Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave


propaganda.net : Skole & Jobb
Et nytt livSkriv ut Utskrift
Oppgaven var å skrive om et vendepunkt. Historien handler om et søskenpar, som bestemmer seg for å flykte til et annet land.
Bokmål - FortellingForfatter:

- Paul, er du der?..... Paul!?

- Rwanda? Jeg hører lillebroren min rope på meg fra min venstre side. Jeg reiser meg noen centimeter over gulvet, og lener meg over folkemengden.

- Paul, ta opp hånden din. kviskrer jeg, og kjenner noen ta tak i det som er igjen av mors opprevne flanellkjole. Jeg føler meg fram til hånden hans, løfter gutten opp og legger meg tilbake, med han ved siden av meg.

 

Det er fortsatt mørkt, men en liten gul stripe, lyser opp de første barna i lugaren på toget. De tre jeg ser, ligger og sover og er innpakket i gjørme. Under all gjørma ser jeg at de har på seg de samme sennepsgule dressene vi har på oss. Dressene har Paul og jeg fått, fordi vi jobber i diamantgruvene sør for hovedstaden Kinshasa, eller jobbet. Vi bestemte oss for å flykte, ikke fordi vi måtte, eller hadde så veldig lyst, men det var nødvendig. Måneden før hadde moren vår blitt drept i et ras inne i gruven. En far har vi aldri hatt, mor har aldri ville fortalt noe om hvem han er. Nå når jeg er eldre og forstår lit mer, har jeg snoket og spurt noen av mors venner, og nå vet jeg at hun ble voldtatt, så det blir vanskelig å finne far.

 

De foreldreløse barna havner som regel til en annen familie, men jeg vet av erfaring at dit vil ikke jeg. De blir slått, og grovt mishandlet. De blir slaver, og må jobbe dag inn og dag ut. Er du derimot heldig, kan du havne i et barnehjem, men er du tolv år, sånn som meg, må du forberede deg på å bo der helt til du blir atten. Når du er atten blir du kastet på gata, der du bruker narkotika for å fornekte det livet du har fått.

 

Derfor tok jeg og lillebroren min, Paul, føttene fatt i går og forlot hjemstedet vårt. Vi gikk til tog stasjonen og la oss inni en lugar som er ment for bagasje, men der får mennesker reise gratis. Ingen vet hvor vi er, og sånn må det forbli. For i dag var det meningen at vi skulle flytte til naboteltet. Og der har det ikke bodd barn på flere år. Alle barna de har hatt, er døde.

 

En gang kom det noen gjester til landsbyen min. De var snille og hadde med mat og klær som vi fikk helt gratis. De sa de var fra Frankrike. Det hadde jeg aldri hørt om før, men de snakket samme språk som meg, så jeg tenkte at det ikke var så langt unna. De hadde med bilder som jeg fikk se; det var så fint der, det var nær havet, og jeg hadde alltid ønsket å se havet. Det var grønt og frodig. De hadde også noe som var hvitt der, og det var veldig kaldt sa de. Men jeg husker ikke helt hva det het. Jeg fikk et bilde av fjell med sånn hvitt på med hytter ved siden av.

 

Nå er halve lugaren lyst opp, og jeg teller tjue barn. Mange ligger oppå hverandre og sover, men jeg er lys våken. Jeg tråkker varsomt over barna bort til det eneste vinduet. Det står et annet barn der også. Jeg tror hun er omtrent åtte år. Hun har langt afrohår, og det henger langt nedover skuldrene, noe som er veldig uvanlig. De fleste, deriblant meg fjerner nesten alt håret fra hodet fordi håret er så varmt. De små hengslete fingrene, tegner små kruseduller på vinduet, og sollyset overfører krusedullene til veggen. Mange barn lyser opp av begeistring av de fine mønstrene på veggen.

 

Jeg stiller meg ved siden av henne og ser ut. Jeg smiler. De fine uskyldige, grønne trærne får meg i bedre humør. Alt ser så fredfullt ut. Jeg står der i noen minutter. Så kommer Paul bort til meg, jeg løfter ham opp og vi speider utover landskapet.

 

- Oi, se der da! Paul for meg ut av min lille transe, og peker mot en silhuett i bakgrunnen.

- Det er hovedstaden Kinshasa, det er dit vi skal. Sier jeg. Flere barn kommer i vinduet, og snart er alle oppe og roper og hoier. Alle er glade for at målet er i siktet.

 

Vi går på toalettet og stiller oss ved utgangen til toget. Jeg er spent på hvordan det ser ut i en storby. Jeg har hørt at det bor mange millioner mennesker der. Jeg vet ikke hvor mye én million er, sånn egentlig, men jeg er blitt fortalt at det er flere enn i landsbyen min i hvert fall.

 

Når toget stopper er jeg og Paul fremst, vi hopper ut med en gang toget åpner dørene. Det første jeg merker er støyen. Det suser i ørene, og jeg roper til Paul at vi setter oss på en ledig benk inne på stasjonen.

 

Jeg tviholder på Paul mens vi nesten kryper forbi folkemengden som løper for å rekke et tog. Vi åler oss gjennom mengden, helt til vi kommer inn i en stor hål. Jeg peker mot den nærmeste benken, og vi setter oss ned.

 

- Hva skal vi nå? Spør Paul. Jeg venter lit med å svare. Alt er så nytt og stort, jeg må bare ta alt innover meg.

- Okey, Vi kom fra venstre, og der var tog banene. Rett foran oss er utgangen til byen. Til høyre ser jeg noe butikk lignende, og bak meg er det en lang kø, jeg lurer på hva de står i kø for?

- Skal vi å stille oss i kø? Spør Paul.

- Ja, vi kan vel prøve det. Vi må spørre noen om de vet hvor flyplassen er, for det er dit vi skal.

- Hva skal vi der? Spør Paul, men en forskremt mine i ansiktet. Han har dårlige erfaringer med ordet ”fly”. Det er mange jagerfly, som flyver over diamantgruvene hjem til oss, i krigen slapp mange bomber for å ødelegge gruvene, så jeg skjønner at han ble redd.

- Dette er et snilt fly. Det skal ta oss til et bedre sted. Sier jeg, og smiler, mens jeg tenker på Frankrike.

 

Vi stiller oss i køen. Damen i resepsjonen virker snill, hun er litt lubben og har to store hårballer på hodet. Hun har en marine blå vest, med en lyse rosa skjorte under, slik som mange andre her ser jeg. Når det er vår tur smiler hun til oss begge og lurer på om vi trenger hjelp.

 

- Hvor er flyplassen, miss? Spør jeg

- Den er to mil nord for sentrum. Sier damen og smiler med tenner som ligner diamanter.

- Hvordan kommer vi dit, miss?

- Dere tar trikken, bussen eller drosje. Men hvor er foreldrene deres?

 

Paul skal til å si noe, men jeg avbryter han og peker på et par som står ved butikken.

 

- Ok, her har dere noen brosjyrer om byen, hvis dere trenger det. Hun smiler og begynner å hjelpe de neste i køen.

 

Vi går mot utgangen. Det er mange biler som kjører forbi ute. Alle kjører fort og eksosen fyller lungene våre. Vi går bort til hjørne av bygningen hvor det ikke er så folksomt, og vi kan høre hverandre.

 

Det var ikke slikt jeg hadde forestilt meg. Jeg trodde det var helt fantastisk, alle hadde mye mat og penger og var fredfulle og lykkelige. Her jeg stod, så jeg mange folk med sure miner som var travelt opptatt, men jeg vet ikke helt med hva. Noen var hvite i huden også, men ikke mange. En gjeng med fem jenter som hadde lyst hår og var hvit i huden, kom mot oss og tok bilder av oss. De smilte og sa snille ting til oss. De og snakket slik som oss. Jeg lurer på om de og er fra Frankrike.

 

Jeg ser på brosjyrene at det er en gult skilt for busser. Like bortenfor oss står det et slikt skilt. Vi stiller oss opp og vet ikke helt hva som skjer. Men siden det er flere her òg, så tenker jeg at vi er på rett spor.

 

Det kommer en buss som det står flyplass på. Vi står bakerst i køen. Og mens folk går inn i bussen, ser jeg at de betaler. Vi har ikke noen penger, så hva skal vi gjøre?

 

En mann stiller seg i køen bak oss.

 

- Unnskyld, Mr. Vi har ikke noen penger, kan de være så snill å betale? Han gransket oss med blikket sitt, så satte han opp i et smil.

- Jada kjære barn.

- Tusentakk Mr.?

- Mr. Greenburgh

 

Mannen betalte for oss, og vi satt oss bakerst inne på bussen, det eneste stedet som var ledig.

 

- Så hvor skal dere barn? Spurte Mr. Greenburgh. Mr. Greenburgh var en stor mann, han fylte nesten to seter. Han hadde på seg en slags jakke, som var svart, med matchende bukse. Under hadde han en blå skjorte, og over den et slags bredt belte. Han hadde store lepper, og nesen var nesten helt flat, øynene var som to store klinkekuler.

- Vi skal til flyplassen. Svarte Paul. Han likte tydeligvis denne mannen, for ellers er han er ganske sjenert av seg, og liker ikke å snakke til fremmede.

- Samme vei som jeg da. Kanskje dere vil slå følge?

 

Ah, jeg ble så lettet. Dette gjorde alt så mye lettere. Hvis jeg var heldig kanskje han betalt efor flybilletten vår og. Først nå begynte jeg å tenke på at vi kanskje måtte betale for flybilletten. Det hadde jeg ikke tenkt på før vi dro.

 

Da vi ankom flyplassen fulgte vi Mr. Greeenburgh til der vi bestilte flybillettene.

 

- Hvor er det dere skal? Spurte han, mens han trykket på en skjerm.

- Ehm, vi skal til Frankrike. Svarte jeg.

- Mhm. Mumlet Paul og smilte.

- Ok, hvor i Frankrike? Det finns flere flyplasser der.

- Det har jeg ikke tenkt på….. mumlet jeg. Så tok jeg fram bildet av fjellet med det hvite på.

- Aha, alpene. Den nærmeste flyplassen er vel da Nice. Der kan du dra opp til snøen, eller ligge ved havet å sole deg. Sa mannen. To billetter kom ut fra maskinen, og han gav de til meg.

- Unnskyld, Sir, men jeg har ingen penger.

- Det går vel bra det. Jeg har nok penger. Men la meg hjelpe dere litt mer. Er det lenge siden dere har spist?

- Ja, ikke siden i går morges. Svarte jeg, først nå kjente jeg den tomme magen som skrek etter mer.

- La oss gå for å kjøpe litt mat og klær, dere kan ikke komme til Frankrike i de klærne. Han pekte på oss, og jeg så at vi var ganske møkkete i forhold til andre.

 

Da vi var ferdige med handelen og hadde fått i oss nok mat for flere år frammover satt vi oss ved et lite bord med fire stoler rundt. Jeg og Paul hadde hver vår, mens Mr. Greenburgh måtte bruke to.

 

Jeg hadde endelig litt tid til å se meg nøye rundt. Jeg så på Paul, han var så fin i ekte dongeribukser, en tøff t-skjorte med bilder av havet på, og en god varm collegegenser som jeg tenkte var lur å ha når vi skulle til det kalde på fjellene. Jeg hadde fått en bukse som skjentes ut som silke, den var så god og myk. Dette var det første nye plagget jeg har hatt på meg, jeg har alltid arvet mammas gamle og utslitte.

 

Taket var veldig høyt, og på ene veggen var det bare glass. Ute var det mange fly. Nå kjente jeg at jeg ble litt nervøs. Jeg har aldri flydd før, og er redd for at noen skal skyte på oss. Jeg vil ikke eksplodere i luften, som jeg har sett noen gjort.

 

Ute begynner det å mørkne, det er ikke så lenge mørkt her siden det er så nærme ekvator. Så det betyr at det er veldig sent nå. Jeg kjenner at det er sent ja, for jeg er veldig døsig og Paul ligger og sover. Mr. Greenburgh forteller oss at flyturen tar mange timer. Jeg ble overrasket, siden jeg trodde det bare var et naboland. Men han sa vi måtte over et stort hav, og over mange land.

 

Vi kommer fram til Frankrike om morgenen, og flyet går herifra om en time. Derfor var det på tide at vi gikk gjennom sikkerhetskontrollen. Vi kom forbi uten noe problem. Men der måtte vi si farvel med Mr. Greenburgh. Han skulle ta et senere fly, til et sted langt vekk. Det var tungt å si farvel. Han var så snill som hjalp oss. Jeg har ikke peiling på hva vi skulle ha gjort uten han. Paul gråt til og med en skvett. Jeg må innrømme at jeg var på gråten også.

 

Vi gikk bortover en lang korridor. Jeg bar på noen penger jeg hadde fått fra Mr. Greenburgh. De var Franske. De så rare ut, og jeg vet ikke helt hvordan de skal brukes. Jeg har bare sett penger i diamantgruvene. Der får vi penger hvis vi samler inn diamanter, men jeg har aldri sett så mange før. Han ordnet også noe som han kalte, pass. Jeg vet ikke hva det er, men det er hvert fall bilde av oss inni.

 

Jeg har fått beskjed fra Mr. Greenburgh om at vi må gå til et skilt som det står GATE F på, der er flyet vårt. Paul får øye på skiltet, og vi skynder oss bortover. Mange mennesker står i kø. Men køen minsker fort, fordi en dame sender folkene videre inn i enda en korridor. Da det er vår tur, spør hun etter mye som jeg ikke helt skjønner, så jeg legger bare alt oppå bordet. Hun tar billetten og passet, men jeg får beholde pengene. Hun ser på Paul ved siden av meg og så meg.

 

- Drar dere alene barn? Spør hun, hun virker veldig vennlig. Så peker hun på en dame ved siden av, som smiler og sier hei.

- Denne damen skal passe på dere under hele flyturen så dere skal få så trygg reise som mulig. Vi følger damen som heter Elisabeth inn i flyet.

 

I flyet er folk opptatt med å laste bagasje i skap over setene, og finne seg til rette. Elisabeth eskorterer oss til to plasser nesten fremst. Vi har plasser ved vinduet. Jeg setter meg innerts, Paul setter seg ved siden av. Så kommer det en hyggelig gammel dame og setter seg ved Paul.

 

Flyet tar av og det kiler i magen. Paul sitter og ler. Det er så spennende. Jeg gleder meg så veldig til å komme til Frankrike. Der skal jeg aldri sulte, aldri ha det vondt, aldri jobbe og aldri miste noen jeg er glad i. I måneskinnet ser jeg ut på byen som blir mindre og mindre. Snart er husene små prikker, og jeg får øye på landsbyen der jeg en gang bodde. Vi beveger oss bortover, over fjell, noen har også sånn hvit over seg. Vi flyr inn i skyer, og over vann. Jeg føler meg så bra. Dette er det beste som har hendt meg. Jeg smiler når jeg ser på broren min, som ligger så fredfullt og sover.

 

Det er helt mørkt ute og helt stille bortsett fra en liten dur fra folk som snorker. Jeg klarer nesten ikke sove. For jeg er redd alt skal være en drøm, og når jeg våkner kommer jeg tilbake til landsbyen der jeg bor, og må jobbe hele dagen, blir slått og får aldri fred. Men tilslutt sovner også jeg.

 

Da jeg våkner har solen stått opp, og skinner over havet. Havet er helt fantastisk, små øyer popper opp her og der, men det er hav så langt du kan se. Jeg har en rar følelse etter jeg sov, det er noe jeg drømte. Mens jeg ser ut så kommer jeg på at jeg ikke helt konkret vet hva jeg skal gjøre når jeg kommer dit. Jeg vet at jeg vil bo der, men ikke hvor. Jeg tenker på dette, og får litt angst. Hva skal jeg egentlig gjøre? Jeg har jo ikke bare meg selv å passe på heller, jeg må også tenke på lille Paul.

 

Tiden går, mens jeg tenker, og plutselig er det bare 5min til vi er framme. Og jeg har fortsatt ingen plan.

 

Elisabeth kommer til oss og viser oss veien ut. Hun følger oss helt til en drosje. Når vi står utenfor drosjen sier hun:

- En mann har ringt, han har bestilt et hotellrom til dere og dere skal nå kjøre dit. Elisabeth smiler og før jeg har rukket å innse at vi er i Paris er jeg i en drosje.

 

Jeg ser ut. Paul peker og prøver å vise meg alle de interessante bygningene. Jeg ser bare ut, aner ikke hvordan dette skal ende. Føler meg litt tom. Tenker på det jeg vil, og det jeg ikke vil. Jeg vil bo hær! Å jo lengre jeg kjører jo mer vil jeg bo her. Det er litt kjølig, men pytt pytt. Det er så grønt, lyst og her smiler menneskene. Unger danser på fortauet og bilene kjører mye saktere enn i Kinshasa.

 

Da vi kommer fram til hotellet blir jeg overveldet. En diger hål i marmor og med fossefall får meg til å måpe. Paul løper bort til en diger fontene. Det er fantastisk, hvem har gitt os dette tenker jeg, Gud?

 

- Kan jeg hjelpe deg? En dame med sylskarp lys stemme bjeffer nesten til meg fra en diger resepsjon.

- Ja, jeg har fått et hotellrom her. Sier jeg, og prøver å være så høflig som mulig.

- Hva er navnet? Damen ser ned i sine papirer mens hun snakker.

- Rwanda.

 

Så gir hun meg en nøkkel, tilkaller pikkoloen og han eskorterer oss opp på rommet vårt.

 

- En mann kommer hit klokken fire. Sa pikkoloen og så gikk han.

- Takk for hjelpen, sa jeg og snudde meg rundt å så det fineste rommet jeg noen gang har sett.

 

Begge tok seg et bad, og når vi var ferdige. Satte vi oss rundt peisen mens vi ventet på denne mannen som skulle komme.

 

Det banket på døra. Paul gikk og åpnet og kastet seg i armene på en stor mann. Mr. Greenburgh kom valtrende inn i rommet. Alle stod å klemte en liten stund før vi satte oss på sofaen.

 

- Hva gjør du her? Er det du som har gitt oss dette rommet? Jeg hadde så mange spørsmål.

- Ja, jeg tenkte dere måtte ha noe å komme til når dere kom hit. Når dere dro så fikk jeg aldri vite hva dere skulle gjøre hær, å så begynte jeg å tenke at dere kanskje ikke viste det helt selv heller. Derfor tok jeg det neste flyet, bestilte dette rommet og har snakket med en annen person.

 

Så kom en dame inn døra, hun hadde lyst bølgete hår, blåe øyne, en fin indigo kjole med veldig pene sko til. Hun introduserte seg som Claudie, hun jobber for barnehjemmet og skal gjøre sitt beste for å finne en familie til oss.

 

Jeg kjente jeg kunne puste bedre, og jeg følte meg 20 kilo lettere. Det var så godt å kjenne at alt kunne gå bra, og at drømmen gikk i virkelighet.


Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish