Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
HemmelighetenSkriv ut Utskrift
Ei kreftsyk jente som holder det hemmelig.
Bokmål - NovelleForfatter: Anonym



«Hvordan var det i Spania da, Mie?». Han bøyer seg tilbake i stolen og blar videre i papirene. «Det var greit», svarer hun kort, og fortsetter og stirre ned i bakken. Han ser ikke ut til å oppfatte at hun har svart, og legger til: «Jeg regner med at du har hatt det fint, men nå er du tilbake på skolebenken, vet du». Han legger vekk papirene og løfter blikket mot henne. Hun har mørke, dype ringer rundt øynene, og kragebeina stikker ut som skyskrapere fra den spinkle kroppen hennes. Det må være den lange, tunge vinteren som har gjort det mot henne. Hun nikker bekreftende og smiler, i håp om at han skal si noe mer for å fylle stillheten. «Hvordan har du det, egentlig?», spør han rolig, med trykk på egentlig. Den omtenksomme, snille siden er en del av lærerrollen. Hun vet hva han tenker – at hun er et problembarn. Et slikt barn som ikke bryr seg om karakterer og som skulker hver gang muligheten byr seg. «Jeg har det fint, jeg», svarer hun raskt. Stemmen hennes er tynn og skrøpelig. «Er du sikker? Er det ingenting du vil ta opp?», spør han videre, nesten litt bekymret. «Nei, det er det ikke. Jeg har det fint», gjentar hun og smiler bredt.

Skrittene bort til døra føles som en evighet. Hun er absolutt ikke klar for dette, men nå kan hun ikke utsette virkeligheten lengre. Med skjelvende hender tar hun tak i dørhåndtaket, og døra knirker sakte opp. Klasserommet er enda styggere enn hun husket det som. De mørkeblå, slitte veggene presser seg mot henne. Luften er tung, og en lukten av råtten mat stiger opp fra søppelbøtta. Hun hikster etter luft. En lyd fra bakerste rad får blikket hennes til å se bortover pultene. Hun oppdager at alle i klassen har satt øynene sine i henne. De på fremste rad stirrer dypt og intenst på henne, mens noen lengre bak har begynt å hviske til hverandre. Hun blir utilpass og får fram et hei, før hun finner plassen sin og setter seg. Noen bak henne roper: «Hvorfor er du ikke brun da?». Andre fortsetter: «Vi vet alle hva hun egentlig har gjort» og ler. Noen hysjer på dem fordi læreren akkurat er kommet inn døren. Svettedråpene piler nedover pannen hennes. Hendene hennes er klamme og har begynt å skjevle. Hun hører svak summing i hodet og skjønner at det er læreren som har begynt å prate. Hun konsentrerer seg alt hun kan om å oppfatte hva han sier, men hun får det ikke til. Tankene hennes er på helt andre steder. Hun klarer ikke å kontrollere skjelvingen lengre, og nå dirrer hele kroppen hennes. Hun må ut her ifra. Nå. Hun røsker med seg penalet hvor alt hun trenger ligger, og løper ut av klasserommet.



Når hun kommer inn igjen føler hun seg bra. Hun mumler at hun måtte på toalettet før hun setter seg stille igjen. De andre snur seg mot henne og stirrer på henne. Men de stirrer ikke som før. Det er noe annerledes i blikkene deres. De fleste skuler bort på hennne, mens andre ser nærmest redde ut. Hun ser frem mot læreren, og oppdager at han sitter med hendene foran ansiktet. Han tar de vekk og tar av seg brillene, før han sukker tungt. Rolig reiser han seg fra stolen, og begynner å gå med tunge skritt mot pulten hennes. Det grå håret hans henger enda litt tyngre ned over skuldrene hans, og rynkene hans sitter enda litt dypere i den slitne huden. Han åpner munnen, men lukker den like fort igjen. Hjertebankene hennes dunker mot brystkassa, og hun er sikker på at alle rundt henne hører dem. Panikken tar over kroppen hennes, og hun begynner å dirre igjen. Han blir stående og vippe fram og tilbake foran pulten hennes. «Vi vet hva du holder på med», hvisker han til slutt. «Det har vi visst lenge», legger en av de andre elevene til. «Stille», advarer læreren. De ser forskrekket på han og avlyder. Stemmen hans blir etterlatt med en enorm stillhet. Den skjærer i henne. Hun kan se at læreren fikler med noe i lomma hans, og løfter det opp. Hun kjenner de straks igjen. Det er syv av pakkene hennes med ekstra piller.

«Det har lenge sirkulert ubekreftede rykter om dette, Mie, men at vi faktisk skulle finne dette i veska di hadde ingen av oss trodd...», gråter han. Hun løfter hodet brått og ser spørrende på han. Hun forstår ikke. Hvorfor snakker han som om han er skuffet over henne? Som om det er hennes feil, som om hun har har valgt det? Han fortsetter: «Ord kan ikke beskrive hvor dypt skuffet vi er over deg...». Ansiktsutrykket hans er trist. «Men jeg forstår ikke», mumler hun. Han gransker henne. «Det er over Mie. Vi har funnet pillene dine. Grunnen til at du har tegnet over skriften med svart tusj sier vel seg selv...». Hun kjenner sinnet spre seg i kroppen. «Det er jo medisinen min!», brøler hun. Læreren ser fortomlet ut: «Medisin?» spør han skeptisk. «Cellegift!», brøler hun tilbake. «Du vet», fortsetter hun. Stemmen hennes knekker. «Sånn man bruker når man han kreft», hikster hun.


Elevene blir stående igjen og se på hverandre.

Mie har løpt ut av klasserommet for lengst. Hun er kommet ut av skolebygget og løper så fort beina klarer å bære henne. Til slutt gir de opp, og da synker hun sammen og lener seg mot en lyktestolpe. Hun trekker pusten dypt inn, og lar den friske lufta fylle lungene hennes. En varm vind kommer mot henne og blåser det lyse håret hennes vekk fra ansiktet. En sommerfuggel flyr i noen sirkler rundt henne, før den bestemmer seg for å sette seg på nesen hennes. Det har begynt å gå mot vår.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish