Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Franske sommerfugler i magenSkriv ut Utskrift

Temaet var å følge hjertet sitt.

Skrevet i 10. klasse.

Bokmål - NovelleForfatter:



Jeg så meg i rundt. Rett ved siden av kaia jeg satt på var det en uendelig lang strand. Jeg stirret på den ensomme stranden. Det var ikke et eneste menneske å se. Men inn i hodet mitt kunne jeg høre høylytte stemmer og mye latter. Jeg kunne se for meg et kjærestepar som spaserte hand i hand nedover stranden. Men sannheten er jo at det eneste som var på stranden var en haug med sand og noen trær som hadde begynt å fått den grønne, livlige fargen som røpte at sommeren var kommet. Hele havet hadde blitt lyst opp av stekende solstråler. Jeg kunne lett få øye på de små krabbene som kranglet om den siste matbiten på havets bunn. Rundt krabbene svømte fiskene ivrig om kapp, og jaktet på mindre fisker som de kunne ha til middag. Mens jeg nynnet litt for meg selv dyppet jeg en solbrun fot ned i det varme vannet. Jeg kunne ikke slutte å tenke på en setning hun hadde sagt til meg. Hun sa at ingen kunne flykte fra sitt eget hjerte. Derfor er det bedre å lytte til hva det har å si, slik at det aldri gir deg et slag du ikke forventer. Jeg forstod kanskje ikke så mye av den setningen, men jeg forstod at det var min tur nå. Min tur til å følge hjertet mitt og fortelle henne hva jeg følte. Jeg ville fortelle henne at jeg fikk sommerfugler i magen bare av å se henne, høre stemmen hennes og snakke med henne. At hun ga meg sommerfugler i magen. Franske sommerfugler i magen.

 

Jeg husker når jeg møtte henne tidligere denne sommerferien, på akkurat denne stranden. Hun ropte og vinket smilende i mot meg. Hun satt i strandkanten og pyntet sandslåttet hun og lillesøsteren hennes hadde laget. Hun hadde på seg en himmelblå sommerkjole, som jeg kunne se hadde blitt slept ned i sanden siden den var så sandete. I det hun la merke til all sanden på kjolen, fniste hun litt. Hun kostet vekk sanden og reiste seg for å gi meg klem. Saltdråpene fra håret hennes sprutet overalt, og den gode lukten av håret hennes trengte seg inn i neseborene mine og fordelte seg som et gufs kroppen min. Jeg kjente den ubehagelige nervøsiteten jeg alltid kjenner i det familiene våre skulle møttes. Den ubehagelige nervøsiteten jeg alltid kjenner i det jeg skal møte henne.

 

En følelsen som gjør at jeg stammer på hvert eneste ord jeg sier, som gir meg gelè i leggene og en diger klump i halsen. En følelse som får hjertet mitt til å hoppe over to slag. Som får meg til å ønske at tiden kunne stoppe så vi to kunne bade på denne ensomme stranden resten av livet. Bare vi to. For alltid. En følelse som minner meg på at jeg er, alle skuffelser tatt i betraktning, faktisk lykkelig. Veldig lykkelig. Bare på grunn av henne. Men det er også en følelse som får meg til å innse at det er på tide å innrømme for meg selv at jeg ikke kan flykte fra mitt eget hjerte lenger. For om jeg ikke lytter på hva hjertet mitt har å si, vil det gi meg et slag jeg ikke foventer. Kanskje det å åpne hjertet mitt for henne uansett vil gi meg et slag jeg ikke forventer, men da har jeg i alle fall prøvd. Og jeg vet at det er bedre å angre på noe, enn å lure på hva som kunne skjedd. Men egentlig allt kan skje i denne byen her. På denne stranden her. Akkurat nå. Til og med dumme ting som å bli forelsket i en jente. En jente du knapt kjenner. Men jeg tror at du må nesten forvente at noe så dumt kan skje her, det er trossallt kjærlighetensby.

 

Den stekende solen hadde nå forsvunnet bak fjellene, og en kjølig bris hadde overtatt. Jeg tittet urolig på klokken. Hun skulle ha vært her for lenge siden, klokken var jo farlig nært midtnatt. Jeg klatret ned fra kaien, og spaserte langs strandkanten. Jeg dyppet de nakne føttene mine i det kjølige vannet. Kaldt. Rundt meg hadde allt mørknet. Jeg kan tenke meg at de sultne krabbene og de ivrige fiskene hadde hoppet i loppekassen for lenge siden. Det eneste tegnet på liv var lyden fra gresshoppene i bakgrunnen og lyset fra ildfluene som fløy over allt. Jeg synes det egentlig var ganske fint her.

 

- Unnskyld for at jeg var så sen, sa en stemme med en fransk aksent.

Jeg snudde meg. En barbent jente vasset i mot meg langs strandkanten. Det var henne. Mange ildfluer hadde allerede begynt å pile i mot henne og lyse allt rundt henne opp. De hadde egentlig ikke trengt å gjort det, for jeg synes hun lyste fra før av. Hun tok noen steg nærmere meg, og satt hendene i kryss. Jeg la virkelig merke til hvor fin hun egentlig så ut i den hvite, frynsete sommerkjolen. Den fikk virkelig frem den solbrune huden og det hvite håret hennes. Håret hennes var krusete og fullt av korketrekkere. Hun dro handen forsiktig gjennom håret som sto til alle kanter. Jeg tror ikke at mange ville sett på henne som nydelig, men jeg kan ærlig innrømme at jeg hadde aldri sett en penere skapning før. Når jeg var sammen med henne til vanlig stammet og rødmet jeg alltid. Jeg kjente også alltid en liten klump i magen. Men denne gangen kjente jeg bare noen sommerfugler som kriblet overalt i magen min. Denne gangen kjente jeg bare noen veldig spesielle sommerfugler. Franske sommerfugler i magen.

- Hva var det du ville snakke om? spurte hun.

- Jeg skal bare fortelle deg noe.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish