Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Siste sjanseSkriv ut Utskrift

Gutt som skal reise fra sin kjæreste. Handler generelt om kjærlighet og tap.

Karakter: 5 (10. klasse)

Bokmål - NovelleForfatter: Anonym



De holdt hverandre i hendene. Han syntes hendene hennes var så gode å holde i. Det var som om de var trukket med silke. Han kjente varmen fra dem bre seg. Varmen smøg seg fra fingertuppene, gjennom håndbakene, håndleddet, opp langsmed underarmene, via albuene, overarmene og skuldrene, kravlet seg opp langs halsen, før den festet seg i tinningen hans, hvor det hadde piplet fram to store, blanke svettdråper de siste minuttene. Hun kikket ham dypt inni øynene. Først hastig, som om hun var blyg, deretter holdt hun blikket hans lenge. Men blikket hans vek bort. Han hadde ikke samvittighet til å se henne i øynene. Ikke nå lenger.

 

Det skurret i høytaleren på perrongen. Om et øyeblikk ville dørene lukkes. Og de ville være borte fra hverandre. Da ville det være for seint. Han var nødt til å si det nå. Han fikk ikke flere sjanser enn dette.

 

Han prøvde forsiktig å åpne munnen, men ingenting kom ut. Han hadde egentlig ingenting å si, selv om at dette var et tilfelle han burde si noe, i hvert fall. Han som liksom skulle bli forfatter. Er liksom ikke forfattere de som alltid har noe å si, tenkte han.

 

Toget hans gikk om et øyeblikk. Et øyeblikk til han skulle dra og aldri få se henne igjen. Et øyeblikk til han aldri skulle få se det fine smilet hennes igjen. Et øyeblikk var ikke nok til å fortelle henne allt han ville si. Han ville fortelle henne hvor mye hun betydde for han. Han ville fortelle henne at den kvelden, ikke var grunnen til at han skulle forlate henne. Han ville fortelle henne at han faktisk elsket den kvelden han lå i senga si, og så på stjernelyset som skinte gjennom gardinene, mens han kjente gleden som ilte seg rundt hjertet hans. Han ville fortelle henne at han elsket latteren han hørte det øyeblikket. Han ville fortelle henne at da han snudde seg mot ansiktet med ti tusen fregner og et stort, lykkelig smil følte han at hjertet hans banket ti ganger fortere. Han kunne gjøre hva som helst for å få tilbake den kvelden. Den kvelden to klamme hender holdt rundt hverandre under den utslitte dynen hans. Fryd.

 

- Jeg kommer til å savne deg så utrolig mye, kviskret hun sakte.

 

Blikket hans følgte tårene som rant så forsiktig fra øyet hennes og ned på den kalde asfalten. På den overfylte perrongen marsjerte passasjerene frem og tilbake så koffertene dultet borti den slitte benken de satt på. De fleste hadde fått en fin rød farge i kinnene på grunn av frosten som hadde trengt seg inn på perrongen. Det var ikke rart at det var så kaldt ute, det var trossalt slutten av desember og allt var kaldt, surt og himmelen var full av mørke skyer.

 

Blikket deres møttes, de så hverandre rett inn i øynene. Selv om det var veldig mange rundt dem, følte de at det bare var de to. De tre, faktisk.

 

- Jeg elsker deg, sa hun. Ikke dra, jeg ber deg.

 

Det var helt grusomt å se inn i de våte øynene hennes, det presset bare mer på hans tårekanal. Det var som om alt traff ansiktet hans med steiner, og han ville egentlig bare skrike så høyt som han klarte. Men han visste at det var best for begge å reise av gårde. Det var den rette avgjørelsen. Selv om han var fanget i sin egen lille boble av tanker om hvordan livet deres kunne blitt. De tre kunne fått det så utrolig bra. Han kjente han begynte å smile bare av tanken på hvor lykkelig han ville blittt om han bare kunne leve resten av livet sitt med hans livs kjærlighet. Om han bare kunne. Men hvordan skulle en 16 år gammel gutt forsørge tre mennesker? Det er umulig, tenkte han. De ville få det mye bedre på denne måten.

 

- Jeg elsker deg også, sa han med en diger klump i halsen.

 

Hun tok et hardt tak i handen hans og trakk seg nærmere han. Hun satt nesten på fanget hans nå. De holdt blikket til hverandre lenge. Han strøk gjennom det mørke håret hennes, mens han tørket vekk tårene som lå på det lyse kinnet hennes. Hun var så pen.

 

- Passasjerer som skal reise til Gardermoen må gjøre seg klar nå, skurret en mørk stemme i høgtalerene.

 

Så klart måtte dette skje akkurat nå, tenkte han. Han reiste seg opp og fant fram pengene og bagasjen sin. Selv om han kanskje ville reise, var det en liten stemme i hodet hans som sa det var feil. En liten stemme som sa at han skulle bli. Han så også at hun ville at han skulle bli.

 

De kunne se at toget kom i full fart mot dem. Med store, tydelige blokkbokstaver stod det «Gardermoen» og et klokkeslett. Med tanke på at toget allerede var forsinket, så var det ikke rart at de andre passasjerene skubbet seg fram for å få en plass til å sette seg ned og gjøre seg klar for å reise hjem igjen. De ville vel hjem til familiene sine. Familien hans var her. Hun var i armene hans, gråtende, og det andre familiemedlemmet var på vei. Han klemte henne enda hardere, så tårene sprutet. Handa hans skled gjennom det mørke håret hennes, ned til skuldrene og så til ryggen. Han ville aldri miste henne, ikke for noe i hele verden. Han elsket jo henne.

 

- Alt kommer til å ordne seg til slutt, ikke sant? hulket hun.

- Det lover jeg deg.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish