”Hva har du tenkt å gjøre på i dag da?” spør mamma. Jeg nøler litt med å svare. ”Til Martin, vi skal samarbeide på et skoleprosjekt,” svarer jeg til slutt. Jeg ser at mamma er skeptisk, for hun har ikke så stor respekt for Martin. Han er liksom en ”bølle” i hennes øyne etter at hun så ham tagge én gang.

Det ringer på døren, det er Martin som er her for å hente meg på lettmotorsykkelen sin. Mamma liker egentlig ikke at jeg sitter på med Martin på lettmotorsykkelen hans. Det er for farlig. ”Da må dere ha det gøy med skoleprosjektet!” roper mamma til oss ifra kjøkkenet. ”Skoleprosjekt?” sier Martin skeptisk. Jeg gir ham et blikk som sier: bare spill med. ”Oja, skoleprosjektet ja. Blir gøy det!” svarer Martin mamma. Jeg bare smiler lurt til ham.

Vi begynner å kjøre, ikke mot Martin sitt hus, men Peder sitt. Det skal nemlig være fest der i dag, og det må vi ikke gå glipp av. Mamma må ikke få vite noe, da vil jeg garantert få husarrest. Det hadde ikke vært så gøy.

Det er mye liv utenfor huset der det er fest. Det er mange som røyker og drikker enda det nesten bare er folk mellom femten og søtten der. Martin drikker han også, han er seksten. Jeg drikker av og til da jeg er med ham, jeg er fjorten. Ikke så bra akkurat, men det er bare sånn det er blitt.

Ruben og Anja er også på festen, de har vært her en stund allerede så de har tenkt seg hjem nå. De skal sove, for de har tentamen i morgen. Den må de være opplagt til.

Martin og jeg går inn for å danse, vi liker å danse i lag. Vi har til og med tatt dansetimer i lag, men det ble vi fort lei. Det er mye gøyere å danse der ingen følger med på om du gjør noen feiltrinn. Uansett, jeg liker Martin veldig godt, jeg føler vi er skapt for hverandre, men jeg tør ikke å si det til ham. Tenk om han ikke liker meg på samme måte, da kommer det sikkert til å ødelegge vennskapet vårt. Det er det siste jeg ville gjort.

”Jeg tror det er på tide å ta seg noe drikke,” sier Martin mens han drar meg i hånden bort til baren. Han gir meg en kopp med en alkoholdrikk jeg ikke har smakt før. Jeg er litt skeptisk, tenk om jeg blir fyllesyk i morgen, da kommer mamma garantert til å merke at jeg har vært på fest og drukket. Da har jeg iallfall sikret meg at jeg ikke får være mer med Martin på en god stund. Men på en annen side så kan jeg jo ikke la være å drikke, hva vil Martin tenke om meg da.

Etter ”et par” glass begynner vi å miste litt kontrollen, men det hindrer oss ikke i å ta et par glass til.

”Jeg tror dere bør gå hjem nå,” sier Peder. ”Vi har ikke lyst til å dra hjem, vi har det jo så gøy,” svarer Martin mens han strever med å stå oppreist. ”Om dere ikke går hjem nå så ringer jeg foreldrene deres og ber dem hente dere, det blir jeg nødt til,” sier Peder truende, ”dere er uansett alt for unge til å drikke.” ”Ok, ok. Vi drar,” sier Martin irritert. ”Kom, vi drar. Jeg kjører deg hjem,” sier Martin til meg. Peder får det med seg og nekter Martin å kjøre lettmotorsykkelen, så vi må gå. Det tar omtrent tre kvarter å gå hjem. Det er vel bare til å begynne, tenker jeg.

Vi har gått i nesten en halvtime og vi har knapt sagt et ord til hverandre. Vi har vært opptatt med å holde balansen. Vi har sett på hverandre, det har vi, og etter de blikkene Martin har gitt meg virker det som han liker meg. Sånn liker, liker meg.

”Hvor er det vi skal?” spør jeg da Martin drar meg i hånden inn i et lite forlatt hus. ”Vent og se, svarer Martin med et stort smil om munnen. ”Hvem sitt hus er dette? Og hvorfor går vi inn i et gammelt forlatt hus?” sier jeg i håp om å få svar på iallfall det siste spørsmålet. ”Det har vært forlatt i flere uker nå, uvisst hvem som eier det,” er det svaret jeg får før vi går opp en smal trapp som fører oss til et soverom.

Jeg har mine tanker om hva som vil skje, men jeg spør allikevel. ”Hva er det vi skal?” Martin smiler til meg, og gir meg et blikk jeg ikke helt forstår. Deretter begynner han å kneppe opp skjorten sin på en veldig elegant måte. Jeg merker at pulsen min øker. Pinlig nok merker Martin at jeg ikke helt er med. ”Ta det med ro,” sier Martin, ”det er ikke farlig.”

Martin står i bar overkropp, han går forsiktig mot meg, og begynner sakte å vrenge av meg skjorten. Han merker at jeg er av den sjenerte typen. ”Det er ingen andre enn meg og deg her, så du trenger ikke å være sjenert,” sier Martin betryggende da han har fått av meg skjorten.

Han ligger meg rolig ned på rygg i sengen med blikket festet i mitt. Han kysser meg ømt på munnen før han går nedover halsen og deretter magen. Jag merker at pulsen min bare øker og øker, men det er vel normalt tenker jeg. Martin knepper opp buksen min og tar den forsiktig av før han begynner å kysse meg igjen. Jeg kan ikke sitte ord på hvor fantastisk dette øyeblikket er. Det er helt ubeskrivelig. Han kysser meg en gang til før han reiser seg opp får å ta av seg buksen, så ligger han seg ned igjen ved siden av meg. Han ser meg inn i øynene og gir meg et blikk som sier: Er du klar? Jeg nikker forsiktig.

Martin ligger armene rundt meg og løsner bh-en, jeg ser Martin inn i øynene og hvisker: ”Ikke døm meg.” ”Du har en perfekt kropp i mine øyne,” hvisker Martin tilbake mens han kysser meg på halsen.

Vi ble i det huset resten av natten og drev på med saker og ting. Vi tenkte ikke på hva foreldrene våre ville si når vi kommer gående hjem etter å ha arbeidet med et ”skoleprosjekt” en hel natt.

Jeg våkner brått for jeg må kaste opp. Jeg løper ned på badet. Jeg klarer akkurat å nå doen før jeg kaster opp gårsdagens mat. Da jeg har gjort meg ferdig, pusser jeg tennene i minst ti minutter med en tannkost som jeg ikke vet hvem som eier.

På vei opp på rommet igjen møter jeg Martin, noe som er veldig pinlig ettersom at jeg ikke hadde fått tid til å kle på meg. Uansett, han har laget frokost til oss utav de få matvarene som er i huset som ikke er gått ut på dato. ”Jeg skal bare opp og kle på meg,” sier jeg mens jeg går opp trappen til soverommet. Jeg så at Martin glante på meg, men det gjør ingenting lengre. Jeg er ikke sjenert fremfor ham etter det som skjedde i natt.

”Har du sjekket mobilen din i dag?” spør Martin mens vi spiser frokost. ”Hva da? Noe spesielt?” svarer jeg skeptisk. ”Jeg hadde tjuetre tapte anrop og ni meldinger” sier Martin mens han flirer litt. Jeg tar opp mobilen min fra lommen og låser opp tastelåsen. ”Nitten tapte anrop og tretten meldinger,” sier jeg mens jeg ser Martin i øynene, ”de er virkelig bekymret for oss.” Martin nikker seg enig.

Huset er ryddet og vi er klare til å dra. Klokken nærmer seg tolv på formiddagen. På hjemveien smiler vi bare til hverandre. Helt frem til krysset der vi skal skilles. Vi stopper opp og bare ser på hverandre. ”Det var hyggelig i går,” sier jeg. ”Ja, dette må vi gjøre flere ganger!” sier Martin samtidig som han blunker til meg. Jeg bare smiler tilbake. Jeg gleder meg allerede! Tenker jeg for meg selv før vi snur oss og går hver vår vei hjem til våre egne hus.

Det første jeg fikk høre da jeg kom inn døren, var en hysterisk stemme roper til meg. ”Hvor har du vært? Og hvorfor tar du ikke telefonen?” Mamma kommer løpende ut i gangen og gir meg en stor og god klem. ”Jeg har vært så bekymret for deg!” Jeg svarer henne ikke, bare står rett opp og ned og tenker over hva jeg skal si. Jeg kan ikke si at jeg var på fest i går, og deretter overnattet i et forlatt hus med Martin. Så jeg sier at jeg som sagt var hos Martin og arbeidet med ”skoleprosjektet” veldig lenge, og at jeg tilslutt sovnet. Mamma tror meg som vanlig fordi hun stoler på meg. Det er derfor jeg har så dårlig samvittighet akkurat nå. Men det bør jeg vel ha ettersom at jeg har løyet såpass mye.

De neste ukene begynte jeg å overnatte mer og mer hos Martin, eller han hos meg. Oftest i helgene, av og til i ukedagene.

”Jeg tror jeg har fått omgangssyken,” roper jeg til mamma som er på kjøkkenet. Jeg startet dagen med høy feber og kvalme. Jeg har kastet opp tre ganger. ”Kanskje du skal dra til legen for sikkerhetens skyld,” sier mamma med en bekymret stemme.

”Er moren din her?” spør legen, han er akkurat ferdig med å undersøke meg. ”Nei,” svarer jeg, ”hvorfor skal hun være her?” Jeg har da bare omgangssyken, mamma trenger ikke å høre det fra en lege, tenker jeg mens jeg venter på svar fra legen. ”Jeg vet ikke hvordan jeg skal si dette på en grei måte, så jeg bare sier det rett ut,” sier legen til meg mens han ser meg dypt inn i øynene, ”du er gravid i fjerde uke.” Jeg fikk sjokk. Legen spør om han skal ringe mamma, men jeg foretrekker å fortelle henne det selv, ansikt til ansikt.

Mamma var veldig nysgjerrig på hva legen hadde sagt. Jeg nølte litt med å svare. ”Det er bare omgangssyke,” sier jeg tilslutt. Jeg tenker at Martin bør få vite det før mamma. ”Jeg stikker bort til Martin jeg,” roper jeg til mamma idet jeg snur meg i gangen for å gå bort til Martin. ”Du er jo syk og smittsom!” roper mamma etter meg utenat jeg får det med meg.

”Jeg må snakke med deg, det er viktig!” sier jeg stresset til Martin. Vi går opp på rommet hans. ”Hva er det for noe? Er det noe galt?” spør Martin bekymret. Jeg klarer ikke å holde tilbake tårene, jeg begynner å gråte. Martin legger armene rundt meg for å trøste meg. ”Du kan fortelle alt til meg, det vet du vel.” sier han. Jeg nikker. Det er behagelig å sitte sånn med armene til Martin rundt meg, jeg føler meg så trygg. Vi satt sånn en stund, helt til jeg ikke hikstet mer. ”Hva var det du ville fortelle meg?” spør Martin med en rolig stemme. Jeg feller noen tårer til før jeg forteller det til ham. ”Jeg er..(hikst).. Jeg er gravid,” sier jeg med en svak og uklar stemme. Martin ble stum, han klarer ikke å få frem et eneste ord, han bare klemmer meg enda hardere.

”Skal du beholde barnet?” spør Martin da han er kommet til seg selv igjen. ”Jeg vet ikke enda,” svarer jeg, ”hva ønsker du?” ”Vi er vel kanskje litt unge til å være foreldre, men det er jo et liv, vi kan jo ikke bare drepe det,” svarer Martin, ”det er min mening i alle fall.” ”Jeg er ganske enig med deg, men hva vil foreldrene våre si? De vil jo få vite det før eller siden på grunn av magen, så vi bør si det så fort som mulig,” sier jeg bekymret. Martin sa seg enig i det.

Martin og jeg har bestemt oss for å gå i lag til våre foreldre og fortelle det sammen. Vi skal gjøre alt for å beholde barnet. Vi begynner med å gå til Martin sine foreldre.

”Mamma! Pappa! Kan dere komme inn her i stuen litt?” roper Martin til foreldrene sine. Vi holder hender som en beskjed om at vi skal klare dette sammen. ”Vi må snakke med dere,” sier Martin. ”Bør vi være bekymret?” spør moren til Martin uten å få svar.

”Dere støtter meg uansett hva? Ikke sant?” spør Martin foreldrene sine. De ser på hverandre og svarer med en bekymret stemme: ”Ja, selvfølgelig gjør vi det.” ”Bra, for det har seg sånn at begge oss vil trenge deres støtte fremover en stund,” sier Martin mens han ser på meg. ”Jeg er gravid,” sier jeg med en lav og skjelven stemme, men den var klar nok til at de forstod hva jeg sa. Foreldrene til Martin ble helt satt ut. ”Du er jo bare fjorten,” sier de til meg. Jeg ser ned på gulvet. ”Uansett, hva har dette med deg å gjøre?” spør de Martin. ”Vel, det er liksom meg og henne som er sammen,” sier Martin. ”Som sagt håper jeg at dere vil støtte oss,” sier Martin idet vi snur oss for å gå bort til mamma.

”Mamma! Roper jeg da jeg kommer inn døren, ”vi må si deg noe.” Vi sitte oss ned i sofaen alle tre, mamma, Martin og jeg. Jeg sier omtrent det samme som Martin sa til sine foreldre.

”Dere er vel litt unge,” sier mamma, ”men jeg var bare femten år da jeg fikk deg, og du kommer til å være omtrent det samme om du ikke tar abort.” Jeg er veldig overasket over måten mamma tar dette på. Hun håper nesten på at jeg ikke tar abort virker det som. Det er vel fordi hun har opplevd omtrent det samme selv.

Mamma, Martin, foreldrene til Martin og jeg ble tilslutt enige om at jeg ikke skal ta abort, men beholde barnet. Da det blir født skal mamma være med å oppdra det mens jeg går ferdig ungdomsskolen. Martin skal også være med å oppdra det, han er jo tross alt faren til barnet. Etter ungdomsskolen får vi ta da vi kommer dit. Barnet skal forresten hete Lea (om det blir jente) eller Jacob (om det blir gutt), det har Martin og jeg funnet ut.