Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
ArrSkriv ut Utskrift

Mobbing som setter spor.

Skrevet på norsktentamen i 9. klasse.

Bokmål - NovelleForfatter: Anonym



I en bil på vei hjem fra jobben satt det en mann. Musikken fra radioen kimte i bilen. Han likte å høre på radioen på vei hjem, det var beroligende etter en slitsom dag på jobben. Solen kikket smilende inn gjennom det åpne vinduet, noe som ikke passet med hendelsen som ville forekomme bare noen minutter senere. Vinden pisket håret hans fram og tilbake, som om det danset til takten av musikken. Bilen ble fylt med deilig forfriskende sommerluft. Pust inn, pust ut, på en helt normal måte. Så sang han med radioen til en sang han likte ekstra godt.

 

Hun kikket på klokka. 13:29. Bare en halvtime igjen. En evighet for alle andre, men alt for kort tid for henne. Spesielt siden hun visste hva som ville skje etter skolen, det hadde blitt en vane nå. Blikket hennes sveipet over de andre. De var dypt konsentrert, men ikke hun. Det ble ubehagelig å sitte, som om vekten av de grufulle tankene presset henne hardt ned i stolen. Av alle som satt i rommet var hun den ene uheldige, alle andre lot de være i fred. Hvorfor akkurat henne? Utenfor vinduet satt det en liten skapning og kvitret på en gren. Hun holdt blikket festet på den og smilte forsiktig. Tenk å være så fri.

 

Luften ble fylt av den mest irriterende lyden hun visste om. Lyden, som for alle andre var et tegn på noe godt. De hadde fått slippe ut tidligere, men hva hjalp vel det? Plassen ble fylt av mange slitne kropper som skulle hjem for å slappe av, før de igjen skulle komme dagen etter. Hun trasket bortover veien med hodet kikkende i bakken. Sola skinte, noe som ikke passet med det som var i vente. Steg etter steg, reddere og reddere, nærmere og nærmere. Kun minutter igjen. Hun skulle møte dem på det avtalte stedet, som vanlig. Det hjalp ikke å løpe eller la være å møte opp, da ville det bare bli verre dagen etter.

 

Da hun kom frem var hun alene. Minuttet etter så hun tre skikkelser i enden av gata. De kom gående flirende mot henne, og hun møtte blikkene deres etter tur. Hjertet banket. Pusten kom i kjappe støt. De stoppet opp foran henne med blikk som strålte hånlig. Det var stille et øyeblikk, før den høyeste snakket. Stemmen hans virket skremmende på henne. Denne stemmen var alltid en varsel om at uvær var i vente. Det skjedde på den vanlige måten. Først kom ordene, så kom slagene. På en gren like ved kvitret en skapning. Alle stoppet opp og kikket på den, før de gjenopptok det de holdt på med. Lyden av motordur kom nærmere og nærmere.

 

Synet som møtte han rundt svingen vekket gamle minner. Vonde minner. Han ble rød på ørene og bilen ble som en bakerovn. En tåre trillet sakte nedover kinnet før den landet på rattet og spredte seg. Han husket det så altfor godt. Stemmene som hadde brent seg fast i hukommelsen. Gleden over sin første mobil fra moren da han var seksten, som hadde blitt overskylt av ubehagelige meldinger. Alltid blitt oversett. Aldri invitert til et bursdagsselskap. Ingen venner. De første årene hadde vært tøffe, bare fordi han var annerledes. Men det verste var ordene. De satt fast i han som arr og han visste at disse arrene vill følge han til graven. De fleste går det an å leve med, men de vil for alltid være der.

 

Mannen tråkket på bremsen, og bilen stoppet med en skrens. De tre guttene kikket skremt opp. Bildøren åpnet seg brått og han kom trampende ut. Han var blitt helt rød i ansiktet. Guttene kikket nølende på mannen, som for å vurdere trusselen. Så løp de nedover gata så fort beina kunne bære dem. Når guttene var ute av synet, gikk han langsomt bort til skikkelsen som lå der og gråt. Sekken hennes lå noen meter unna, med innholdet spredt utover asfalten. Hun hadde langt hår, og brune øyne som kikket opp på han. Han kikket tilbake på henne et øyeblikk, så rakte han frem hånden. Hun tok skjelvende tak i den og han hjalp henne opp. I det hun sto på beina, løp hun bort og puttet tingene oppi sekken igjen. Så løp hun sin vei hun også. Han ble stående igjen alene til han hadde roet seg. Så gikk han tilbake til bilen og satt seg ned i setet. Han visste at hun kom til å bære like arr som han, og at dagen etter ville det begynne på nytt. Han lukket sørgmodig døren etter seg, tråkket på gassen og kjørte derfra. Det eneste som var igjen var en liten fugl som satt på en gren og kvitret fornøyd, uten noe å være redd for. Verden er urettferdig.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish