Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Bruk hver dag til det den er verdt. Livet er så altfor kort...Skriv ut Utskrift

Ord som setter spor hos hovedpersonen.

Karakter: 5/6 (10. klasse)

Bokmål - NovelleForfatter:



Hva ville du gjort hvis du fikk vite at du snart skulle dø? Hvis du fikk vite at du kun har 2 uker eller bare noen dager igjen på denne kloden? Ville du fortsatt å se på tv? Fortsatt å gjøre lekser og gå på skolen? Eller ville du heller brukt mer tid i naturen, på fjellet, ved havet? Vært mer sammen med folkene du trives best med? Hva ville flydd gjennom ditt hode hvis du hørte ordene: ”Jeg beklager, men du har kun noen dager, maks to uker, igjen å leve”? Hva hadde du tenkt da?

 

Jeg satt på kontoret til fastlegen min. Hun satt rett framfor meg. Det lange, brune håret lå pent nedover den hvite frakken hennes. Det var en hyggelig dame som var flink i jobben sin. Men da hun kom inn i rommet igjen etter å ha hentet prøven jeg tok for noen dager siden, var hun plutselig så alvorlig. Veldig alvorlig. Slik lærerne pleier å se ut hvis du har gjort en ting som ikke er så bra. Hva var galt? Var noe galt med prøven min? Det kunne ikke være det. Prøven var jo bare for å sjekke om alt var i orden. En regelmessig sjekk. En helt vanlig blodprøve.

 

Jeg kunne kjenne lukten av parfyme. En god og behagelig lukt. Det var nok fra personen framfor meg. Men hvorfor sa hun ikke noe? Bare satt der og så på meg. Så på meg med dette alvorlige, nesten triste uttrykket. Jeg kunne høre en bil kjøre utenfor, før den slakket av og parkerte. Ellers var det stille. Helt stille. Det føltes som en evighet. Jeg håpte det snart skulle ta slutt. At hun snart skulle si hva det var. Jeg var redd. Hva om jeg hadde fått en uhelbredelig, dødelig sykdom? Denne stillheten holdt på å ta knekken på meg. Det var som om naturen holdt pusten, bare for å gjøre det enda mer nervepirrende.

 

Plutselig brøt stillheten inni rommet jeg satt i. ”Jeg vet ikke hva jeg skal si.” Damen framfor meg var helt på gråten. ”Jeg trodde virkelig ikke dette var mulig. Jeg beklager så mye, Annika. Du har kun noen dager, maks to uker, igjen å leve. Du har fått diagnosen akutt leukemi.”

 

Verdenen min raste sammen. Det var som om himmelen falt ned i hodet mitt og stengte ute alt lys som ville inn. Som om stjernene og solen brant opp og alt ble mørkt. Det hele var helt uvirkelig. Det føltes som… som… følelsen kunne rett og slett ikke beskrives. Det kunne ikke være sant! Det var umulig!

 

Jeg kjente angeren gripe tak i meg. Angeren om at jeg alltid var så misfornøyd før. Og det angret jeg på. Jeg angret så voldsomt. Det eneste jeg gjorde var å vente, vente på at livet skulle bli bedre. Enda bedre enn det var. Jeg ville ha det gøy – hele tiden. Jeg ville dra på ferier hele tiden og dra på spennende fester. Lite visste jeg om livet da. Og lite visste jeg om at livet mitt snart skulle snus på hodet.

 

Livet mitt har egentlig vært som en dans på roser. Hvis jeg tenker etter, har jeg hatt det så bra som det går an å få det, og kanskje, noen ganger, for mye av det gode. Jeg levde, gruet meg til prøvene på skolen neste morgen, irriterte meg over folk som klappet etter en fin landing på flyet, klagde på alt, og tenkte egentlig ikke over at i løpet av de neste sekundene kan faktisk noe skje som tar livet fra meg.

 

Jeg tenkte på mannen jeg hadde truffet på venterommet. Vi hadde hatt en merkelig samtale. Hele mannen var egentlig ganske merkelig. I øyeblikket jeg satt der, ante jeg fred og ingen fare. Jeg hadde aldri kunne gjettet hva som kom til å skje her inne. Men det var akkurat som om denne mannen visste noe om det. ”Prøv å få mest mulig ut av hver eneste dag, og gjør personene som betyr noe for deg bevisst på at du er glad i dem”, hadde han sagt. ”Man må innse at man ikke kan få alt man vil her i livet, og av til opplever man motgang, mer eller mindre. Prøv å se på hva du har her og nå, og nyt det. Dagen i morgen er ingen garanti. Mye kan faktisk skje bare i løpet av sekunder. Jeg kan ikke få sagt det nok - bruk hver dag til det den er verdt. Livet er så altfor kort.”

 

Jeg husket hvert ord han hadde sagt. De hadde krøpet inn i øret mitt, og klamret seg fast. Men plutselig var den vise mannen borte, og alt jeg satt igjen med var disse ordene.

 

Jeg tenkte videre. Tankene fløy av sted. Jeg skal dø. Jeg smakte på ordene. JEG skal dø. Da jeg var liten sa jeg alltid at når jeg dør skal jeg bare åpne øynene og leve videre likevel. Det er ikke vanskelig, se her. Jeg la meg ned, lukket øynene, og knep dem sammen. Lå en stund som føltes lang og så åpnet jeg dem igjen. Det er ikke vanskelig sa jeg. Det kommer jeg alltid til å klare. Men gjør jeg det? Neppe.

 

”Hva har skjedd her inne?” Jeg kunne høre en stemme langt, langt borte. Jeg kjente at jeg skalv og svettet. Kaldsvettet. I et forsøk på å åpne øynene kunne jeg skimte mamma som stod bøyd over meg. ”Det der må ha vært litt av et mareritt”, hvisket hun. ”Ja, den mannen og de ordene kommer virkelig til å sette spor”, klarte jeg å presse frem. ”I morgen skal jeg virkelig bruke dagen til det den er verdt. Livet er så altfor kort…”

 

Kilder:

Jeg lastet ned noe om hva folk ville gjort hvis de fikk vite at de snart skulle dø, og fant noe jeg fikk bruk for på denne prøven:

- http://www.reagan.no/sider/foto_video_hist/historier/epic.html

- http://hedda.blogg.no/1313606133_17aug2011.html
Nedlastningsdato: 13.3.2012


Jeg fikk også litt inspirasjon fra ”Regines bok” i boka Hjerterått.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish