Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Jenta i speilet og megSkriv ut Utskrift

En tekst om å slite med spiseforstyrrelser. Jeg vet ikke hvordan det er å ha anoreksi, så håper ikke jeg får kritikk for feil. Vil gjerne ha tilbakemeldinger, da! :-)

Skrevet i 10. klasse.

Bokmål - NovelleForfatter:



”Tjukka”, hørte jeg en lys stemme si samtidig som et kor av latter bygde seg oppover til å gnage meg i ørene. Jeg snudde meg ikke. Det beste man kan gjøre er å ignorere mennesker som snakker stygt til deg. Det kan få dem til å slutte, sies det. Jeg tenker at det er snarere tvert i mot. Dette har pågått for lenge. Altfor lenge. Jeg er ikke tykk, er jeg vel? Den lille stemmen i hodet mitt svarte ikke. Jeg tok tak i armen min, og latet som om jeg måtte klø. Jeg tok et hardt grep på fettet jeg hadde på armen og innså at de hadde rett. Jeg var tykk.

 

Da jeg kom hjem etter hjemveien som føltes ut som tjue mil, gikk jeg raskt opp på rommet mitt. Det første blikket mitt møtte da jeg tråkket over terskelen og inn på rommet mitt var den store ballkjolen som hang rett ved siden av vinduet. Det skulle være skoleball om en måned.

Jeg så meg i speilet. Speilbildet mitt var min eneste venn. Vi var så like. Jenta i speilet var alltid enig med meg, og det var noe som føltes godt på dårlige dager. Beina hennes var nokså store, magen hennes var heller ikke så liten og hun hadde søte bollekinn. ”Nå er det mat!” ropte mamma fra kjøkkenet. Jeg kastet et ørlite blikk bort på døren, men bestemte meg for å bli sittende på rommet. Jeg var ikke sulten. Det var i alle fall det jeg fikk meg selv til å tenke. Jeg så meg i speilet igjen. Jenta i speilet smilte og så ned, men da hun så meg inn i øynene igjen kunne jeg se at øynene hennes ble fylt av tårer. Jeg kunne føle det. Det rant noe vått ned fra øynene mine og traff leppene mine. Salt.

 

Det var ikke noe å legge skjul på at jeg hadde kastet meg inn i noe de fleste mennesker sliter med å komme seg ut av. Forskjellen fra meg og dem var at jeg skulle klare det. Jeg skulle ikke bli tynn for å bli modell. Jeg ville ikke bli modell. Jeg skulle bli tynn for at andre mennesker kunne se opp til meg og tenke: ”Se så fin hun er!” Og faktisk mene det. Jeg trengte en forandring. En særdeles stor forandring.

 

Jeg begynte å bli vandt til å kaste skolematen min nå. Dersom jeg ble sulten, drakk jeg vann. Dersom jeg ble tørst, drakk jeg også vann. Mamma prøvde å tvinge i meg mat, men det var til ingen nytte. Det var ingenting som kunne stoppe meg nå. Hver eneste dag satt jeg og hørte på mamma snakke i telefonen om kveldene, men alt jeg fikk med meg var at hun snakket om meg. Mumling var hennes spesialitet, for å si det på godt norsk.

 

Jeg så meg i speilet. Hun var blitt tynnere nå. Hun var ikke lenger den jenta jeg var vandt til å snakke med. Hun ville nesten ikke snakke. Jeg følte meg alene. Mer alene enn noen gang. Jeg var inne i en svart boks jeg ikke klarte å komme meg ut av. Det var som om stemmene i hodet mitt jaget meg lenger og lenger inn i denne svarte boksen. Jeg festet de lange lokkene mine bak i en hestehale. Jenta i speilet hadde fått tydelige linjer i ansiktet. Hun hadde ikke lenger de søte bollekinnene. Hun var ikke pen, men hun var aldeles ikke stygg.

 

Jeg ble værende hjemme i noen uker sengeliggende. Likevel dro jeg meg opp av senga før mamma sto opp, for å ta meg en joggetur. Jeg var svak, kvalm og smerter i hvert eneste ledd, men min faste morgenrutine var det ingen som skulle få endre på nå. Ikke engang mamma eller skolen. Jeg tok med meg vannflasken og lukket døra forsiktig. Jeg gikk ned ett trappetrinn, to trappetrinn, tre trappetrinn, men da jeg kjente det skarpe sollyset treffe øynene mine fikk jeg vondt i hodet. Det stoppet ikke meg. Jeg ville ikke bli tykkere, og dessuten hører man på TV hele tiden at det er viktig med mosjon! Jeg jogget maks femti meter. Kroppen sa stopp, og jeg klarte ikke å være ute lenger. Jeg gikk sakte tilbake til huset og tok et av eplene som lå på kjøkkenbenken. Hjertet mitt ble fylt med anger etter jeg tok siste bit av eplet, og på en eller en annen måte måtte jeg få det ut igjen. Det var på tide å bruke oppkast-metoden.

 

Jeg så meg i speilet. Hun hadde ikke noen glød i øynene lenger. Hun så trist ut, og dessuten var hun blitt så blek. Håret hennes lå rett ned på skuldrene, og armene var bare tilstede på hver sin side av overkroppen. Hun hadde en svai i ryggen og magen hennes var blitt så liten at ribbeina syntes. Jeg tok tak i magen min. Fettet samlet seg i håndflaten min, og jeg tittet ned på lårene mine. Fremdeles store. Jenta i speilet la seg forsiktig ned på gulvet, og det samme gjorde jeg. Da øynene mine lukket seg igjen kunne jeg se et glimt av mamma komme stormende inn døra. Hun så redd ut. Øynene mine lukket seg sakte igjen og tok meg til et svart sted. Boksen.

 

Jeg lukket opp øynene mine igjen. Jeg var alene sammen med mamma og en sykepleier på et hvitt rom. Det var lange blå gardiner med blomster på. Jeg så meg forvirret rundt. Lukten av alle slags medisiner tok over alle andre sanser. Det var et typisk sykehus, men hvorfor var jeg her? Mamma tok tak i hånden min og så meg rett inn i øynene. Det var akkurat som om hun ikke visste hva hun skulle si. Jeg tenkte tilbake på gårsdagen, og innså at jeg kanskje hadde besvimt. Jeg var tross alt ikke helt i form. Enda en sykepleier kom ruslende inn døren og jeg tenkte som så at jeg skulle være hyggelig og si hei. Det var en mannlig sykepleier, han var veltrent og hadde det garantert godt med seg selv. Tonefallet han sa hei tilbake på gjorde meg skremt. Den var mørk og dyster. Han må ha hatt en dårlig dag på jobb, tenkte jeg for meg selv og fortsatte å se mamma inn i øynene. Mamma fortalte meg at hun hadde snakket med læreren og fortalt at jeg ikke kom til å møte opp på skoleballet. En tåre trillet nedover mitt kinn. Skoleballet er den viktigste dagen på hele ungdomsskolen. Det var kun tre timer til skoleballet skulle starte, og jeg fortalte mamma at dersom jeg var rask med å kle på meg og sminke meg så kom jeg til å være der akkurat i tide. Legen så raskt på meg og gikk mot meg med stormskritt. ”Du skal ingen verdens steder i dag, lille venn. Du har fått anoreksi og må være her til du er på beina igjen”. Anoreksi, sa en stemme i meg. Anoreksi? Jeg har da ikke anoreksi. Beina mine er som to store kjøttstykker og magen min i seg selv er kun en eneste stor klump. Ikke tale om at jeg har anoreksi. Legen ga meg et bilde mamma hadde tatt da vi var i butikken. Jeg så ned på utskriften og tenkte at det umulig kunne være meg. Som lyn fra klar himmel innså jeg at det var meg. Jeg var blitt så tynn, og jeg skjønte at jeg ikke var i stand til å være med på skoleballet.

 

Timene gikk. Tikk takk, tikk takk. Jeg lå i sykehussengen med en bok på fanget da klokken slo tolv. Jeg var søvnløs. Aldri før hadde jeg slitt med å få sove, men i dag traff konsekvensene av det jeg hadde holdt på med de siste ukene meg rett i ansiktet og det førte til at jeg kun lå våken og var redd. Det banket på døra. Mamma var den første som kom inn, men jeg kunne se at det var andre mennesker tilstede bak henne også. Jeg dro dyna ekstra godt over meg i frykt for at de andre menneskene skulle se hvor tynn jeg hadde blitt. Da de kom nærmere skjønte jeg hvem det var. Det var læreren min og et par elever pyntet. De kom rett fra skoleballet, og hun ene jenta kom mot meg og ga meg en klem. Hun var helt varm i kinnene, og hun klemte meg hardt. Jeg ble våt på kinnet. Jeg tror hun gråt. Elevene som kom inn døra sammen med mamma og læreren min var de elevene som tidligere hadde kalt meg alle disse tingene. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte. Det var de som førte meg hit til skammens rom. De andre jentene kom også mot meg, og hun ene satt en krone på hodet mitt. Jeg hadde blitt nominert til å bli årets dronning og vant. Hjertet mitt banket fortere enn det noen gang hadde gjort, og jeg kunne føle at det var på vei opp av halsen min.

 

Jeg så meg i speilet. Hun var så tynn. Den likbleke huden dekket hele hennes magre kropp. Jeg tittet ned på lårene mine. De var like tynne som jentas lår, og magen var blitt enda tynnere. Jeg holdt rundt mitt eget håndledd. Det var så mye luft mellom fingrene mine da jeg tok tak. Jeg hadde innsett en ting på sykehuset. Jenta i speilet var meg, og dette måtte ta slutt. Jeg ville tilbake til den jeg var før.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish