Det var som et sjokk da jeg hørte det. Det føltes som om et lyn slo ned i meg. Jeg var både usikker og redd og hadde ikke anelse om hva som ville skje.

 

Jeg løp gjennom de våte og glatte gatene der dråpene knallet ned på asfalten i rasende fart. Det lange blonde håret mitt, som jeg var så stolt av, klistret seg til ansiktet mitt. Jeg strøk det bort gang på gang, men regnet drev det tilbake i ansiktet.

 

De lange, brune strømpebuksene, som jeg hadde på meg, var som limt til bena mine. I tillegg hørte jeg for hvert skritt vannet, som sivet ut av de små, svarte ballerina skoene mine.

 

Bergen, som ellers var en praktfull og herlig by på denne tiden av året, var nå grå og dyster. De svarte skyene trakk seg sakte men sikkert over hele byen og skapte en nedtrykket atmosfære. Gatene lå døde, gardinene i husene var trukket for og i det fjerne var bare lyden av et mang tall marsjerende soldater å høre.

 

Jeg visste at jeg ikke hadde lov til å være ute på denne tiden av døgnet. Selv om jeg egentlig var pliktoppfyllende, ærlig og ansvarsbevisst gikk jeg ut av huset i kveld.

 

Tommy hadde skaffet billetter til ”Casablanca”, som akkurat hadde kommet på alle kinoer over hele landet. Jeg kunne ikke takket nei til forslaget om å se den sammen med han. Han var en flott, ung gutt som var oppdatert på krigen og internasjonale hendelser så godt det var mulig under okkupasjonen. Han hadde egen radio og lyttet til BBCs nyhetssendinger fra London. Jeg likte han svært godt og beundret hans generelle suverenitet og intellekt.

 

Merkelig nok var han en av svært få som ikke var redd de tyske avdelingene, men jeg turte ikke spørre han noe nærmere om det.

 

Jeg fortsatte å løpe mens jeg tenkte, og var nå nesten ved den digre markedsplassen. ”Bare ingen oppdager meg nå” mumlet jeg for meg selv da jeg skøyt rundt hjørnet og inn på plassen. Lyden av de tunge støvlene som marsjerte i gatene kom nærmere. Jeg fikk knapt med meg hva som skjedde rundt meg. Tankene mine var hos Tommy. Han hadde gitt meg et blikk som jeg var redd for å tyde.

 

Jeg satte på sprang over markedsplassen, der det ble drevet handel og auksjoner i helgene. Tankene mine ble avbrutt av den voldsomme marsjeringen til de tyske troppene som nå måtte befinne seg like i nærheten. Jeg kjente en liten klump i halsen og økte løpetempoet mitt. Først nå oppdaget jeg at det var blitt helt mørkt. I det samme brøt den første tordenen løs og jeg løp enda fortere. Mens jeg løp, holdt jeg utkikk etter tyske soldater som måtte dukke opp av en sidegate hvert øyeblikk. Jeg brydde meg ikke noe om vannet som nå rant nedover kinnene mine.

 

Selv om hver regndråpe føltes som et en nål som stakk inn i øynene stoppet jeg ikke opp en eneste gang.

 

Lyden av det tyske militærets støvler, økte i takt med størrelsen på klumpen i halsen min.

 

Jeg hadde bare noen få meter igjen, så hadde jeg krysset plassen. For hvert sekund som gikk ble jeg mer urolig. Om det ikke hadde regnet, hadde jeg nok uansett vert våt av svette. Jeg løp så fort jeg kunne nå. Bena mine løp av seg selv. Jeg kjente dem ikke lenger.

 

I følge Tommy hadde tyskerne blitt særdeles irritert over senkingen av ”Königsberg” i forrige uke. Som svar på senkningen hadde de økt gatepatruljene for å nedkjempe eventuelle motstandsgrupper og hindre dem i å senke flere skip.

 

Da jeg akkurat skulle til å ta til høyre, og inn i veien der jeg bodde, fikk jeg øye på en svart og skremmende skikkelse som smatt frem bak et tre. Han stilte seg opp midt i svingen og ropte ”Halt!” med dyp, autoritær og streng stemme. Det var som et sjokk da jeg hørte det. Det føltes som om et lyn slo ned i meg. Jeg kvakk til og stivnet med det samme. Jeg var både usikker og redd og hadde ikke anelse om hva som ville skje nå. Først nå kjente jeg det verke i bena mine samtidig som angst steg opp inne i meg. Det førte til at jeg skalv over hele kroppen både av redsel og kulde.

 

”Hva gjør du her?” spurte han på gebrokkent norsk.

Jeg klarte ikke å svare, men var som hypnotisert. Hele tiden stirret jeg på de to kantete S’ene som sto avbildet på hjelmen hans. På den grå, grønne frakken hans sto det ”Abteilung Wiking” i store bokstaver. Takket være tysken på skolen, visste jeg at det betydde så mye som avdeling viking. Av Tommy visste jeg at det var den avdelingen, som i følge vår statsminister Johan Nygaardsvold, fikk ordre om å lage Norge til en stor festning.

 

Jeg strevde med å få presset frem: ”Jeg vil hjem” med lav og uskyldig stemme. I det samme kom en høy, muskuløs og mørk håret gutt nedover gaten.

”Tommy!” utbrøt jeg da gutten kom nærmere.

Til min forskrekkelse gikk han rett forbi meg uten å verdsette meg et blikk, og rett bort til SS soldaten.

 

Til min forbauselse begynte han å snakke flytende tysk med han. De sa noen setninger hver, så hilste Tommy på tysk måte, snudde seg og gikk sin vei. SS soldaten sa bare: ”Gå hjem!” Så snudde også han seg, og forsvant i mørket.

 

Jeg sto der et par minutter fullstendig overrasket. Jeg kunne ikke fatte det. Jeg gjorde som jeg hadde fått beskjed om og gikk jeg sporen streks de få meterne til inngangsdøren vår. Da jeg kom inn utbrøt moren min: ”Åh du kjære! Hvorfor kommer du så sent, Martine? Er alt i orden?”

Jeg svarte ”Alt fint, mamma! Jeg ble bare litt forsinket. Ikke noe å bekymre seg over.”

 

Jeg undret hele kvelden over hva Tommy hadde å gjøre med tyskerne. Like fullt ble det første ordet, som den tyske soldaten ropte da han oppdaget meg, sittende igjen i meg. Det var nesten som en parasitt som hadde satt seg fast i øret mitt. Tommy møtte jeg aldri igjen.