Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave


propaganda.net : Skole & Jobb
Kvinnelige og mannlige forfattere innen skandinavisk kriminallitteraturSkriv ut Utskrift

Fordypningsoppgave/særemne om forskjeller på kvinnelige og mannlige forfattere innen kriminallitteraturen med utgangspunkt i analyse av fire kriminalromaner skrevet av ulike forfattere.

Karakter: 6

Bokmål - SæremneForfatter:

1.0 Innledning med presentasjon av problemstilling

Fra gammelt av har krimlitteraturens forfattere vært mannsdominert, men utover 1980-1990 tallet skjedde det en endring. Det ble flere kvinnelige krimforfattere, og fremstillingen av kjønn i kriminallitteraturen gikk bort i fra de tradisjonelle stereotypene. (http://kilden.forskningsradet.no/c16880/artikkel/vis.html?tid=39196).

 

Jeg kom over en artikkel hvor dette stod: «I Danmark ble det for noen år siden satt i gang et storstilt forskningsprosjekt om Skandinavisk krim. Blant konklusjonene er at det internasjonalt fremstår interessant at skandinavisk krimlitteratur i stor grad brukes til å kritisere sider ved det skandinaviske velferdssamfunnet – eksotisk nok for folk om oppfatter våre land som ekstremt fredelige, inkluderende og vår samfunnsmodell nærmest ideell. Et annet overordnet trekk er sterke feminine aspekter, som bringer bøkene nærmere den moderne virkeligheten. Krimhelter har familieliv og forpliktelser, henter barn på barnehagen osv, uansett om det er kvinnelig eller mannlig hovedperson i bøkene» (http://www.adressa.no/kultur/article1636809.ece). Her vises det at det faktisk er blitt store likheter mellom de forskjellige kjønnene.

 

Derfor har jeg valgt å se på forskjellene mellom kvinnelige og mannlige forfattere innen kriminallitteraturen, og om de faktisk fortsatt eksisterer. Dette er min problemstilling.

Underveis i arbeidet kom jeg også over noen likheter jeg har valgt å ta med, da jeg føler disse er relevante for oppgaven. Jeg har valgt fire bøker, to av kvinner og to av menn, alle fra 1990 til 2000-tallet og alle skandinaviske krimforfattere. Bøkene jeg har valgt er: Teiges «Noen vet», Blædels «Kall meg prinsesse», Mankells «Morder uten ansikt» og Edwardsons «Vil ha deg i mørket».

 

2.0 Kriminallitteraturen

Det finnes mange ulike definisjoner av krim. Wikipedias definisjon av krim er slik: «Kriminallitteratur defineres gjerne som fortellinger om forbrytelser – som oftest drap- og oppklaringen av dem»(http://no.wikipedia.org/wiki/Kriminallitteratur). Dette er vel den definisjonen som er av allmenn oppfatning. En annen definisjon jeg fant interessant var denne: «en kriminalfortelling er en fortelling om oppklaringen av en forbrytelse, hvor alle elementer (språklige, psykologiske, sosiale) er plassert i et underordnet relevant forhold til intrigen»(http://home.hio.no/~helgerid/tekstpraksiser/Dostojevskij_07.pdf).

 

Kriminallitteraturen har også flere undersjangere. Vi har for eksempel den klassiske krimmen eller detektivhistorien som den også kalles. Her møter vi den klassiske helten, hvor helten gjerne kommer fra et overklassemiljø, er intelligent og ser gjerne sammenhenger som ingen andre kan se. Han skal løse et mysterium, og klarer ved hjelp av sin intelligens å løse gåten. Denne sjangeren stammer fra England.

 

Vi har også den psykologiske thrilleren. Her kan vi for eksempel bli kjent med gjerningsmannen, hans tanker og følelser. Her følger vi hans planer, og spenningen er stor.

 

Den hardkokte kriminalromanen stammer fra USA. Her er alt overflødisk og «bløtt» fjernet fra fortellingen, og vi sitter igjen med en hard og tøff politimann. Han kan ikke svekkes av noen, og innen denne sjangeren er det gjerne mye skyting, slagsmål og blod. Innunder dette kommer også politiromanen. Her følger vi politiets hverdag, og deres oppklaring av forbrytelser. Bøkene er gjerne samfunnskritiske, og her er det ikke bare fokus på oppklaringen av forbrytelsen, men også de personlige problemene til hovedpersonen.

 

Den siste undersjangeren er spionromanen. Et eksempel på disse kan være romanene om karakteren James Bond.

 

Dagens kriminalromaner er ofte en blanding av de forskjellige undersjangrene, og i drøftingen av bøkene nedenfor (avsnitt 4.0 Drøfting), kan man se hvilke bøker som hører til hvilke undersjangrene.

 

Kriminalromanen inneholder alltid en helt. De deles ofte inn i to typer: Den klassiske helten, og den moderne helten. Den klassiske helten, som nevnt ovenfor er gjerne svært intelligent og ser sammenhenger ingen andre ser. Han kan også være fysisk sterk og ha stort mot. Den moderne helten har derimot ingen spesielle fysiske egenskaper. Han har gjerne personlige problemer, for eksempel problemer i forholdet, eller misbruk av alkohol. Likevel har helten ofte stor tro på rettferdigheten, og har en god dose sjarm. Dette veier ofte opp med de negative egenskapene, og leseren heier helten frem. (undersjangere og type helt: http://www.lister.vgs.no/bibliotektjenesten/28-lister-bibliotek/bibliotek/244-bibliotek-sjanger_kjennetegn-kriminallitteratur.html).

 

Det finner også to ulike måter å skrive krim på. Disse to genrene kalles Whodunnit? og Whydunnit? (http://www.abcnyheter.no/kultur/litteratur/070316/kriminallitteraturens-utvikling-en-historisk-oversikt-med-vekt-pa-fremstill). Dette skal vi se nærmere på i drøftedelen.

 

Gynokrim er også blitt et begrep innen bøker skrevet at kvinnelige forfattere.

 

En siste ting er at kriminallitteraturen skal følge en fast «formel». W. H. Auden definerer formelen på denne måten: «a murder occurs; many are suspected; all but one suspect, who is the murderer, are eliminated; the murderer is arrested or dies» (http://home.hio.no/~helgerid/tekstpraksiser/Dostojevskij_07.pdf). Om forbrytelsen ikke blir oppklart, eller om motivet ikke er til stede kan leseren ofte finne seg «sviktet» av forfatteren.

 

I drøftingen skal jeg gå nærmere inn på alt dette, og vi skal se om forfatterne har fulgt de retningslinjene ovenfor.

 

3.0 Referat og analyse av bøkene

 

3.1 Trude Teige: Noen vet

 

3.1.1 Om forfatteren

Trude Teige er utdannet journalist og oversetter. Hennes debutroman ble utgitt i 2002, og i 2009 kom hennes første spenningsroman. Boken «Noen vet» ble utgitt første gang i 2009 av Aschehoug forlag og er på 284 sider.

 

3.1.2 Sammendrag av handlingen

Kajsa Coren er en anerkjent politisk journalist i den landsdekkende kanalen «kanal 4». En dag befinner hun seg i nærheten av et åsted, og blir sent dit for å dekke saken. Kajsa er tidligere krimjournalist, men da ektemannen ble rettspsykiater for politiet, valgte hun å gå over i politisk avdeling for å unngå konflikter i hjemmet. Likevel bestemmer Kajsa seg for å dekke saken, som en «siste» sak. Hun er først på åstedet hvor et eldre ektepar har blitt brutalt torturert og drept, og det dukker opp en nysgjerrighet i Kajsa som hun ikke klarer å gi slipp på. Samtidig med drapet jobber Kajsa med en omfattende sak, hvor hun snart skal avdekke grusomme overgrep som har skjedd med norske barnehjemsbarn på 60-70 tallet. En kilde gir henne en liste over overgriperne ved barnehjemmene, og Kajsa oppdager etterhvert at flere av disse har dødd på et mistenkelig vis.

 

Kajsa begynner å grave i saken, og finner sakte men sikkert flere sammenhenger mellom overgripernes dødsfall, og drapet på det eldre ekteparet. Hun velger å avvente med å informere politiet til hun er mer sikker i sin sak, noe hun snart skal få angre på. Kajsa begynner å motta brev fra gjerningsmannen hvor han gir små hint om at han holder øye med henne. Det viser seg at gjerningsmannen følger Kajsa hvor hun enn går, og bestemmer seg for at det er til henne han skal fortelle sannheten om hvordan overgrepene gikk til, og at han var et av barnehjemsbarna. Gjerningsmannen føler Kajsa kommer til å forstå hvorfor han har tatt hevn, og utvikler en sterk avstands kjærlighet for henne. Han ser for seg at de skal leve resten av livet sammen, og bestemmer seg for å kidnappe Kajsa en dag hun er hjemme alene. Så fort han innser at de ikke kommer til å leve sammen og det går opp for han at han har levd i en slags tankeboble, velger han å ta livet sitt. Kajsa overlever og drar takknemlig hjem til sin familie.

 

3.1.3 Analyse

Boken «Noen vet» er en kriminalroman. Her møter vi blant annet hovedpersonen, Journalisten Kajsa Coren. Hun blir vi kjent med via de indre egenskapene, men hun blir også beskrevet som slank og veltrent, og vi får inntrykk av at hun er i begynnelsen av 40 årene. Hun har to barn, Thea på 4 og Anders på 7. Hun er en kjent person som ofte er å se i media. Etter hvert som tankene og følelsene til Kajsa kommer frem ser vi at hun sliter med flere indre konflikter. Hun har ikke bearbeidet sin fars død, noe som går utover privatlivet hennes. Hun føler seg ofte ikke bra nok verken som mor eller som kone. Hun lengter ofte tilbake til den tiden da hun og mannen faktisk var kjærester. Vi skjønner også at Kajsa har et alkoholproblem, da hun ofte drikker vin på kveldene, og føler hun må skjule dette for sin mann. Hun frustrerer seg også mye over jobb-byttet hun gjorde. Hun lurer på om hun gjorde en feil da hun gikk fra jobben som krimjournalist til politisk journalist. Hun gjorde dette for å redde forholdet, men det har ikke blitt bedre. På tross av alt dette fremstår hun som en arbeidsvillig og profesjonell journalist på jobb. Hun bruker dagligdagse ord i tanker og replikker, men er likevel ordentlig i språket. Hun bruker mye faguttrykk i jobbsammenheng, og viser slik at hun mest sannsynlig har en høy utdannelse.

 

Mannen hennes Aksel, er en mann som tenker høyt som seg selv. Han er en pen mann i slutten av 40-årene og en anerkjent rettspsykiater som er mye i media og jobber tett med politiet. Vi kommer ikke så tett inn på Aksel, men vi får fort vite at han mener Kajsa selv er skyld i at han trekker seg unna henne. Dette får vi forsterket ved at det fortelles om en omstridt artikkel Aksel en gang utga; han mener det er kvinnen selv som ofte har skylden når det koker over for mannen i et forhold og det ender opp med at han dreper kvinnen. Han mener dette er selvforskyldt ved å kreve for mye. Vi ser etter hvert at Aksel er en dynamisk person, da det virker som han endrer seg når Kaja blir kidnappet, og angrer på mange av tankene han har hatt om Kajsa.

 

Drapsmannen Arvid gis det ingen ytre beskrivelser av. Derimot leser vi mye om hans tanker og følelser. Han ble utsatt for vold i hjemmet som ung, før han ble plassert i et barnehjem der han ble utsatt for grusomme overgrep som barn. Grunnet dette sliter han mye med sorg, smerte og sinne. Arvid er en mann som er opptatt av det han ser på som rettferdighet. Han vil at andre skal føle den smerten de har påført han. Likevel merker man at det Arvid egentlig søker er omsorg. Han blir forelsket når han ser de varme øynene til Kajsa på tv, og han får en sterk følelse av at hun bryr seg om han. Han utvikler en slags kjærlighet for henne, og når han kidnapper henne drømmer han om at de skal leve resten av livet sammen.

 

Handlingen foregår for det meste i Oslo i 2003. Vi merker at Kajsa hører til i høyere middelklasse. I tillegg til språket som er tidligere nevnt, vet vi også at de har et flott hus, bor på riktig side av byen, og at de har venner og kollegaer med høy sosial status. Gjerningsmannen Arvid har en høy stilling som lege og har både et flott hus, og en stor leilighet i Oslo. Like vel får vi inntrykk av at han har en mindreverdighetsfølelse om seg selv, noe vi setter i sammenheng med overgrepene og den effekten de har fått på hans liv.

 

Boken begynner med «in medias res». «Gutten dro ned buksene. Ikke et ord ble sagt. Tårene presset seg fram og rant nedover kinnene da riset traff ham, enda han prøvde alt han kunne å ikke gråte» (Teige, Noen vet, 2009, s. 7). Etter dette foregår handlingen nogenlune kronologisk. Noen tilbakeblikk på fortiden forekommer.

 

Historien blir fortalt med to parallelle handlinger. Vi følger hovedpersonen Kajsa, men følger også med på gjerningsmannen og hva han foretar seg. Fortellingen gjennom gjerningsmannens øyne er skrevet i kursiv. Det dukker også opp mange frempek i gjerningsmannens handling. Leseren kan ofte tenke seg til hva gjerningsmannen har planer om å gjøre, mens hovedpersonen Kajsa går uvitende.

 

Romanen når høydepunktet da Kajsa skjønner hun blir overvåket, og drapsmannen bestemmer seg for å kidnappe henne. «The point of no return» er når Kajsa skjønner at det er en sammenheng mellom drapene på det eldre ekteparet, og drapene på barnehjemmets overgripere. Spenningskurven er flat, frem til vi skjønner at det er rett før Kajsa blir kidnappet på slutten av boken.

 

Boken blir fortalt med en autoral allvitende synsvinkel. Fortelleren vet alle tanker og følelser om alle personene, og personene blir beskrevet som han/hun. Forfatteren går også på et punkt fra å være en allvitende forteller, til å bli «en flue på veggen». Gjerningsmannen ser vi nemlig hele veien fra en autoral allvitende synsvinkel, før vi plutselig får beskrevet han utenfra. «Inntil Nationaltheatrets bygning stod en mann i en svart hettegenser med blikket stivt festet på Kajsa og Karsten»(Teige, Noen vet, 2009, s. 148). Dette gjentas ikke, og skjer bare denne ene gangen. Personene i boka snakker i direkte tale.

 

Forfatteren bruker ofte lange dvelende setninger som beskriver landskapet. Det kommer ofte flere sider med beskrivelse av hva personene i boka føler og ser i landskapet rundt seg, noe som til tider kan bli tung lesning. Forfatteren har også en del unaturlige hopp ut av fortellingen. Personen ser tilbake på noe som har skjedd over flere sider, bare for så å komme med en liten tilleggsopplysning. Her blir det fort til at leseren blir utålmodig, og vil skumme igjennom.

 

Forfatteren har også noen skrivefeil når det gjelder presens og preteritum: «Men så kom krigen og snudde opp ned på alt. Fra da av er(her skulle det stått var) deres liv som hentet ut av en krigsroman.»(s. 166) Det kan tenkes at forfatteren har brukt presensformen bevisst, som et virkemiddel for å få leseren til å oppfatte endringen som mer intens og mer varig, men det virker heller som en direkte feil. Andre skrivefeil som dette, forekommer også med jevne mellomrom: «Hun kveppet(kvapp) til da hun hørte en lyd…»(s. 211-212). Dette virker ikke som et bevisst valg av forfatteren.

 

Temaet boken tar for seg er muligens frihet og tvang. I denne boken ser vi noe ondt som har utviklet seg fra en tvungen situasjon. Det gjerningsmannen vil er å føle seg fri, og det er også derfor han velger hevn. Når det gjelder budskap ser vi at forfatteren kritiserer myndigheter og media mye. Det kommer frem i boken at myndighetene ikke «gidder» å foreta seg noe før mediene setter søkelyset på sakene. Først da kommer regjeringa ut og forklarer at overgrep ikke tolereres. Forfatteren mener det er viktig at man reagerer før noe går for langt, slik det gjør i denne boken.

 

Boken har også en lukket slutt, men kanskje litt brå. Det er noen tråder blir hengende i luften, og det kan virke som slutten på boken nesten er tvunget frem.

 

Boken kunne vært sterkt forbedret ved å kutte ut mange hopp i historien og dveling ved forklaringer. Dette var et stort minus da dette gjorde boken noe usammenhengende.

 

3.2 Sara Blædel: Kall meg prinsesse

 

3.2.1 Om forfatteren

Sara Blædel er født i København i 1964. Hun er utdannet reprokopist, og startet i 1991 forlaget Sara B. Her gav hun ut andres krimbøker, og startet samtidig som journalist. I 2004 gav hun ut sin første egenproduserte kriminalroman «Grønt støv» som er hennes debutroman. Hun har gitt ut 8 bøker hvor syv av disse handler om kriminalassistenten Louise Rick. Kriminalromanen «Kall meg prinsesse» er utgitt på norsk i 2007 av forlaget Hr. Ferdinand, og er på 301 sider.

 

3.2.2 Referat

Susanne Hansson treffer en mann via en datingside på internett, Jesper Bjergholdt. Han virker som drømmemannen, frem til han blir med henne hjem. Han tar frem voldtektskofforten sin, hvor han har blant annet teip og strips. Han binder, knebler og voldtar Susanne på den mest brutale måte. Kriminalassistent Louise Rick blir satt på saken, og det viser seg fort at saken ikke blir lett å oppklare. Jesper Bjergholdt finnes nemlig ikke. Nettprofilen er slettet og opplysningene han ga var falske.

 

Louise finner etter hvert ut at flere voldtekter av samme slag har funnet sted, hvorav én endte i drap. Nå er det viktigere enn noen gang å finne drapsmannen. Alle spor de finner ender i blinde, og kriminalavdelingen blir enig om å ta i bruk utradisjonelle metoder. Louise skal selv opprette en dating profil, og prøve å få kontakt med gjerningsmannen på denne måten. Louise tar kontakt med sin beste venninne, journalisten Camilla Lind. Camilla traff kjæresten sin Henning på en online-dating side, og bruker henne for å få tips om hvordan man skal gå frem når man skal date på internett. Camilla forklarer uvitende, og Louise setter i gang. Ved en tilfeldighet finner hun drapsmannen, og de blir enige om å møtes.

 

På restauranten møter hun ingen andre enn kjæresten til Camilla, Henning. Louise blir satt ut av spill, frem til Henning forklarer at han har blitt sendt av sin bror for å fortelle at noe kom i veien for møtet deres. Louise får en sterk fornemmelse om at han er på vei ut til sitt første offer Susanne, og kaster seg inn i bilen. Hun og en kollega blir den første på åstedet og Louise skjønner at det ikke er tid til å vente på forhandlingsgruppen. Hun tar saken i egne hender, og går inn til gjerningsmannen. Gjerningsmannen slipper Susanne løs mot at Louise kommer inn, og hun ser muligheten for å få han til å overgi seg. Det viser seg at gjerningsmannen ikke skjønner at han har gjort noe galt, og føler at alle ofrene var med på «leken». Han lever i sin egen verden, og Louise spiller med. Hun forklarer at de skjønner han ikke har gjort noe galt, og at de bare vil snakke med han. Gjerningsmannen overgir seg, og blir tatt på sengen når han ser igjennom løgnene til Louise og blir arrestert av hele Københavns politistyrker.

 

3.2.3 Analyse

«Kall meg prinsesse» er en kriminalroman. Her møter vi blant annet hovedpersonen Louise Rick. Hun er kriminalassistent hos avdeling A, voldsavdelingen, i Københavns fremste politistyrke. Hun blir ikke beskrevet med mange ytre egenskaper, men derimot med mange indre. Louise er i slutten av 30-årene og har langt krøllete brunt hår. Louise er en tøff kvinne med høyt temperament. «Hun hadde mast seg hissig gjennom ettermiddagstrafikken(…) og flere ganger hadde hun dunket i rattet av frustrasjon når køen gikk i stå» (Blædel, kall meg prinsesse, 2005, s. 7). Slike eksempler er det mange av, og vi ser at Louise ofte sliter med å holde følelsene under kontroll. Hun er en sterk person, og skillet mellom jobb og privatliv er viktig. Hun vil heller ikke la seg bryte ned av noe eller noen, og når kjæresten hennes Peter går fra henne fordi han har funnet seg en annen, går det ikke lange tiden før hun bestemmer seg for å være ferdig med det: «Hun hadde akseptert at hun var nødt til å leve med kroppens måte å bearbeide bruddet på, men hadde satt søndag som frist for når det skulle være overstått!»(Blædel, Kall meg prinsesse, 2005, s. 7).

 

Journalisten Camilla Lind er Louises beste venninne. Hun fungerer som en motsetning til Louise i boken. Hun er godtroende, optimistisk, nysgjerrig og ivrig. Hvis Louise mener noe, mener som oftest Camilla det motsatte. Louise prøver flere ganger å advare Camilla mot dating på internett, men Camilla føler seg helt trygg, hun er jo en voksen kvinne som kan ta vare på seg selv. Her ser vi også at personene blir formet etter jobben sin. Camilla har skrevet mange artikler om mennesker som har truffet sjelevennen på nett, mens Louise får oppleve den tragiske siden ved første hånd. Det at Camilla er så optimistisk gir boka en balanse som ellers ikke ville vært der. Louises karakter er også unaturlig hard, og ved at vi ser «vanlige» personer som Camilla får karakterene i boka et litt mer realistisk preg.

 

Susanne Hansson er et av ofrene i boken. Hun har blitt voldtatt på det groveste, og fremstår som usikker, sårbar og lite verdensvant. Det er ikke overraskende at et voldtektsoffer blir fremstilt slik, men etter hvert ser vi at det er mer bak. Moren til Susanne mistet mannen sin mens Susanne var liten. Hun brukte da Susanne som en slags erstatning, og har holdt henne inntil seg hele livet. Ingenting av det Susanne har foretatt seg har skjedd uten morens innblanding. Susanne er en dynamisk person i denne boken. Dette ser vi for eksempel når hun må flytte til en hemmelig leilighet slik at gjerningsmannen ikke finner henne. Underveis endrer hun seg og gjennomgår en slags oppblomstring enda hun er midt i et drama hvor voldtektsmannen er ute etter henne. Hun føler seg fri og som et nytt menneske når hun har kommet bort fra sin kontrollerende mor. Her får vi følelsen av at det kan komme noe godt ut av det onde, og blir vist hvor viktig det er å la andre mennesker få den friheten de trenger.

 

Vi får også et kort møte med gjerningsmannen. Dette skjer først i slutten av boken, men vi lærer han å kjenne gjennom den profilen politiet gjør seg. Vi får også innblikk i hvordan han er som person når voldtektene blir beskrevet. Vi får ikke servert noen bakgrunn for hvorfor han gjør det han gjør, men vi skjønner at han er en slags psykopat. Han forstår ikke at det han gjør er feil, og føler selv at knebling og binding er en naturlig del av sex. Her gjør man seg kanskje tanker om at det har skjedd noe med han tidligere i livet, men det er tanker vi ikke får svar på.

 

Boken starter «in medias res». Vi blir dratt rett inn i akten hvor Susanne Hansson blir voldtatt. Hver gang en voldtekt finner sted ser vi handlingen gjennom offerets øyne, men boken blir for det meste fortalt gjennom hva hovedpersonen Louise foretar seg. Boken er bygd opp i en kronologisk rekkefølge. Handlingen har en varierende spenningskurve som når nye høyder når vi gang på gang ser en ny voldtekt skje gjennom offerets øyne. Spenningskurven topper seg når hovedpersonen finner ut at det er broren til bestevenninnens kjæreste som er gjerningsmannen. Boken holder deretter en høy spenningskurve frem til slutten.

 

Handlingen utløpes i København ved voldsavdelingen hos politiet. Her befinner vi oss i et middelklassesamfunn. Vi blir kjent med mennesker med vanlige jobber, vanlige hjem og med dagligdags tale utenfor jobb. Boken er dagsaktuell og foregår i nåtiden. Dette ser vi når historien dreier seg rundt online-dating og farene ved å bli kjent med personer vi egentlig ikke vet med sikkerhet hvem er. Temaet er online-dating, og budskapet viser forfatteren oss klart: Vær forsiktig, man kan aldri vite hvem man egentlig snakker med. Forfatteren viser sin holdning gjennom hovedpersonen som er skeptisk fra side én. Budskapet blir forsterket igjennom boken når vi ser at gjerningsmannen er en helt annen enn den han utga seg for å være på internett, og hvor lett det er å oppgi falsk informasjon og anonymisere seg.

 

Boken veksler mellom en autoral allvitende synsvinkel og en personal synsvinkel (når voldtektene finner sted). Fortelleren vet alle personenes tanker og følelser, og handlingen fortelles i 3.person. Det er brukt direkte tale, og muntlig språk uten dialekter. Det er også noen frempek i teksten. Dette ser vi når vi kommer inn i handlingen mens det foregår en voldtekt, uten at hovedpersonene enda er klar over at dette har funnet sted. Det er også brukt sammenligninger som virkemidler: «Louises tålmodighet begynte å bli frynset i kanten, men stemmen hennes var styrt som en hest som blir ført rundt på en dressurbane» (Blædel, Kall meg prinsesse, 2009, s. 30).  

 

Det er også noen skrivefeil og setningsfeil i boken. Det er uvisst om dette skyldes oversetteren av boka, eller forfatteren selv. Eksempel på dette er; «De de etterpå møttes oppe på kontoret, kikket Louise trøtt rundt på de nakne veggene (…)»(s. 53). Her skulle det stått «Da de etterpå møttes(…)». Andre eksempler er når de snakker om sønnen til Camilla. Han blir for det meste omtalt som Markus i boken, men et par steder blir han omtalt som Magnus i stedet (se side 116). På side 118 snakker de om at de må utsette en obduksjon litt, de venter nemlig på kriminalsjefen Suhr. Like vel står det «Det kan godt hende vi må utsette det litt. Suhr har meldt sin ankomst og han hadde ikke kjørt hjemmefra da jeg snakket med ham for en liten stund siden». Her skulle det da stått «Suhr har ikke meldt sin ankomst». Et siste eksempel står på side 101. Her er en mistenkt (ikke gjerningsmannen) inne for avhør. Han har tidligere voldtatt en kvinne, og er inne for avhør der handlingsforløpet av den tidligere voldtekten blir beskrevet. Offeret blir ikke nevnt med navn før det står: «Han hadde hevdet fra første avhør at det var hun selv som ville, men vitner i vertshuset bekreftet at Louise slett ikke hadde vært i stand til å utrykke hva hun egentlig ville da hun reiste seg for å gå». Det blir ikke på noe tidspunkt nevnt eller antydet at det er hovedpersonen Louise som ble voldtatt. Det står heller ingen forklaring på navnet Louise er nevnt, og det hele virker mer som en feil enn noe annet.

 

Boken har en lukket slutt hvor alle spørsmål blir besvart.

 

3.3 Henning Mankell: Morder uten ansikt

 

3.3.1 Om forfatteren

Henning Mankell er født i Norge, 1948. «Morder uten ansikt» er hans første bok i serien om Kriminaletterforskeren Kurt Wallander. Han er Sveriges mest leste forfatter, og har gitt ut 24 bøker i sin karriere. Boken er gitt ut av Gyldendal forlag 2001, og er 287 sider.

 

3.3.2 Referat

Den 8. januar 1990 blir et gammelt ektepar, Maria og Johannes Lövgren, funnet grovt torturert sitt hjem. Johannes Lövgren er drept, mens kvinnen så vidt puster når politiet kommer til åstedet. Politietterforskeren Kurt Wallander blir satt på saken. Kvinnen dør sykehuset, og det siste hun sier blir ordet «utenlandsk». Mens politiet leter i blinde etter spor blir kvinnens siste ord lekket til pressen. Det blir rettet enormt søkelys mot de nærliggende asylmottakene, og grusomme ting begynner å skje. Wallander mottar trusler fra en ukjent person om at utlendingene skal lide for det de har gjort. Asylmottak blir satt fyr på, og en tilfeldig asylsøker blir skutt i hodet av ukjente gjerningsmenn. Politiet tror at drapet har sammenheng med drapet på det eldre ekteparet, og deres fokus rettes mot drapet på asylsøkeren.

 

Wallander kommer på sporet av gjerningsmennene, og i en intens biljakt dør en av to mistenkte. Politiet avhører den overlevende drapsmannen og finner snart ut at drapene ikke har den sammenhengen de først antok. Dette setter full stopp i etterforskningen i drapet på ekteparet da det ikke er fler spor å følge. Etter et halvt år med tilsynelatende nytteløs etterforskning er politiet på randen av å gi opp, da de plutselig finner et uventet spor. Et av vitnene i saken fra drapet på ekteparet kontakter dem, og mener hun har informasjon som kan komme til nytte. Med denne informasjonen rettes søkelyset mot to Tsjekkere som har rømt fra et asylmottak. Det viser seg at de driver med organisert ranskriminalitet for å overleve som ulovlige innvandrere, og blir rettmessig arrestert for drapet på Maria og Johannes Lövgren.

 

3.3.3 Analyse

Boken «Morder uten ansikt» er en kriminalroman. Handlingen utspilles i Ystad, Skåne i Sverige. Her møter vi blant annet etterforskeren Kurt Wallander, som er hovedpersonen i boken. Han sliter med mange personlige konflikter. Han er en sliten, alkoholisert politimann. Wallanders kone har uventet gått fra han, og han datter Linda vil ikke ha kontakt med ham. Han prøver å få kona tilbake, men etter gjentatte forsøk viser det seg å være nytteløst. Wallander sliter med å takle den nye livssituasjonen sin, tyr ofte til alkohol for å flykte fra hverdagen, og utvikler en usunn livsstil. Likevel er han god i sin jobb. Wallander jobber ofte 24 timer i døgnet, og gjør alt i sin makt for å løse mordgåten.

 

Mens alt dette forgår sliter Wallander med å få nok tid til å besøke sin far som er begynnende senil. Han føler seg så ensom oppe i alt dette og har ingen han kan betrakte som en venn, andre enn kollegaen sin Rydberg. Han gjør derfor et forsøk på å gjenoppta et gammelt vennskap, slik at han han «flykte» tilbake til fortiden og vekk fra nåtiden. Når dette ønsket viser seg å ikke være gjensidig føler Wallander seg enda mer fortapt en før. Han møter den nye statsadvokaten Anette Brolin, og savnet etter kjærligheten blir stor. Han vet hun er gift, men klarer ikke slutte å tenke på henne. Han ber henne ut gjentatte ganger og hun takker ja. Han tenker mye på at det skal bli «de to», men hun holder fast ved sin mann. Tilslutt utvikler de et slags vennskap. Wallander er en dynamisk person i boken, som forandrer seg mye. Han går fra å føle at alt er håpløst, til å skaffe nye vennskap som gjør han tilfreds med livet.

 

Wallander bruker også mye tid på å lytte til musikk. Mens han gjør dette filosoferer han mye, og bruker tid på å reflektere blant annet over Sveriges innvandringspolitikk. Wallander er bokas «helt», men blir også fremstilt som menneskelig og mer realistisk, ved å vise at han har konkrete og sterke meninger om samfunnet rundt seg. «- Det er en mulighet som vi ikke må se bort fra, sa han. – At det faktisk er asylsøkere som har gjort det. (…) Egentlig håper jeg det, tenkte han. Egentlig håper jeg at morderne bor på det flyktningmottaket. Da kan det kanskje bli slutt på den vilkårlige, lemfeldige holdningen som gjør at hvem som helst med hvilke motiv som helst kan ta seg over den svenske grensen. Men det kunne han ikke si til Rydberg. Det var en mening han aktet å holde for seg selv.»(Mankell, morder uten ansikt, 1991, s. 48). Her tenker han det vi vet mange tenker, men velger å ikke si høyt fordi dette ikke er sosialt akseptert. Dette gir Wallanders karakter et mer realistisk preg.

 

Selv om vi får mye informasjon om Wallander føles det som man ikke blir ordentlig kjent med ham. Vi får mye informasjon om livet hans, og hvilke tanker han gjør seg om samfunnet, men dette blir en slags overfladisk informasjon. De innerste tanker og følelser kommer vi ikke til, og dette kan bli et frustrasjonsmoment i boken. Dette kan også tenktes har sammenheng med leserens kjønn, noe jeg kommer tilbake i drøftingen.

 

Fortellingen starter «in medias res». Vi blir tatt med inn i tankene til naboen til det eldre ekteparet, han som finner dem torturert og drept. Handlingen fortsetter i kronologisk rekkefølge. Mesteparten av handlingen blir beskrevet ut i fra dialogene som forekommer, og gjennom Wallander selv. Vi blir kjent med de fleste personene, miljøet og landskapet på denne måten, men Wallander har også indre monologer hvor vi blir bedre kjent med hans tanker. Boken blir fortalt i autoral allvitende synsvinkel. Setningene er korte og direkte, noe som er med på å holde spenningen oppe. Spenningskurven er vekslende, og har flere topper i boken.

 

Handlingen utspilles mellom januar 1990 og sensommeren samme år, selv om mesteparten av historien utspilles på vinterstid. Stemningen er kald og mørk. Vi befinner oss i Skåne, og følger historien gjennom Wallander. Wallander lever i et middelklassesamfunn. Han har uformelt språk i tanker og med kollegaer, men når han skal henvende seg til eldre og vitner bruker han «De» og «Dem». At han har jobben sin alvorlig gjenspeiler seg på dette.

 

Temaet i boken er uklart. Vi blir dratt inn i brutale drap, kjærlighet, Sveriges innvandringspolitikk og endringene i samfunnet. Vi får se hva kjærlighet kan gjøre med en person, vi får beskrevet hva som kan skje når innvandringspolitikken ikke er god nok, og hvordan volden og narkotikaen er i ferd med å spre seg til alle kriker og kroker, ikke bare finnes i storbyene lenger. Denne boken er i hovedsak «krim for krimmens skyld», men det stilles også spørsmålstegn ved samfunnet i Wallanders tanker. Dette er noe som ofte ikke kan unngås for å få realistiske karakterer, og som er typisk for politiromanen.

 

3.4 Åke Edwardson: Vil ha deg i mørket

 

3.4.1 Om forfatteren

Åke Edwardson er født i Småland, Sverige i 1953. Han er utdannet journalist og har undervist i faget på universitetsnivå. Han debuterte i 1995, og i 1997 kom hans første roman med etterforskeren Erik Winter. Han har gitt ut 18 bøker, hvor bøkene om Erik Winter er oversatt til over 20 språk. «Vil ha deg i mørket» er i Norge i 2001 av Tiden Norsk Forlag A/S, og er på 289 sider.

 

3.4.2 Referat

20 år gamle Jeanette Bielke blir voldtatt en varm tropenatt i en av Gøteborgs mange parker. Etterforskeren Erik Winter blir satt på saken, og kommer fort til å tenke tilbake på jenta som ble voldtatt og drept på nøyaktig samme sted for fem år siden. Han får mistanke om at gjerningsmannen har kommet tilbake, og snart skjer det ytterligere tre mord i samme park, på samme sted. Winter og hans kollegaer mistenker at det er en seriemorder på ferde, og setter inn alle styrker for å få tatt ham. De står lenge uten spor eller vitner, men litt etter litt jobber de seg fremover.

 

Etter hvert finner de en sammenheng mellom jentene. Det det viser seg at alle har en eller annen form for tilknytning til en illegal strippeklubb. Strippeklubben virker sporløst forsvunnet, men en dag kommer Winters kollega, Fredrik Halders, over et hus de mistenker å være klubben de leter etter. Halders og hans kollega blir satt til å spane på huset, og når Halders ser en mistenkt gå inn i huset velger han å gå etter. De blir enige om at han skal komme tilbake etter 20 minutter, men da han ikke gjør dette slår kollegaen full alarm. Nå må Winter jakte på gjerningsmannen og finne kollegaen i en fart. Det virker som en umulig oppgave helt til to etterlyste vitner fra den fem år gamle drapet en dag melder seg. Trådene samles, Halders finnes i god behold, og det viser seg at det ikke bare er en gjerningsmann, men tre!

 

3.4.3 Analyse

Boken «Vil ha deg i mørket» begynner «In medias res». Vi kommer rett inn i handlingen hvor vi møter en av de vi senere skal kjenne som et av voldtektsofrene. Her blir vi dratt med inn i tankene hennes, og hvordan hun tenker på at hun endelig kan glemme. Vi blir ikke fortalt hva hun skal glemme, noe som gir oss et frempek.

 

I boken møter vi mange forskjellige personer. Vi får også følelsen av at det er to hovedpersoner i boken, og følger begge deres handlinger. Den ene er Kriminaletterforskeren Erik Winter. Han er en mann på 41 år. Han har en kone, Angela, og en jente på 15 måneder, Elsa. Han er en arbeidsom mann som brenner for jobben sin og samtidig prøver å balansere familielivet sitt. Når Winter finner ut at de skal slutte å produsere cigar-merket han har kjøpt og røykt de sisten 15 årene blir han stresset. Når han i tillegg sover minimalt for å klare å rekke alt, blir han mer stresset og aggressiv utover i boken. Dermed ser vi også at han er fremstilt som en dynamisk person.

 

Den andre hovedpersonen vi følger, er hans kollega Fredrik Halders. Han blir fremstilt som en bi-karakter, frem til vi får vite at hans ekskone har blitt påkjørt og drept på en ferie, og han sitter alene igjen med deres to barn. Når dette skjer begynner vi å følge Halders sorg og utfordringer fra hans perspektiv, og ikke som en bi-person. Han er også en dynamisk person. Før ulykken inntraff virket han kjølig, men etter ulykken kommer følelsene frem i sorgen, og vi ser at han har et varmt hjerte. Når alt virker fortapt ser vi at han ser lys og støtte i sin kollega Aneta. Når han kommer tilbake på jobb fremstår han som en mykere og mer realistisk person.

 

Vi får også et kort møte med de forskjellige ofrene, og hva de gjorde i timene før gjerningen inntraff. En av disse får vi bedre innblikk til: Voldtektsofferet Jeanette Bielke. Hun er en statisk person gjennom hele boken. Vi møter henne nedbrutt etter en voldtekt, og hun har fått et mørkt syn på livet etter dette. Gang på gang får vi se hvor nedbrutt hun er, noe som er konstant gjennom hele boken.

 

Vi er også innom flere av gjerningsmennene flere ganger i boken, men disse er små bi-karakterer.

 

Selv om vi følger hovedpersonene gjennom hele boken, føler man ikke at man blir ordentlig kjent med dem. Vi følger med via deres dialoger og tanker, men mesteparten av det som sies og tenkes utspiller seg direkte i forhold til etterforskningen. Dermed får vi ikke det etterlengtede innblikk i hvordan de er som personer, og blir bare kjent med «overflaten» til karakterene.

 

Vi ser at boken er skrevet i en autoral allvitende synsvinkel. «Winter kjente håndens faste grep rundt fingeren sin. (…) Han kysset henne bak øret, hun lo, han pustet litt på halsen hennes og hun lo igjen. Han hadde enda ikke vent seg til den latteren som kunne flyte lenge rundt i leiligheten. Datteren hans var snart 14 måneder.»(Edwardson, Vil ha deg i mørket, 2001, s.22)

 

Forfatteren har for det meste skrevet med korte konkrete setninger, men når spenningen skal stige virker det som han har valgt å bruke lange setninger. På side 261 er et godt eksempel på dette. Her fortelles det om Winter som finner Jeanette Bielke etter et selvmordsforsøk. Denne scenen er beskrevet i en hel setning på hele 17 linjer. Dette er nok et bevisst virkemiddel forfatteren har valgt å bruke for øke spenningen. Når det kommer lange sammenhengende setninger som dette tvinges også tempoet til leseren opp.

 

Handlingen foregår i Stockholm i moderne tid. Hovedpersonene finner seg i et middelklassemiljø, mens ofrene og de fleste mistenkte hører til høyere middelklasse. Det skjønner vi da hjemmene blir beskrevet som flotte villaer rett ved stranden, og ved at de kjører dyre, flotte biler.

 

Temaet i denne boken er mord og voldtekt, forbrytelser, og etterforskningen av dette. Her ser vi at politiet alltid finner de som er skyldige, uansett hvor vanskelig og mørkt det ser ut. Dette kan vi oppfatte som budskapet. Boken har en lukket slutt, hvor vi ser det går bra, likevel er det noen løse tråder som forfatteren ikke har fått samlet. Det blir blant stilt spørsmål på hvorfor Jeanette Bielke overlevde mens de andre ofrene ble drept, noe vi ikke får svar på. Det var også tre gjerningsmenn i boken, og vi får bare fortalt motivet til mordene på to av fire forbrytelser, noe som gjør at det føles som noe mangler i boken.

 

Det blir ikke tatt opp samfunnsproblemer ol., her handler det bare om mordmysterier som skal løses. Boken har flere spenningstopper, og er virkelig en «hardbarka» krimbok.

 

4.0 Drøfting

I drøftingen min har jeg gått ut ifra at det faktisk er en forskjell på mannlige og kvinnelige forfattere i alt fra skrivemåte og oppbygning til fremstilling av plottet. Derfor velger jeg å fokusere på forskjellene mellom de kvinnelige og mannlige forfatterne. Jeg tar for meg forskjellige punkter, alt fra hvordan hovedpersonen er fremstilt, til forfattertekniske grep. Jeg har også tatt med noen likheter som jeg fant interessante, i drøftingen min.

 

4.1 Hovedkarakterer

Jeg velger å begynne drøftingen min rundt hovedpersonene i bøkene og fortsette derfra. Dette er fordi disse er de første vi blir kjent med, og historiene utspiller seg rundt dem.

 

Det første som slår meg er forskjellene mellom hovedpersonene i bøkene til de kvinnelige og mannlige forfatterne.

 

Hos både Teige og Blædel får vi hovedpersonene ferdig «servert». Vi trenger ikke å måtte forestille oss noe om disse karakterene, her får vi vite alt. Dette gjør forfatterne ved at vi får vite det meste om livene deres, og alt av deres innerste tanker og følelser. De har også lagt til mange detaljer. Et eksempel kan være hvis det står at en av personene er frustrerte, får vi ikke bare vite hvorfor de er det, men også hvordan de oppfører seg når de er frustrert. Vi får vite hva de sier og gjør, og dermed får man følelsen av å bli kjent med hovedpersonene, og klarer lettere å se de for oss.

 

I boken til Mankell får vi også vite mye om hovedpersonen. Vi får en del bakgrunnshistorie, som for eksempel at Wallander er skilt, at han har en datter som ikke vil ha kontakt med han også videre. Noen av tankene og følelsene hos hovedpersonen kommer frem i boken. Likevel virker tankene og følelsene til Wallander «overfladiske». Forfatteren kan skrive at Wallander var frustrert, og vi skjønner hvorfor, men her stopper det. Vi får ikke vite noe mer om hva han føler, og hvordan Wallander oppfører seg som frustrert. Dermed får man ikke den nærheten til karakterene man får hos de kvinnelige forfatterne. Dette er også tilfellet hos Edwardson. Vi får vite en del om hovedpersonen, men personlige tanker og følelser kommer ikke frem. Alt han tenker og føler har sammenheng med forbrytelsene han skal løse, og det hele blir lite personlig.

 

Hos de mannlige forfatterne trengs det fantasi hos leseren for å bli «kjent» med hovedpersonene. Her kan det tenkes at leserens kjønn har noe å si for hvor kjent man blir med disse. Kanskje har mannlige lesere lettere for å indentifisere seg med karakterene til de mannlige forfatterne fordi det er samme kjønn? Det kan tenkes at de ikke har det samme behovet for følelser som er vanlig for kvinnelige lesere. Derfor kan det også være at kvinner og menn har ulike behov når de leser en roman. Menn leser kanskje mest for underholdningens skyld, men kvinner muligens har et større behov for å «gå inn i en annen verden» og fantasere seg bort. Dette kan muligens forklare noen av forskjellene hos hovedpersonene til de kvinnelige og mannlige forfatterne, nettopp det at leserne har forskjellige behov.

 

En annen forskjell i bøkene var at hovedpersonene hos de kvinnelige forfatterne ofte opplevde at de ikke strakk til i privatlivet. Begge hadde konflikter i hjemmet med partneren, og bekymret seg mye over dette. Dette var ikke tilfellet hos hovedpersonene til de mannlige forfatterne. De hadde ingen spesielle tanker rundt dette, og var mer eller mindre fornøyd med situasjonen sin. At kvinner føler de ikke strekker til er typisk for Gynokrimmen. Dette begrepet skal jeg komme nærmere inn på senere.

 

Alle de fire forfatterne har samme type helt. Alle hovedpersonene går innunder definisjonen den moderne helten. De er alle fremstilt som «vanlige» mennesker. De har personlige problemer, de er verken spesielt fysisk sterke, eller over gjennomsnittet intelligente. Noen av dem har også et alkoholproblem. Dette er noen av kjennetegnene ved den moderne helten, og kalt antihelt. Dette gir også bøkene et mer realistisk preg, da man lettere kan identifisere seg med en karakter som ikke lever det «perfekte» liv, men har problemer som alle andre. Dette kan forklares ved at bruk av den klassiske helten (se 2.0 kriminallitteraturen) i dag hadde blitt urealistiske karakterer.

 

Derfor vil jeg også se på er om hovedpersonene og miljøet er realistisk fremstilt, og eventuelle forskjeller rundt dette.

 

4.2 Forskjeller i hvor realistisk miljø og personer skildres

Miljøet hos Blædel fremstilles som troverdig gjennom hele boken. Handlingen foregår hos avdeling A, voldsavsnittet hos politiet. Her er politiets rutiner, som morgenmøter, og hva som skjer med et voldtektsoffer etter voldtekten har funnet sted, forklart i nøye detaljer for å få opplevelsen av et realistisk miljø. Hovedpersonen Louise Rick og hennes kollegaer bruker et profesjonelt fagspråk seg i mellom, og er troverdige. Opplevelsen av at dette virker ekte blir bekreftet for leseren på slutten av boka hvor forfatteren takker politiet i avdeling A, København for at de lot henne følge dem i deres arbeidshverdag.

 

Det som kan virke noe urealistisk er fremstillingen av hovedpersonen, kriminalassistenten Louise Rick. Hun er fremstilt som i overkant hard og kald, og med et stort temperament. Dette kan vi se, som nevnt i analysen, ved blant annet at hun gir seg selv en uke på å komme over bruddet med samboeren. Dette er typisk for noe som kalles gynokrim. «Gynokrimmen er feministisk og kjennetegnes av at den kvinnelige etterforskeren kjemper seg til en plass i et mannsdominert miljø» (http://home.hio.no/~helgerid/litteraturogmedieleksikon/kriminallitteratur.pdf). Gynokrim kan også kjennetegnes ved at kvinner føler de ikke strekker til. Her ser vi en mulig forklaring på fremstillingen av en overnaturlig hard kvinnelig hovedperson. Politimiljøet er uten tvil mannsdominert, og kanskje har forfatteren fremstilt Louise som hard og kald for å vise en side ved feminismen hvor Louise må vise mannlige hersketeknikker og hvordan hun har måttet kjempe seg til status for å bli akseptert i et slikt mannsdominert etterforskningsmiljø. Forfatteren har muligens lagt inn mer innsats for å fremstille Louise som realistisk i det mannsdominerte miljøet.

 

Miljøet og hovedpersonen, journalisten Kajsa, i boken til Teige virker også realistisk. Hovedpersonen bruker profesjonelt språk og virker som hun kjenner til ekte intervjuteknikker, og hvordan man lager en reportasje for dagsnytt også videre. Ved å vite litt om bakgrunnen til forfatteren ser vi at dette stemmer, da hun selv er en anerkjent journalist og reporter.

 

Her ser vi at de kvinnelige forfatterne nok har gjort en del forarbeid før de skrev bøkene. Gjelder dette også mennene?

 

I boken til Edwardson virker det mer som han har fokusert på å gjøre miljøet rundt realistisk, og ikke hovedpersonen. Det blir ikke brukt fagspråk mellom kollegaene i boken, og vi får ikke beskrevet rutiner innenfor politiet, slik som Blædel og Teige har gjort for å skape et mer realistisk arbeidsmiljø. Kanskje dette er fordi en mannlig etterforsker blir tatt for gitt å være realistisk, nettopp fordi det er et mannsdominert miljø? Edwardson har fokusert mer på selve handlingen, enn noe annet rundt. Det som likevel hjelper på å gjøre boken realistisk er fokuset på årstiden. Han har fokusert mye på at det er sommer, og har skildret dette ofte og godt. Her føler man at det er sommer, man kjenner de varme tropenettene og luten av saltvann og hører bølgeskvulpene fra sjøen. Dette hjelper til med følelsen av at det er «ekte» og uten dette ville det fort blitt en «tom» kriminalroman.

 

Det virker heller ikke som Mankell har jobbet med å få karakteren Wallander og politimiljøet rundt han til å fremstå spesielt realistisk. Dette kan tenkes å være fordi det er «gitt» at det er en mannlig politimann. Forfatteren har derimot gitt Wallander noen kritiske, personlige meninger som er med på å forsterke følelsen av at han er en «ekte» person. Han personligjorde Wallander når han uttrykte konkrete meninger om Sveriges innvandringspolitikk, noe som gav oss følelsen av en realistisk person på en helt annen måte enn beskrivelsene av han og livet hans.

 

Grunnene til at bøkene skrevet av de mannlige forfatterne ikke ble oppfattet like realistiske som de kvinnelige forfatternes bøker, kan igjen være at de fokuserer mer på å skape ren underholdning. En annen grunn kan være som tidligere nevnt, at kriminalromanene opprinnelig ble skrevet av mannlige forfattere.

 

En annen ulikhet er bruken av familie i bøkene. Her er det en vesentlig forskjell. Begge de mannlige forfatterne har familien til stede, men den har ikke en vesentlig rolle, den er der mer for å skape mer realistiske hovedpersoner. Hos de kvinnelige forfatterne er de derimot brukt som en del av historien. De har en egen rolle i boken, og er med på å påvirke og forme hovedpersonene. Så hvorfor er det slik? Det kan tenkes å være fordi kvinner og menn rett og slett tenker forskjellig. Mye jeg har lest om kjønnsforskning forteller at kvinners hjerne er mer fokusert på de såkalte «myke» verdier, som familie.

 

4.3 Forskjeller i forhold til formelen?

Kriminallitteratur kalles også formellitteratur, som nevnt i avsnittet 2.0. Mord – etterforskning – oppklaring. Dette er en formel som tradisjonelt ikke fravikes (http://www.abcnyheter.no/kultur/litteratur/070316/kriminallitteraturens-utvikling-en-historisk-oversikt-med-vekt-pa-fremstill). Her skal alle løse tråder samles, med mindre det er en klar fortsettelse av boken. Alle forfatterne har brukt denne til en viss grad. Edwardson har også fulgt denne, men her blir ikke motivet for 2 av 4 forbrytelser oppklart, og dette skiller seg ut fra de andre tre forfatterne. Dermed har han veket litt fra den vanlige oppbygningen; formellitteraturen.

 

4.4 «Whodunnit» eller «Whydunnit»?

Her velger forfatterne enten å fokusere på hvem som har gjort forbrytelsen eller hvorfor forbrytelsen blir gjort. I Teiges «Noen vet» har forfatteren fokusert på Whydunnit. Hvem gjerningsmannen er, er også viktig, men hovedfokuset ligger rundt etterforskningen hennes på overgrepene som skjedde på barnehjemmene, og gjerningsmannen (tidligere barnehjemsbarn) som gjorde forbrytelsene grunnet de tidligere overgrepene. I Blædels «Kall meg prinsesse» ligger fokuset på Whodunnit. I denne boken er fokuset på å finne gjerningsmannen som er sporløst forsvunnet før han slår til igjen. I Edwardsons «Vil ha deg i mørket» er fokuset bare på Whodunnit. Her ligger bare fokuset på å finne gjerningsmannen, noe vi får forsterket når boken slutter uten at vi har fått svar på hvorfor. I Mankells «Morder uten ansikt» er fokuset en blanding mellom Whodunnit og Whydunnit. Det er viktig for dem å finne ut hvem gjerningsmannen er slik at de også kan finne ut hvorfor, da dette er avgjørende. Min antagelse var at de kvinnelige forfatterne ville vært mer opptatt av hvorfor enn hvem, og at de mannlige forfatterne fokuserte mer på hvem. Her viser det seg at det ikke er samsvar med min antagelse.

 

4.5 Sjangere

Når det gjelder undersjangrene er Teiges «Noen vet» nok en psykologisk thriller. Vi følger gjerningsmannen parallelt med hovedpersonen, og får vite hans tanker, følelser og planer. Dette går under kjennetegnene, men boken mangler den intense spenningen som er vanlig for thrillere. Både Mankells «Morder uten ansikt» og Blædels «Kall meg prinsesse» hører under politiromanen. Edwardsons «Vil ha deg i mørket» er en blanding av politiromanen som foregår i politiets hverdag, og den hardkokte kriminalromanen. Hovedfokuset i denne boken er selve handlingen, oppklaringen av forbrytelsen, noe som gjør at mye av det «overfladiske» i boken er borte. Her fant jeg ingen kjønnsforskjeller. Dette kan være som nevnt i innledningen, at skandinavisk litteratur har blitt et eget begrep, og har mindre forskjeller. Hovedgrunnen til likheten var nok at jeg valgte bøker som var likest mulig for å kunne sammenligne på likt grunnlag.

 

4.6 Forfattertekniske grep, tema og budskap

Når det gjelder forfattertekniske grep er det noen steder det er tydelige forskjeller. De to mannlige forfatterne har bevisst brukt korte, konkrete setninger. Dette er nok for å få spenningen opp. Her har begge de kvinnelige forfatterne brukt lengre, noen ganger dvelende setninger for å beskrive natur og landskap. De bruker også lengre setninger når de beskriver hva som skjer.

 

En annen forskjell er temaene og budskapene til forfatterne. Begge de kvinnelige forfatterne har budskap som omhandler hvordan man skal forholde seg til forskjellige ting, hvordan vi må være forsiktige, og ta ting på alvor når de blir fortalt. De har et budskape som skal «vekke» leseren. Hos de to mannlige forfatterne er budskapene mer konkrete, som for eksempel at gjerningsmannen blir tatt uansett hva. De har ikke underliggende budskap som skal gjøre noe med leseren.

 

Her er det tydelige kjønnsforskjeller. Dette tror jeg har sammenheng med det jeg har nevnt tidligere, nemlig det at de mannlige forfatterne skriver mer for direkte underholdning enn det de kvinnelige forfatterne gjør.

 

5.0 Avslutning

 

5.1 Sammendrag

I denne fordypningsoppgaven har jeg nå lest, analysert og drøftet rundt 4 forskjellige kriminalromaner, i forhold til problemstillingen min: Er det forskjell på kvinnelige og mannlige forfattere innen kriminallitteraturen? Romanene jeg valgte var Teiges «Noen vet», Blædels «Kall meg prinsesse», Mankells «Morder uten ansikt» og Edwardsons «Vil ha deg i mørket». I analysene har jeg gått nærmere inn på de forskjellige bøkene og sett på blant annet hvordan forfatterne har fremstilt karakterene, oppbygningen, ulike virkemidler og tema/budskap. Deretter har jeg drøftet i forhold til problemstillingen min, satt opp ulikheter (og noen likheter) og vurdert hvorfor det kan være slik. Under kan du lese konklusjonen.

 

5.2 Konklusjon med avslutning

Jeg vil helt klart konkludere med at det er forskjeller mellom kvinnelige og mannlige kriminalforfattere. Dette ser vi under drøftingen min, hvor vi ser det er store forskjeller på alt fra fremstillingen av hovedpersonene, til hvor realistisk fremstilt bøkene er, til setningsoppbyggingen forfatterne har brukt. Jeg fant også mange likhetstrekk der jeg hadde forventet å finne forskjeller. Det kan virke som sitatet brukt innledningsvis stemte mer enn først forventet. Når dette er sagt vil jeg legge til at her har jeg bare tatt utgangspunkt i disse fire forfatterne. For å kunne få et realistisk svar i forhold til virkeligheten hadde jeg måttet lest betydelig flere bøker, hatt mer tid, hatt tilgang til statistikker, eventuelt gjort intervjuer også videre.

 

Videre åpnet drøftingen min for mange ideer til andre fordypningsoppgaver og problemstillinger. Jeg har lært at gynokrim er en egen sjanger med en ofte feministisk undertone. Dette hadde vært interessant å se nærmere på. Det hadde også vært interessant å se nærmere på ulikheter forventninger kvinner og menn har for «en god bok», og hva de søker når de skal lese en bok. Som nevnt i innledningen min har også skandinavisk krim nærmest blitt et eget begrep de siste årene. Dette hadde også vært et godt utgangspunkt for en ny fordypningsoppgave.

 

Fordypningsoppgaven har vært en lang prosess, hvor jeg har erfart hvor mye arbeid en slik oppgave krever. Jeg har lært å planlegge bedre, og lært litt om hva bearbeiding (av en oppgave) virkelig er. Jeg har lært å lese en roman på et nytt vis, og det har i det hele tatt vært en svært lærerik og interessant prosess.

 

6.0 Litteraturliste

Teige, Trude (2009), Noen vet, H. Aschehoug & Co, Oslo

Blædel, Sara (2007), Kall meg prinsesse, Hr. Ferdinand AS, Oslo

Mankell, Henning (2001, 5. utgave), Morder uten ansikt, Gyldendal Krim, Oslo

Edwardsen, Åke (2001, 2. utgave), Vil ha deg i mørket, Tiden Norsk Forlag AS, Oslo

 

Hoel, Ole Jacob. Dommedag over krimlitteraturen.(2011), http://www.adressa.no/kultur/article1636809.ece, (lest 4.3.2012)

Moss, Ingvild Oda. Dostojevskij og kriminallitteratur.(2007), http://home.hio.no/~helgerid/tekstpraksiser/Dostojevskij_07.pdf, (lest 4.3.2012)

Hultgren, Kaja Andrine. Kriminallitteraturens utvikling – en historisk oversikt med vekt på fremstilling av kjønn.(2007), http://www.abcnyheter.no/kultur/litteratur/070316/kriminallitteraturens-utvikling-en-historisk-oversikt-med-vekt-pa-fremstill, (lest 4.3.2012)

Ridderstrøm, Helge. Kriminallitteratur.(2011), http://home.hio.no/~helgerid/litteraturogmedieleksikon/kriminallitteratur.pdf, (lest 4.2.2012)

Sæther, Gøril. Mangfoldig rolleunivers i kriminallitteraturen.(2006), http://kilden.forskningsradet.no/c16880/artikkel/vis.html?tid=39196, (lest 4.2.2012)

Bibliotektjenesten, kriminallitteratur. Ukjent utgivelsesår, http://www.lister.vgs.no/bibliotektjenesten/28-lister-bibliotek/bibliotek/244-bibliotek-sjanger_kjennetegn-kriminallitteratur.html, (lest 4.3.2012)

Kriminallitteratur, 2011, http://no.wikipedia.org/wiki/Kriminallitteratur, (lest 4.2.2012)

Mankell, Henning. Ukjent utgivelsesår, http://www.gyldendal.no/Forfattere/Mankell-Henning, (lest 4.2.2012)

Teige, Trude. Ukjent utgivelsesår, http://www.aschehoug.no/forfattere/alfabetisk/vis?contentItemId=16712464, (lest 4.2.2012)

Edwardson, Åke. Ukjent utgivelsesår, http://www.tiden.no/index.php?ID=Forfatter&counter=34, (lest 4.2.2012)


Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish