser, gensere, topper og hettegensere ble kastet ut av skapet en etter en. Shit da! Den genseren la jeg jo til vask i forrige uke. Jeg prøvde og finne noe annet og gå med, men som vanlig var det ingenting som passet til dagens humør. Var denne fin nok? Ville denne få han til å se litt ekstra på meg akkurat i dag? Så jeg rar ut i denne? Alt ble bare feil, så jeg endte opp med en hvit genser og olabukse.

 

Som vanlig kom jeg tidlig på skolen. Jeg gikk inn i klasserommet og satte meg ned på pulten min. Det var rart å sitte her mens det var tomt, alt så helt annerledes ut. Pultene stod på en ryddig rekke, det var ikke papir på gulvet, tavla var helt blank, og det var ingen som kastet viskelær.

 

Noen tok hardt i dørhåndtaket, så jeg skvatt til. Skikkelsen kom inn døra og verden stod stille. Hadde dette hvert en film, ville det ha hvert nå det gikk i slow-motion, det hadde hvert nå det ble lagt på skummel bakgrunnsmusikk, og det hadde hvert nå alle i salen fikk hakeslep og lurte på hvordan det skulle gå. Lufta i rommet ble tett, og den grønne tavla beveget seg mot meg. Hodet begynte å bli tungt, og jeg ville bare grave meg ned i et hull. Hjertet dunket fortere, hele kroppen ble varm, og jeg fikk ikke puste. Jeg svettet i hendene og det knøt seg i magen. Smerten i brystet ble vondere, og det var tusenvis av nåler som stakk om og om igjen.

 

Det var han. Det var oss. Nei, det var ikke noe ”oss” lengre. Det var han og henne. To personer som ikke har noe med hverandre å gjøre. Eller, ikke nå lengre. Han hadde satt seg helt foran i klasserommet. Selvfølgelig, jeg satt jo bakerst. Det solblekede håret hans var formet i en fin frisyre, som lå perfekt rundt ansiktet hans. Han hadde på seg den samme blå vesten han hadde hatt på seg første dagen vi gikk sammen. Bare vi to. Jeg savnet han. Jeg savnet han noe sykt.  

 

Det ringte inn til tredje time, jeg tuslet inn i klasserommet og deiset ned på pulten. Jeg la ikke merke til det først, men det lå en liten lapp på pulten min. Det stod tydelig Line med tykke bokstaver på forsiden. Jeg kjente igjen håndskriften med en gang. Den var umulig og ikke kjenne igjen. Jeg strak en skjelvende hånd mot lappen og krøllet den sammen i hånden. Ingen i klassen måtte se det. Ingen.

 

Jeg åpnet hånden forsiktig under pulten. Brettet ut lappen og ventet. Ventet på klar bane. Alle satt og regnet matte, nå var sjansen min! Jeg kikket veldig diskret ned på lappen. Jeg kunne ikke tro mine egne øyne. Tre ord lyste mot meg som solen på en steikende sommerdag. Lappen datt ned på bakken, med det som for meg hørtes ut som et brak, men det var ingen andre som snudde seg. Ordene surret rund og rundt i hodet mitt. Savnet han meg?

 

Hver dag våkner han med en slags smerte i brystet sitt. En uutholdelig smerte som gnager inni han, som ikke vil bort. Noen dager vil han bare sove, for han vet at når han våkner, kommer hun ikke til å være der. Hun kommer ikke til å ligge ved siden av han, og hun kommer ikke til å støtte han. Det vet han godt. Men en dag kommer hun til å våkne opp med den samme smerten i hjertet sitt, og hun vil innse hvor mye han elsker henne, hvor mye han trenger henne, og hvor mye hun betyr for han. Når den dagen kommer, vil han fortsatt vente på henne, for hun vill alltid ha en spesiell plass i hjertet hans. Denne dagen var i dag, og nettopp nå har to mennesker funnet tilbake til hverandre.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish