Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave


propaganda.net : Skole & Jobb
Dødelig sorgSkriv ut Utskrift
Handler om ei jente som bærer på en stor sorg etter at kjæresten hennes døde i en bilulykke. For henne er den eneste utveien selvmord.
Bokmål - NovelleForfatter: Anonym

Det var lyst inne på rommet mitt, så forbanna lyst. Selv om vi var midt i desember, altså midt i den mørkeste tiden av året hadde solen bestemt seg for at den i dag skulle skinne ekstra sterkt der oppe på himmelen. Men ikke nok med det, de forbannede solstrålene hadde også bestemt seg for å finne veien inn til rommet mitt, selv om jeg hadde trukket for gardinene. Jeg kjente at jeg ble irritert, jeg hater lys så inni helvetes mye. Lys, det er for trangsynte, lykkelige mennesker det. Som ser på livet som noe fint og ikke skjønner hvor jævlig alt egentlig er. Jeg hater mennesker. De skal alltid være så ekstremt plagsomme, alltid spørre og grave om ting. Det eneste mennesket som jeg ikke hater er død. Død og begravd, borte for alltid. Han kommer aldri tilbake og jeg får aldri se han igjen. Noensinne. ”Sånn er livet, det er urettferdig, men man må bare prøve å fokusere på de positive tingene ved livet og ikke grave seg helt ned i sorgen.” Dritt psykolog, hva vet vel egentlig han? Har han mistet noen som han elsket så inderlig høyt kanskje? Nei. Jeg spurte han om dette og jeg husker at jeg fikk det mest idiotiske svaret av alle tilbake. At nei, det hadde han ikke, men han hadde møtt mange mennesker i sorg og visste veldig godt hva sterk sorg kan gjøre med mennesker. Og han visste også veldig godt at det gikk an å finne tilbake til livsgleden. Jeg hater han og jeg hater alle rundt meg. Alltid skal folk komme bort til meg, spørre og grave om hvordan det går. Alltid stirre på meg med store bekymrede dådyrøyne sine. Jeg blir bare så vanvittig kvalm av alt sammen.

Jeg dro gardinen litt tid side for å få et lite innblikk i om det skjedde noe spennende utenfor, men dro den raskt tilbake igjen i det solen skar meg i øynene. Faen, jævla sol. Kan den ikke bare slutte å skinne, så dør vi alle sammen. Det hadde vært fint. Jeg gikk bort til det limegrønne skapet, åpnet døren og dro ut et sort teppe. Faen som jeg hatet det skapet, det var så forferdelig stygt. Også limegrønt, hva i helvete tenkte foreldrene mine på når de kjøpte det? Jeg kjente at raseriet vokste seg opp inne i meg. Helvetes skap. Jeg gikk bort til vinduet mitt med teppet, strekte meg opp mot gardinstanga så lang jeg var og festet det fast slik at det hang nedover vinduet mitt. Rommet ble med en gang betraktelig mørkere. Det var fortsatt tynne, små solstråler som snek seg inn igjennom både vinduet, gardinene og teppet, men som sagt, det ble betraktelig mørkere. Det var deilig. Mørket er så mye bedre, det er så mye lettere å forsvinne i mørket. Man er ikke like lett å få øye på liksom og dessuten så slipper man å se ting. Som foreksempel det helvetes limegrønne skapet. Det var så vidt man kunne se det nå, det forsvant liksom inn i mørket. Det var fint, eller i alle fall bedre. Jeg hater jo det stygge skapet uansett. Jeg la meg ned i sengen min, dro dynen over kroppen og lukket øynene. Det var ingenting jeg heller vil gjøre nå enn å sove. Eller jo, det er en ting. Jeg vil dø.

Jeg må ha sovnet for plutselig var rommet bekmørkt og det var absolutt ingen tegn til noen solstråler noen steder. Jeg lette febrilsk med hånden rundt om i sengen etter mobilen og fant den til slutt under hodeputa. Jeg trykket på en knapp slik at den lyste og fikk med ett vite hva klokken var. Klokken var sent. Det var snart midnatt, noe som ville si at jeg hadde sovet i nesten ti timer. Det var nesten rart at foreldrene mine ikke hadde vekket meg. Selv om jeg hadde sagt at jeg var syk og måtte bli hjemme fra skolen kunne de vel ha vekket meg for å se om jeg levde. Eller spørre om jeg ville ha middag, eller noe sånt. Hva faen skal man egentlig med foreldre, de gir vel faen i hele meg uansett. Det skjønner jeg godt, jeg er jo så forbanna tragisk. Jeg reiste meg opp og gikk ut av sengen, mot døren og ut av rommet mitt. Lyset i gangen var fortsatt på så jeg stoppet for å lytte etter om det var noe tegn til liv i huset. Og det var det. Både mamma og pappa var våkne, jeg hørte at de satt nede i stuen. I bakgrunnen var det satt på en svak musikk, noe som lignet på Mozart eller noe slikt og jeg kunne høre at mamma og pappa snakket sammen. De satt vel og drakk vin mens de diskuterte uvesentlige ting som ellers aldri var et samtaleemne når de var edru. Som foreksempel at vi egentlig bare burde selge huset, pakke sakene våre og flytte til Karibien. Jeg grøsset, de var så himla patetiske når de drakk vin. Eller når de drakk noe som inneholdt alkohol generelt. Ikke det at de drikker så jævla ofte da, eller, i alle fall ikke i ukedagene. Jeg kjente at jeg var sulten og bestemte meg for å gå ned til kjøkkenet for å finne noe å spise. Kanskje var det litt rester igjen etter en eventuell middag som jeg aldri hadde blitt informert om. Jeg kjente at jeg ble irritert igjen, men prøvde så godt jeg kunne å svelge irritasjonen.
 
- Neimen, er det ikke vår lille nussetuss? Pappa tittet bort på meg og smilte. Mamma snudde på hodet og stirret på meg med bekymrede øyne. – Hvordan går det med deg, kjære, føler du deg bedre? Jeg prøvde nok en gang å svelge irritasjonen. Må foreldre være så jævla bekymret for alt hele tiden? –For det første, svarte jeg. - For det første så er jeg så forbanna lei over at dere skal kalle meg nussetuss. Jeg heter Louise for helvete og om dere aldri skal kalle meg for det så kunne dere vel like så gjerne døpt meg for noe annet. Stemningen sank betraktelig i det jeg var ferdig med å snakke. Pappas smil forsvant raskt, mamma snudde på hodet sitt og så på pappa før hun snudde hodet tilbake og så på meg igjen. Hun svelget og jeg hørte at stemmen hennes ble svakere. – Er du sulten? Jeg kan godt varme opp restene fra middagen til deg om du vil? Vi var og tittet inn til deg i stad, men da sov du som en liten engel og vi ville ikke vekke deg. Jeg nikket, tittet ned og fikk med ett litt dårlig samvittighet for måten jeg hadde snakket til dem på. Mamma reiste seg og gikk inn til kjøkkenet for å begynne på oppvarmingen av middagsrestene. – Kom og sett deg her litt da, jenta mi. Pappa så på meg og prøvde å få frem et smil mens han gjorde tegn til at jeg skulle komme å sette meg ved siden av han med hånden. Jeg sukket og gjorde som han sa. Gulvet kjentes kaldt under føttene og jeg angret litt på det at jeg ikke hadde tatt på meg tøflene mine. Men hvilken rolle spilte vel det i det store og hele. At gulvet var litt kaldt, altså. Det gjorde egentlig ikke så mye, jeg skulle jo dø snart uansett. Og da kom jeg antakeligvis ikke til å tenkte på det at jeg hadde blitt litt kald på føttene mine. Jeg satte meg ned i sofaen og tittet bort på den nye flatskjerm TV-en som stod lydløst på. Musikkvideoen som ble vist passet så absolutt ikke til Mozart musikken som så mykt danset ut av stereoanlegget. Jeg regner med at Mozart ikke ville ha hatt halvnakne jenter med pupper store som meloner til å representere musikken sin for seg. Jeg grøsset, så stygge de var. Og der stod de, vrikket på rumpa, gned seg over melonpuppene og trodde at de var så sinnsykt deilige. Jeg hater mennesker. Og jeg hater melonpuppedamer. Eller, de går vel under kategorien mennesker. Tror jeg.

- Louise? Pappas stemme fikk meg til å skvette. Jeg åpnet øynene og tittet på han. Han virket bekymret, men det var ikke noe nytt. –Ja, hva er det? Gryntet jeg tilbake. Han strøk meg over håret og ga meg en klem. – Går det bra med deg, jenta mi? Du virker jo helt borte. Jeg sukket oppgitt og himlet med øynene før jeg kjente at jeg følte meg bunnløst fortvilet. Når skulle de slutte å spørre om hvordan det går. Jeg er så lei av det spørsmålet. Jeg kjente plutselig at jeg fikk en utrolig sterk trang til å begynne å gråte og før jeg visste ordet av det bare fosset tårene nedover kinnene mine. Jeg prøvde så godt jeg kunne å skjule ansiktet i hendene mine. Pappa trakk meg inntil seg og strøk meg på nytt over håret. – Kjære, lille jenta mi. Jeg vet du savner Sebastian og det skjønner jeg utrolig godt. Vi savner han alle sammen. Han var en herlig gutt og det er utrolig tragisk at han er borte. Jeg lukket ørene. Jeg ville ikke høre, jeg orket ikke høre. Jeg ville så absolutt ikke høre navnet hans, selv om jeg selv ikke tenkte på stort annet. Sebastian og døden. Det var vel egentlig det jeg tenkte på for det meste. Selv om jeg ikke ville tenke på han. Det gjorde bare så altfor vondt. Jeg hatet han, virkelig hatet han fordi han ble borte fra meg. Samtidig var all den kjærligheten jeg hadde igjen, hans. Det var helt rart, jeg tror aldri jeg har vært så forbannet på en person før som det jeg er på Sebastian. Og jeg tror, eller jeg vet at jeg aldri har elsket noen så høyt som jeg elsker han. Han var mitt liv, er mitt liv. Og i og med at han er mitt liv og at han er død, så er jeg også død. Det er bare et skall igjen av meg. Kroppen min. Og ikke før den er ødelagt, altså død og begravd kan jeg finne fred. Jævla kropp, jævla skall. Jeg hater den. Jeg hater alt. La meg dø. En eller annen, kjære gud eller noe sånt, la meg dø. La meg dø!

Maskaraen som jeg ikke kunne huske å ha tatt på rant nedover øynene mine. Jeg prøvde å åpne dem uten hell, mens jeg slapp ut ukontrollerte hulk som totalt overdøvet Mozart. Jeg kjente at mamma og pappa satt på hver sin side av meg. Sikkert bunnløse av fortvilelse og bekymring der de satt og strøk meg over ryggen og håret. Som om det skulle hjelpe, som om det skulle være noen jævla trøst. Helvete. Jeg orker ikke mer, nå orker jeg virkelig ikke mer. Jeg er så dritt lei. Det var nesten som om jeg forsvant ut i rommet, akkurat som om jeg satt og så ned på meg selv. Så hvor tragisk jeg var. Som jeg hatet meg selv og som jeg skulle ønske at jeg kunne forsvinne. Akkurat her og akkurat nå. Bare bli borte for alltid. Ikke kjenne noe som helst, ikke føle noe som helst. Ikke eksistere. Eller, jeg vil jo se Sebastian igjen. Jeg vil bare slippe å føle all denne tyngden, fortvilelsen og sorgen. Og det skulle jeg mest sannsynlig slippe. Nå, ganske snart skulle det skje. Jeg kjente meg klar. – Kjære Louise min, jeg og pappa har tenkt litt. Vi lurer på om du.. ja, om du vil legges inn? Altså, ikke sånn ment. Jeg tenkte kanskje at det hadde vært litt godt for deg å komme til et sted hvor du kunne få hjelp. Være der litt å bare få slappet av? Bearbeidet sorgen litt? Jeg stivnet. Fy faen, jævla idiot. Jeg? Legges inn? Jeg er da for faen meg ikke gal, jeg vil bare til Sebastian. Jeg vil ikke leve mer. Og det er da vel heller ikke så jævlig rart, når man plutselig, bare sånn helt uten videre mister kjæresten sin som man har vært sammen med og elsket i fire år i en jævla bilkollisjon. Men ikke nok med det, sjåføren i den andre bilen hadde vært påvirket av alkohol. Og han overlevde. Den jævelen, jeg skal drepe han med mine egne hender når han kommer ut av fengslet. Håper han blir voldtatt i rumpa av store, bola menn og at han revner og dør av det. Og verst av alt, han fikk bare fem jævla, usle år for det han hadde gjort. Jævla drittsekk. Han fortjener å dø, han som tok et uskyldig liv. Han som tok to liv. Jeg døde jo egentlig med Sebastian. Jeg reiste meg brått opp. – Jeg skal faen meg ikke legges inn noen som helst sted, fikk jeg gråtkvalt ut av meg før jeg snudde ryggen til og løp opp på rommet mitt.

- Louise, jenta mi. Vær så snill, lukk opp døren. Jeg har med litt taco-rester til deg. Også fanta, men jeg kan godt hente noe annet hvis du vil det? Kanskje du vil ha litt kjeks? Vi har den sjokoladekjeksen som du er så glad i. Vil du ha litt sånn kanskje? Louise?

 

Ja, for litt kjeks vil nok hjelpe. Særlig. Litt fuckings jævla kjeks vil nok fjerne smerten og sorgen jeg kjenner. Helvete. Jeg slo hånden så hardt jeg kunne inn i den stygge limegrønne skapdøren. –Louise, lukk opp med en gang! Ellers slår jeg ned døren. Pappa skrek. Han var vel bekymret for at jeg skulle skade meg på noen som helst måte. Og det er nettopp det jeg skal. Nå skal jeg dø. Enkelt og greit. Og det er ingen vits i å etterlate noen selvmordsbrev hvor jeg skriver at det ikke er deres feil og så videre og så videre. Det er da opplagt. Jeg trenger ikke å forklare hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde. Jeg levde livet, var lykkelig og ble så plutselig rammet av en helt umenneskelig tragedie, mistet lysten til å leve og valgte derfor å avslutte mitt eget liv. Enklere enn det er det ikke, jeg trenger ikke å forklare det til noen som helst. Det er da opplagt. Et menneske burde få velge selv om det skal leve eller dø. Og selv skjønner jeg ikke at menneskene fortsatt kan eksistere. Jeg skulle drept alle sammen jeg, laget en atombombe som ødela hele verden eller noe slikt. Da hadde jeg gjort alle en bjørnetjeneste. Jeg hadde reddet menneskene fra all sorg og fortvilelse. Jeg hadde reddet dem fra en så forjævlig verden. De burde takke meg, men igjen, mennesker er dumme. Trangsynte jævler som ikke ser hvor jævlig verden egentlig er. All krig, fattigdom, sult, sorg og hat. Faen, jeg hater verden. –Louise, jeg teller til ti så slår jeg inn døren. En, to..

 

Faen, jeg må gjøre noe. Fort. Jeg slo knyttneven med all kraft inn i speilet som hang på veggen så blod og glass fløt om hverandre. Jeg hørte at pappa var i full gang med å slå inn døren og før jeg visste ordet av det hadde jeg kuttet over halspulsåra mi.



Det var lyst, veldig lyst. Og jeg likte det! Det var så utrolig deilig, så behagelig, så beroligende. Og ut av lyset flommet en helt fantastisk varme som jeg aldri hadde kjent maken til før. Plutselig kjente jeg to armer brette seg rundt om livet mitt. Jeg lukket øynene og smilte i ren og kjær nytelse. Sebastian, det var min høyt elskede og kjæreste Sebastian! En tåre rant nedover kinnet mitt, en tåre helt fri fra smerte og sorg. En tåre som symboliserte lettelse, glede og ikke mist av alt fred. – Jeg elsker deg, Sebastian, hvisket jeg.


Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish