Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Anerkjennelse i barnehagenSkriv ut Utskrift

Om anerkjennelse i barnehagen.

Eksamen i pedagogikk.

Bokmål - TemaoppgaveForfatter:



Innholdsfortegnelse

1.     Innledning 

1.1. Oppgavens oppbygning

1.2. Problemstilling

2.     Teori

2.1   Anerkjennelse

2.2.  Barns medvirkning

2.3 Definisjonsmakt

2.4 Språklig uttrykk

2.5 Gjensidighetstankegang

3.  Drøfting av observasjon

4.  Avslutning

Litteraturliste                                                                                                    

 

Vedlegg:

 Vedlegg 1: Observasjon av oppgave 2

 

1.    Innledning

Jeg skal i denne oppgaven ta for meg, barns medvirkning og anerkjennende kommunikasjon. Anerkjennelse er et omfattende tema og etter å ha lest mye om anerkjennelse, kom jeg fram til at jeg ville lære mer om hvordan vi voksne kan påvirke barn i vår væremåte. Ut ifra dette har jeg valgt problemstilling: Hvordan kan den voksnes væremåte i barnehagen påvirke barns selvfølelse? Jeg vil først redegjøre for teori, etterfulgt av drøfting av observasjonen jeg har valgt. Observasjonen viser en samtale som foregår mellom en gutt og den voksne i en samlingsstund. Jeg vil i oppgaven fokusere på samspillet mellom gutten og den voksne.

 

2.     Teori

 

2.1. Anerkjennelse

Anerkjennelse er basert på likeverd, en væremåte, en holdning og ikke en metode eller et instrument. «Anerkjennelse innebærer at en ser på den andre (barnet) som et individ med rettigheter, integritet og en separat identitet» (Kinge, 2006, s. 73). Når voksne som arbeider med barn er anerkjennende i sin væremåte, bekrefter de voksne barnets initiativ og viser av seg selv (Kinge, 2006, s.74).

 

«Barnesamtalen basert på empati og anerkjennelse må ha som mål å skape en trygg, fortrolig ramme, slik at barnet fritt kan utforske egne tanker, følelser og opplevelser uten fare for å bli «arrestert», korrigert eller fortolket av voksne» (Kinge, 2006,s. 127). Videre sier Kinge at den voksne må ha evne til å stille gode, åpnende og undrende spørsmål. Den voksne må også ha evne til å veksle mellom språklig aktivitet og en lyttende holdning (Kinge, 2006, s. 127). Den voksne må kunne lytte med hele seg, med en følelsesmessig innlevingsevne for å kunne tolke alle de forskjellige signalene som barnet sender ut (Bae, 1996, s.25).

 

2.2. Barns medvirkning

Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver sier «Hvordan barn opplever møte med andre, vil påvirke barns oppfatninger av seg selv. Personalet må møte barn på en måte som formidler respekt og aksept, tillit og tiltro. Synet på barn og barndom vil ha konsekvenser for hvordan personalet forstår barns medvirkning» (Kunnskapsdepartementet, 2011).

 

2.3. Definisjonsmakt

«Berit Bae beskriver gjennom sitt doktorgradsarbeid hvordan vi ofte lar barnets opplevelser underordnes vårt behov for å bringe inn læring, fakta og informasjonsformidling. Barnet vil føle seg avvist (Bae, 2004)» her sitert i (Kinge, 2006, s.156). Bae sier videre at vi ofte er opptatt av bestemte mål, at vi er opptatt av de rette svarene og at vi ofte vil være i kontroll. Vi må tåle å oppgi denne kontrollen og ikke fokusere så mye på å være korrigerende og belærende, her i Kinge (2006, s.157).

 

Barn som blir møtt av voksne på en avvisende måte og manglende forståelse, kan reagere med skuffelse og mistillit til de voksne. Seinere kan barna også utvikle aggresjon overfor de menneskene rundt, eksempel overfor omgivelsene i barnehagen (Kinge, 2006).

 

Hegels tankegang om anerkjennelsens dialektikk: vi er avhengig av andre for å bli autonome. Paradoksalt nok er det bare gjennom den andres bekreftelse/anerkjennelse at vi får et forhold til oss selv og kan utvikle et differensiert og selvstendig selv» (Sitert i Bae, 1992, s. 25). Bae hevder at dette viser hvor avhengige vi er av hverandre, at vi alle strever etter å bli sett og bekreftet, selv om vi risikerer å bli såret (1992). «Anerkjennelsens dialektikk leder også oppmerksomheten mot den makt og mulighet for maktmisbruk som ligger i mellommenneskelige relasjoner» (Bae, 1992, s. 26).

 

Bae hevder at fordi vi er avhengig av den andres bekreftelse, for å få et forhold til oss selv, får den andre makt over våre egne opplevelser og tanker (1992). «Når den ene parten bruker sin posisjon til å definere den andres opplevelser, uten å anerkjenne dennes perspektiv, kan vi snakke om misbruk av definisjonsmakt» (Bae, 1992, s.26).

 

Bae snakker om kommunikasjonsmåter som tar «oppmerksomheten bort fra barnets intensjon og opplevelse og over på noe annet» (1992, s.51). Videre nevner hun blant annet kontroll og nøytralitet i forhold til følelser som at den voksne har oppmerksomheten på «saklig innhold, ikke på opplevelsesmessige aspekter (Bae, 1992, s.51).

 

2.4. Språklig uttrykk

“Språk er avgjørende for samspillet mellom mennesker. Vi kan skille mellom verbalspråk og språk ved ikke- verbalt samspill. Språklig uttrykk er altså ikke bare knyttet til ord, også fysiske handlinger kan være en form for språk”. (Fagerli, Lillemyr, & Søbstad, 2000). Kombinasjon av ord og ikke- verbal uttrykk har mye å si for hvordan budskapet blir oppfattet. «Metakommunikasjon sier noe om hvordan et budskap skal oppfattes, det er en kommunikasjon om kommunikasjonen. (Fagerli, Lillemyr, & Søbstad, 2000, s.126).

 

2.5. Gjensidighetstankegang

Gjensidighetstankegangen til Bae:

Det jeg gjør mot meg selv, reflekteres utover i relasjon mot andre. Og omvendt: Det jeg gjør mot andre, reflekteres tilbake på meg selv, og skaper forutsetninger for hvem jeg blir. For å forstå den andres væremåte må man ut fra en gjensidighetstankegang også stille spørsmål om sin egen. For eksempel: Hvordan bidrar jeg med min væremåte til de svarene jeg får fra den andre/omgivelsene? Hva forteller andres handlinger om de forutsetninger jeg skaper for dem? (1992).

 

3.     Drøfting

 

3.1. Drøfting av observasjon

Jeg skal her drøfte observasjonen som ligger vedlagt. Som nevnt i innledningen er problemstillingen min følgende: Hvordan kan den voksnes væremåte i barnehagen påvirke barns selvfølelse? Jeg vil prøve å svare på problemstillingen gjennom observasjonen.

 

I henhold til observasjonen viser Trond (4,2 år) både verbal kommunikasjon og ikke- verbal kommunikasjon. Det kan tenkes at han bruker øyekontakt som kommunikasjonsform ved at han ser på den voksne med spent blikk. Ved at Truls er ivrig i stemmen samtidig som han retter blikket mot den voksne kan det tenkes at han har noe han vil fortelle, noe å uttrykke. Fagerli, Lillemyr, & Søbstad hevder at kombinasjon av ord og ikke- verbal uttrykk har mye å si for hvordan budskapet blir oppfattet.

 

«Metakommunikasjon sier noe om hvordan et budskap skal oppfattes, det er en kommunikasjon om kommunikasjonen» (2000, s.126). Gjennom det Fagerli, et al sier her om metakommunikasjon, kan det tenkes at Truls gledet seg til å fortelle om fisketuren. Bae hevder at den voksne må kunne lytte med hele seg, med en følelsesmessig innlevingsevne for å kunne tolke alle de forskjellige signalene barnet sender ut (1996, s.25).

 

Videre i observasjonen kan det tenkes at den voksne retter oppmerksomhet mot spørsmål om fiskekunnskap, istedenfor på selve opplevelsen og følelsen, som kunne oppstått hvis den voksne hadde hatt en anerkjennende væremåte. Vi kan her trekke inn det Bae mener om hvordan vi ofte lar barnets opplevelser underordnes vårt behov for å bringe inn læring, fakta og informasjonsformidling. Barnet vil føle seg avvist (Sitert i Kinge, 2006, s.157).

 

Ved at den voksne stiller lukkende spørsmål og er nøytral i stemmen, samtidig som hun ser spørrende på gutten, gir hun han ikke mulighet til å fortelle det han selv vil. Han klarer ikke svare, og reagerer med å bli urolig. Han vrir seg på stolen og blir usikker og forvirret. Det kan tenkes her at den voksne ikke klarer å «se» Truls, når hun fortsetter med fakta spørsmål. Og ved at hun samtidig ser intenst på han, kan han reagere med skuffelse og mistillit til de voksne. Seinere kan det også utvikles aggresjon overfor de menneskene rundt, eksempel overfor omgivelsene i barnehagen (Kinge, 2006). Her kan vi trekke inn det Bae hevder, at vi ofte er opptatt av bestemte mål, at vi er opptatt av de rette svarene og at vi ofte vil være i kontroll. Vi må tåle å oppgi denne kontrollen og ikke fokusere så mye på å være korrigerende og belærende, (Referert i Kinge ,2006, s.157).

 

I henhold til at den voksne viser en følelsesmessig nøytral og uengasjert holdning, viser hun med kroppsholdning og tonefall at hun har manglende interesse og forståelse for Tronds intensjon og opplevelse. Med dette kan det tenkes at den voksne bruker sin definisjonsmakt til å fokusere på noe hun selv er opptatt av, kanskje å lære alle barna om fiskekunnskap? Vi kan her trekke inn det Bae sier om kontroll og nøytralitet i forhold til følelser. Noe som vi ser i observasjonen da den voksne ikke tar hensyn til Truls sin opplevelse, da hun har fokus på saklig innhold og viser lite engasjement for hans følelser og opplevelse, av å ville fortelle (1992).

 

Bae hevder at fordi vi er avhengig av den andres bekreftelse, for å få et forhold til oss selv, får den andre makt over våre egne opplevelser og tanker (1992). «Når den ene parten bruker sin posisjon til å definere den andres opplevelser, uten å anerkjenne dennes perspektiv, kan vi snakke om misbruk av definisjonsmakt» (Bae, 1992, s.26). Hvis den voksne hadde hatt en lyttende holdning og latt Truls få medbestemmelse, kunne det styrket hans selvfølelse, istedenfor at han nå kanskje ikke tørr å åpne seg i neste samling. Bae sier at «ikke- anerkjennende relasjoner derimot, vil skape forutsetninger for tilbaketrekking, lukkethet og motstand» (1996, s.164).

 

Hvis den voksne som nevnt hadde hatt en lyttende holdning og vist engasjement mot Truls sin opplevelse, og behov for å uttrykke sine følelser, kunne hun ha vært anerkjennende i sin væremåte, og med det styrket selvfølelsen hans. På denne måten kunne han ha utviklet en positiv oppfatning av seg selv og kanskje seinere mestret andre situasjoner med stor selvtillit. For eksempel i lek og andre samlinger.

 

«Barnesamtalen basert på empati og anerkjennelse må ha som mål å skape en trygg, fortrolig ramme, slik at barnet fritt kan utforske egne tanker, følelser og opplevelser uten fare for å bli «arrestert», korrigert eller fortolket av voksne» (Kinge, 2006,s. 127). Videre sier Kinge at den voksne må ha evne til å stille gode, åpnende og undrende spørsmål. Den voksne må også ha evne til å veksle mellom språklig aktivitet og en lyttende holdning (Kinge, 2006, s. 127).

 

I Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver står det, «Hvordan barn opplever møte med andre, vil påvirke barns oppfatninger av seg selv. Personalet må møte barn på en måte som formidler respekt og aksept, tillit og tiltro» (Kunnskapsdepartementet, 2011). Jeg forstår dette som at barn må få oppleve anerkjennende relasjoner, slik at de kan utvikle en god selvfølelse. Personalet må ha en anerkjennende holdning til barna, barn trenger bekreftelse på sine følelser lik som oss voksne.

 

Gjensidighetstankegangen til Bae:

Det jeg gjør mot meg selv, reflekteres utover i relasjon mot andre. Og omvendt: Det jeg gjør mot andre, reflekteres tilbake på meg selv, og skaper forutsetninger for hvem jeg blir. For å forstå den andres væremåte må man ut fra en gjensidighetstankegang også stille spørsmål om sin egen. For eksempel: Hvordan bidrar jeg med min væremåte til de svarene jeg får fra den andre/omgivelsene? Hva forteller andres handlinger om de forutsetninger jeg skaper for dem? (1992).

 

I henhold til problemstillingen min kan vi spørre: hvordan kan det tenkes at den voksne i barnehagen kan styrke barnets selvfølelse i en anerkjennende væremåte? Først tenker jeg at den voksne må gå inn i seg selv, og se på seg selv. Den voksne må spørre seg selv om det er noe i hennes væremåte som gjør at barnet reagerer slik det gjør. Først da tror jeg den voksne kan være anerkjennende i sin væremåte med barnet, og først da kan barnet utvikle en god selvfølelse.

 

4.     Avslutning

Jeg vil her forsøke å svare på problemstillingen min: hvordan kan den voksnes væremåte i barnehagen påvirke barns selvfølelse?

 

Det kan tenkes at det noen ganger kan være vanskelig å praktisere en anerkjennende relasjon, spesielt hvis det er ting i livet som gjør at vi blir stresset eller utålmodig. Men jeg tenker her at vi som voksne har et ansvar overfor barna, og med det må prøve å sette oss selv til side et øyeblikk, og vise barna at vi er engasjert i det de uttrykker.

 

For at barnet skal utvikle god selvfølelse er det viktig at vi voksne anerkjenner og «ser» barnet. Alle barn har rett på sin egen opplevelse, og det er viktig at vi voksne ikke er for kontrollerende i relasjon med barnet. Hvis barnet skal utvikle en god selvfølelse er det avhengig av hvordan vi voksne responderer på det. Det er av så stor betydning at barnet enten føler seg viktig eller uviktig. På denne måten kan vi si at hvordan vi er i vår væremåte, påvirker barnas selvfølelse. Vi må la barnet selv være ekspert på sine egne opplevelser, og lytte til det uten for mye rettelse.

 

Anerkjennelse krever tålmodighet og forståelse. Det er viktig at vi voksne jobber med oss selv slik at vi har nok selvinnsikt til å anerkjenne barn i sin væremåte.

 

 

Litteraturliste

Bae, B. (1992). ERKJENNELSE OG ANERKJENNELSE: PERSPEKTIV PÅ RELASJONER. Oslo: Universitetsforlaget.

Bae, B. (1996). Det interessante i det alminnelige: - en artikkelsamling - Pedagogisk Forum.

Fagerli, O., Lillemyr, O. F., & Søbstad, F. (2000). Hva er førskolepedagogikk? Kristiansand: Høyskoleforlaget AS.

Kinge, E. (2006). BARNESAMTALER: - DET ANERKJENNENDE SAMVÆRET OG SAMTALENS BETYDNING FOR BARN MED SAMSPILLVANSKER. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS.

Kunnskapsdepartementet. (2011). Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver. Oslo: Departementet.

 

 

Vedlegg

Observasjon av oppgave 2: Barns medvirkning og anerkjennende kommunikasjon.

 

- Trond (4,2 år): Jeg har vært på fisketur i helgen! (Ivrig i stemmen, ser på den voksne med spent blikk):

- Line (voksen): Akkurat ja, så koselig. Hva slags fisk fikk du? (Nøytral i stemmen, ser spørrende på barnet).

- Trond: Neei, det vet jeg ikke… (Vrir seg på stolen, usikker i stemmen, ser ned, litt forvirret).

- Line: Kanskje du vet navnet på noen andre fisker? (Ser intenst på barnet).

- Trond: (Svarer ikke, ser hjelpeløs på den voksne, urolig).

- Line: Er det noen av dere andre som vet navnet på noen fisker? (Retter blikket mot de andre barna i samlingen).




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish