Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Skulle bare være morsomSkriv ut Utskrift

Skyldfølelsen er stor etter å ha vært med på noe grusomt mot et mobbeoffer.

Skrevet på tentamen i 9. klasse.

Bokmål - NovelleForfatter: Anonym



Jeg løp ned bakken eller jeg sprintet ned bakken, jeg hadde aldri løpt så fort å så lenge før, da jeg kom ned den lange bratte bakken holdt jeg meg godt på knærne og prøvde å få igjen pusten. For ti minutter siden innså jeg at jeg hadde gjort den største tabben som jeg noen gang kan gjøre i livet mitt. Jeg hadde ikke tenkt over konsekvensene før dette skjedde, fire måneder å jeg hadde ikke tenkt over hva jeg gjorde. Da jeg så på klokken var det allerede blitt sent, men jeg ville ikke hjem, frykten om at ingen der hjemme ville støtte meg eller snakke med meg var det jeg kjente nå.

 

Til vanlig kunne jeg bruke fem minutter hjem, i dag brukte jeg femti minutter, tankene oppe i hodet var bare negative, hvorfor måtte det akkurat være meg? Jeg så oppgangen til huset, den røde porten og den samme gamle volvoen til mamma, jeg gikk sakte opp til huset. Sto utenfor døren i noen minutter før jeg åpnet døren så stille som mulig, jeg listet meg inn på rommet og hev meg ned i den myke sengen min, men som nå virket hard og ubehagelig. Hodet var gjemt i puten, om jeg hadde prøvd hadde jeg ikke greid å presse hode lengre ned, jeg kjente at det var vått og klamt når jeg tok hode opp. Jeg hørte noen gå opp trappen bort mot mitt soverom. Mamma kom inn hun så på meg som om jeg var en morder, hun sa ikke noe men jeg forsto at hun var skuffet, sur og lei seg, hele fjeset hennes viste det. Jeg løp mot henne rett inn i armene på henne, hun holdt ikke like godt rundt meg som hun pleide, det var liksom en slapp og ekkel klem, som om jeg ikke betydde så mye for henne lengre. Jeg sovnet tidlig, jeg sovnet mens tårene rant sakte nedover skinnet mitt og følte at verden gikk under.

 

Det var lørdag, det eneste som var bra var at jeg slapp å se de jeg har skuffet og gjort vondt. Jeg sov til åtte tiden, lyset vekket meg ikke, men jeg våknet at den skyld følelsen, den følelsen jeg får når jeg har gjort noe virkelig ille. Jeg var kvalm og følte meg helt motbydelig i dag, jeg la meg i sengen igjen, ville helst bare sovne inn, ikke våkne igjen, noen gang! Mamma kom inn ristet i meg, hun mumlet noe som ’’ klokken er 2, Joar. Du må stå opp en eller annen gang uansett hva du føler eller vil. ’’ Jeg dret f i det mamma sa egentlig, men jeg reiste meg sakte, følte meg svimmel, som at jeg ikke hadde en bakke å gå på. Mamma hadde det samme uttrykket som i går, kanskje litt mer skuffet enn sint i dag, men jeg fikk enda vondt av hvordan hun så på meg. Frokosten sto klar på bordet, det var ikke dekket på så fint som det pleide men det var dekt på. Da jeg satt meg ned åpnet mamma munnen, hun sa noe for første gang etter hun fikk høre om den fryktlige episoden, det hun sa skar dypt i hjerte, det var først nå jeg egentlig forsto hvor gale og ille det som hadde skjedd var.

 

’’ Joar, da jeg fikk høre om Andrea i går trodde jeg først ikke mine egne ører, min sønn? Er han virkelig sånn? Hva har skjedd med min nydelige Joar, er han blitt ett monster?’’ mamma så på meg men våte øyner.

 

’’ Mamma, det var ikke sånn jeg ville ha det, jeg var ikke den eneste, Bjørn og Petter var også meg!’’ jeg sa det forsiktig, jeg kunne ikke legge skylden på Bjørn og Petter, jeg var den som startet dette, jeg må stå på for det, jeg kan ikke bare glemme dette. Mamma så meg inn i øynene og sa ’’ alle gjør feil, men du må stå for dem, vi kan ikke legge skylden på andre selv om det kanskje er det du vil av og til. nå syns jeg at vi to skal gå til foreldrene til Andrea og snakke med dem.’’ Jeg så på mamma, så hun i øynene å sa ’’ dette er noe jeg må ordne opp i, la meg gå alene, du blir ikke med!’’

 

Jeg hadde ikke lyst, men hadde jeg noen valg? det må være bedre å snakke med dem, si unnskyld for alt som har skjedd enn å sitte hjemme å tro at alt vil ordne seg.

 

Andrea bodde ikke så langt fra meg, kanskje ti minutter å gå, men i dag føltes veien mye kortere, det regnet og blåste ute, var ikke som været i går, da var det sol og det var klart at tydelig at det var på vei til å bli sommer, i dag var det ikke litt tydelig lengre. Jeg så huset nå, det var stort og flott, når jeg tenker meg om må de være rik, hun hadde alt som vi andre ville ha utenom ansiktet, hun var noe for seg selv, hun likte å gå med briller og smilte med strengen som ofte var mat i, men hun var seg selv.

På porten sto det med store blokk bokstaver’’ FAMILIEN ABILDSØ’’, het hun virkelig Abildsø? Egentlig kjente jeg ikke Andrea, gjorde jeg vell? Jeg skalv når jeg tok hånden opp fra bukselommen for å banke på døren, jeg banket to små harde slag på den fine døren av eik. Det gikk en liten stund før jeg så en skygge som nærmet seg døren, da ble håndtaket dratt ned og døren åpnet, det var en spinkel ganske lav kvinne som sto der, hun var hovnet opp under øynene, jeg fikk vondt av å se på henne, jeg viste at det var det jeg gjorde hun gren for. Jeg ble våt i øynene og greide å presse frem ’’ Hei, jeg er Joar, kan jeg få lov å snakke med deg og din mann?’’ Stemmen min var svak og hes. Hun så på meg som at jeg var ett spøkelse og svarte etter en liten stund ’’ kom inn, Joar. Jeg heter Bente. Vi håpte på at du ville komme og forklare det som har skjedd’’.

 

Stuen deres var stor, sikkert likes stor som min stue pluss kjøkken, de hadde fine vellstelte møbler og en stor flatskjerm. Det lå fult av papir på bordet, en av de jobbet nok med noe kontor arbeid, jeg satt meg i den svarte sofaen, Bente hentet mannen, da han kom inn så han på meg og ga meg ett lite smil, han kom mot meg rakte fram hånden og sa ’’ jeg heter Tom, hyggelig’’. Denne velkomsten var ikke som jeg trodde den skulle bli, de virket faktisk ganske hyggelig, de satt seg i sofaen ovenfor meg, begge la blikket over meg, de så ikke glad ut, men de så ikke sur ut, blikket hadde ingen følelser, bare tårer kom derfra.  Tom mumlet noe til Bente, noe som jeg ikke kunne tyde.

Tom så på meg og så med en litt stram stemme ’’ jeg vet ikke helt hva du føler når du driver å mobber, men jeg hater deg ikke, det skal du vite. Selvfølgelig sørger jeg over Andrea sin død, men det er ikke bare du som har gjort dette, hun har aldri hatt det lett.’’ Jeg ble våt i øynene, tårene trillet, tenk at faren til en jeg var med på å drepe sier at han ikke hater meg. Jeg så på dem, Bente åpner munnen, smiler ikke, er ikke sur, hun utrykker en følelse uten følelser, det er så vanskelig å tyde hva de vil si eller hva de mener når de ser på meg.  Jeg ble hos dem en times tid, vi snakket om det som hadde skjedd å det hjalp meg, jeg fortalte de hvordan jeg følte det og hvordan jeg hadde det, det var ikke lett å snakke med de, men det måtte gjøres.

 

Jeg gikk ut porten der det sto ’’ FAMILIEN ABILDSØ’’, sto og stirret på den, strøk fingrene over bokstavene og smilte. Jeg er ikke glad for det jeg gjorde men, den byrden som var på skulderen min har plutselig forsvunnet, jeg følte meg lettet. Ikke lettet over mobbingen som jeg Andrea fikk gjennomgå men om at jeg hadde snakket med foreldrene om det, om at de ikke hatet meg, men følte på måten jeg hadde det. Jeg ville ikke såre eller noe, men jeg og kameratene mine ville bare ha det gøy, vi trodde det skulle være gøy å mobbe Andrea, men det endte som ett mareritt. Jeg så opp i himmelen, så for meg at Andrea satt der oppe så ned på meg mens jeg gikk hjemover og passet på meg, som at Andrea brydde seg om meg, jeg så på henne også sa ’’skulle bare være morsom, unnskyld’’!




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish