Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
OktoberSkriv ut Utskrift
En fortelleing om en jente med spiseproblemer.
Bokmål - FortellingForfatter:



Ingen kan si at oktober vil bli en fin måned, mumler hun for seg, mens hun motvillig smører matpakken. Tre tørre skiver brød med brunost - uten smør. Mamma står bøyd over skuldra hennes for å passe på at hun tar med seg nok mat.
- Og husk å spise i dag, Lotte.
Det samme maset hver dag. Hun tar med seg matpakken og legger den i sekken. Vet at mamma forventer et lite smil, et lite farvel. Men hun gidder ikke. Hun lukker døra stille bak seg, og går de tre trappetrinnene ned til asfalten, før hun fortsetter mot skolen. Det regner, vannet siler ned fra himmelen.. Det er kaldt og ensomt ute, husene blir større og svartere for hvert steg hun tar. Hun vet innerst inne at husene er røde alle sammen, men i dag er de er svarte og kjedelige. Hele verden virker grå og trist.
”Husk å spise i dag, Lotte…” Mat, mat, mat.. Hun leter hardt etter følelsen av å være sulten, men den har hun mistet for lenge siden.. Mat smaker plastikk. Og feit blir man også. Mamma kan bare holde kjeft, vil jeg ikke spise, så er det opp til meg!!
Hun vet godt hvilken dag det er i dag, hun vet hvor hun skal. Onsdag, den dagen hun alltid møter psykiateren sin. Psykiateren er en snill dame på ca 40 år. Hun heter Anna Bossacki, og er fra Russland. Hun går alltid i et gult skjørt og en svart genser med et bilde av en hund på. Lotte har aldri sett henne i andre klær.

Hun er fremme ved skolen. Ingen er ute, ingen å se.. Lotte ser på den stygge skolen der den står grå og stor. Kjedelig den også, som alt annet i verden. Hun går opp til klasserommet, og åpner døra forsiktig. Læreren ser irritert på henne.
- For sen igjen, Lotte…
Skoledagen går fort, og som alltid havner matpakken i søpla denne dagen også. Hun er jo aldri sulten, så.. Hvorfor skal hun plage i seg mat som bare gjør henne feit og stygg??
Hos psykiateren går alt som vanlig. Anna spør og graver om alt mulig, om skolen og om hun spiser matpakken sin. Lotte prøver seg:
- Ja, hver dag.
Anna ser henne dypt inn i øynene. Lotte kjenner det stikker hardt i henne, og sier det som det er, at hun aldri spiser matpakken sin og at hver gang mamma plager henne til og spise, kaster hun det opp igjen så fort hun har svelget det.. Nå vil Anna veie henne. 43, 8 kg.. Hun har gått ned mange kilo på en måned. Lotte blir glad, og smiler til Anna. Men Anna ser alvorlig på henne.
- Lotte, nå må du spise. Dette går bare nedover! Blir du tynnere nå vil det snart ikke være noe igjen av deg….!
Anna sier at hun kan få gå, om det ikke er noe hun vil snakke om. Og det er det ikke, som vanlig..
På veien hjem ser hun de stygge, svarte husene igjen. Og de er blitt enda styggere og svartere enn i morges – til og med vinduene ser svarte ut nå. Regnet siler fortsatt ned, og hun kan høre torden i det fjerne. Hun lukker øynene og åpner munnen slik at regnet kommer inn i munnen hennes. Det smaker surt. Hun kjenner regnet renne nedover ryggen hennes..

- Lotte!! Hva gjør du ute i dette været?
Det er Ola. Ola er kjæresten til Lotte. Han er 2 år gamlere enn Lotte, altså 18 år. Han tar i rundt henne, og kysser henne i panna før han svinger henne rundt, og løfter henne opp.
- Hvor har så denne dama vært?
Han smiler til henne.. Men hun smiler ikke tilbake. Til og med han ser svart og kjedelig ut.. Han ser henne dypt inn i øynene, og ser at noe er galt. Men Lotte vet ikke selv hva som plager henne, alt er bare så svart og trist i hodet hennes..
- Alle sier oktober vil bli en fin måned, alle sier at i oktober vil alt bli bedre, mumler hun stille.
Ola ser på henne med et smil som varmer hjertet hennes.
- Oktober vil bli en topp måned, kjære deg.. Har du vært til psykiateren?
Hun kjenner regnet sile nedover nakken og ryggen, og hun åpner munnen for å få litt regn på tunga igjen. Ola har satt henne ned på bakken igjen, men han holder fortsatt i rundt henne.
- Ja, men jeg gidder snart ikke mer. Jeg trenger ingen psykiater, jeg er ikke syk lenger.
- Lotte..
Stemmen hans er alvorlig, og han setter blikket i henne. Det stikker til inne i henne, og hun vet hva han vil si. At hun er syk, at hun må spise og bla, bla, bla. Men hun gidder ikke høre på slikt lenger. Hun slipper hånda hans, og går stille fra ham. Og hun vet at han ikke kommer etter, det vil ikke være noen vits. Lotte vil være alene.

”Kjære dagbok, 02. oktober 2000
Jeg er så lei av alt. Hele livet, verden er stygg og svart og ekkel, alle maser på meg om ditt og datt. Jeg gidder ikke mer. Anna sier det snart ikke er noe igjen av meg, Ola maser om at jeg må spise, og mamma maser om alt! Jeg blir gal. Jeg er ikke syk!! Jeg er for første gang i livet mitt sånn noen lunde fornøyd med meg selv, stygge og feite Lotte er i hvert fall ikke feit lenger! Kan ikke noen forstå meg?? Jeg vil være slik..”


Snart er første uke i oktober over, men Lotte har ikke noe inntrykk av at dette skal bli en fin måned. Mamma maser i ett sett om at hun må spise. Men Lotte har ikke spist på mange dager. Hun greier seg godt uten.
Det er lørdag, solen skinner, og det er kjølig. Lotte tar på seg de gamle, utslitte joggeskoene sine. Hun skal trene. Mamma er til mormor i dag, heldigvis. Hadde hun vært hjemme, ville ikke Lotte fått trene. ”Du må spise, ikke trene!” Typisk mamma, tenker Lotte og løper oppover mot skogen. 5 kilometer får hyre i dag, tenker hun. Og kalorier og fett fra sjokoladen hun spiste i morges skal forsvinne fra kroppen hennes. Hun hadde funnet en stratos i kjøleskapet, og hun måtte bare ha den. Så fikk hun så klart dårlig samvittighet, og derfor måtte hun ut og trene. Kalorier er noe dritt, mumler hun andpusten på vei opp trappa hjemme.
Det er onsdag, og tid for psykiatri praten med Anna. Jippi, tenker Lotte, mens hun stille åpner døra til Annas kontor. Anna er iført en svart jakke utenpå det gule skjørtet og den svarte genseren.
- Jeg vil veie deg igjen, Lotte. Skal føre opp hvor mye du veier fra uke til uke.
Lotte veier 43, 6 kg. Nesten samme som for en uke siden, men litt mindre.
- Lotte..
Anna ser bekymret ut. Lotte blir nesten redd.
- Du må virkelig spise mer!! Har du spist noe denne uka? Har du trent mye? Jeg tror vi snart må få deg på sykehuset, kan du ikke forstå at du er syk?
- Jeg er ikke syk!! Faen altså..
Lotte kjenner de stygge ordene komme opp i halsen hennes, og hun strever hardt for å holde dem igjen. Hun reiser seg fort fra stolen og slenger døra hardt igjen bak seg. Gråten vil ta henne. Hun kjenner en klump i halsen vokse seg stor, og hun blir kvalm. Hun setter seg på en benk i parken ved helsesenteret, og ser opp på himmelen.
- Jeg vil se stjernene, sier hun til seg selv, Jeg vil ligge på skyene. Jeg vil være i himmelen..
Hun drømmer seg bort blant engler og stjerner, og våkner av en hund som bjeffer. Men hun ser ham ikke, blikket er fortsatt vendt oppover. Og nå har himmelen stjerner, tusenvis av vakre stjerner. At noe kan bli så vakkert, undrer Lotte. Jeg vil være i himmelen..

”Kjære dagbok, 06. oktober 2000
Jeg vil til himmelen. Mamma og Anna skal sende meg på sykehuset. Men jeg vil ikke!! Jeg vil til himmelen, blant tusenvis av vakre stjerner. Ikke til et sykehus med tjukt av syke gamlinger! Jeg er ikke syk.. Alle sier jeg er syk, at jeg er så tynn. Jeg driter i hva folk sier, jeg er ikke syk. Og jeg vil til himmelen.. Oktober skulle bli en fin måned..”


Veien til sykehuset er lang. Sykehuset ligger i utkanten av byen, og de må kjøre gjennom hele byen. Husene er svarte, svartere enn noen gang. Ola holder Lotte hardt i handa, og Lotte er glad han fikk være med. I framsetet sitter mamma og Anna. Mamma er visst nervøs, hun spør i ett sett om legen vet at de kommer. Og hver gang sier Anna at han venter på dem.
Sykehuset et stort hvitt hus, stygt som alle de andre husene i denne byen. Selv om det er hvitt, virker det svart og trist. Inne i gangen sitter det et gammelt ektepar og ser tv. Mannen ser ganske syk ut, synes Lotte. Han har grått hår, grå, utslitte øyne, og en smal strek til munn. Kvinnen har nykrøllet hår og har mye mer farge i ansiktet. Han skal vel snart til himmelen, tenker Lotte.
Hos legen går det bra. Anna blir med Lotte inn, mens mamma og Ola må vente utenfor. Legen prater om anorexia og hvor farlig det er, men Lotte vil ikke høre. Han spør henne om hun vet hvor alvorlig sykdommen hennes er.
- Alle sier oktober vil bli en fin måned. Her sitter jeg på sykehuset mens en lege preker til meg om hvor syk jeg er. Jeg er jo ikke syk! Kan dere ikke skjønne det? Oktober har vært en dritt måned så langt!! Jeg hater oktober, jeg hater verden, og jeg hater dere!
Legen ber mamma om å komme inn, og Lotte om å gå ut. Lotte og Ola må vente i dagligstua. Hun ser på de forskjellige folkene som går forbi dem og hun legger spesielt merke til en jente på ca 14 år. Jenta har en joggebukse på seg, men alle kan se at den holder på å falle av. Og genseren henger rundt henne. Øynene hennes ser helt forgråtte ut, og ansiktet er blekt. Hun ser ikke ut. Lotte ser på Ola med tårer i øynene.
- Hun er syk, hun… Stakkar jente..
Ola sier ingenting. Sitter bare og ser etter jenta som forsvinner lenger og lenger inn i gangen. Så tar han hånda til Lotte og klemmer den hardt. Lotte vet hva Ola tenker.
- Lotte min, kjære deg..
Lotte trykker forsiktig en finger mot munnen hans. Hun vil ikke høre mer om at hun selv er syk, det er nok å vite at han mener det. Han trenger ikke si noe om det.
Etter et kvarter kommer mamma og Anna ut. Hun kan se at mamma har grått, og Anna ser på henne med ett sårt blikk.
- Vi må nok legge deg inn..
Den kvelden er stjernene vakrere enn noen gang. Himmelen er fylt med tusenvis av stjerner. Lotte sitter i vinduet på rommet sitt og ser opp mot himmelen. Jeg vil være der hos dere, hvisker hun stille. Hun kan kjenne en tåre trille nedover kinnet, og akkurat da blinker en stjerne. Jeg kommer snart, hvisker hun, jeg kommer snart..

”Kjære dagbok, 07. oktober 2000
Jeg skal legges inn på sykehuset. Jeg er så syk at det ikke er annet å gjøre. Jeg er jo ikke syk!! Jeg så ei jente i dag. Hun var virkelig syk. Hun var så tynn.. Stakkars jente! Mamma og Anna maser i ett sett om at jeg må spise, de vil liksom ikke forstå at jeg ikke er sulten lenger. Jeg trives slik. I kveld så jeg på nattehimmelen. En stjerne blinket til meg. Jeg vil til stjernene…”


Det er 10. oktober, og Lotte er lagt inn på sykehuset. Mamma vil få henne til å spise, men Lotte nekter. ”Mat er for sånne som deg”, er alt hun får til svar. Legen foreslår mat gjennom en ledning i hånda. Mamma takker ja med en gang.
Rommet er stort og hvitt, med et stort vindu vendt ut mot parken. En jente på 18 år deler rom med Lotte. Jenta er visst på vei til å bli frisk. Lotte tenker på stjernene på himmelen, og på oktober da alt skulle bli bra.
Mamma og Anna har dratt. Og jenta i den andre senga sover. Mørket har senket seg over byen. Lotte går til vinduet, og ser opp på himmelen. Men det er ingen stjerner å se. Lotte er helt alene. Stjernene har sviktet meg, hulker hun, og hun føler seg helt alene i verden.
Dagen etter føler hun seg ikke bedre. Hun føler seg nedfor og sliten, og hun vil ikke prate med noen. Legene gir henne mat gjennom hånda, men det er ikke frivillig. Lotte er jo ikke sulten! Hun vet at vekta bare går nedover, og selv om mamma og Anna og alle andre er veldig bekymret, føler Lotte seg bedre og bedre. Sliten og utslitt legger hun seg denne kvelden, etter en liten titt på stjernene. I kveld blinket en stor stjerne til henne, og hun følte seg med ett bedre. Mamma sitter ved senga hennes.
- I løpet av oktober skal vi få deg ut herfra, i løpet av oktober skal du bli friskere, kjære deg..
Om jeg bare hadde kunne trodd på deg, mamma, tenker Lotte surt.
- Friskere? Kan ikke dere slutte å være så teite?!
Hun ser irritert på mamma, og legger seg med ansiktet under puta, hun vil ikke høre mer. Hun hører mamma gå stille ut av rommet. Og like etter kan hun høre et sårt hulk fra gangen.. Lotte legger seg godt under dyna, og snart er hun i drømmeland. Hun drømmer om små barn som leker, om verdens vakreste stjernehimmel..



”Kjære dagbok, 12. oktober 2001
Oppholdet på sykehuset er som forventet. Legene er teite som brød. Heldigvis maser ikke mamma så mye lenger. Men hun vil ha meg til å tro at ting skal bli bedre i oktober. Jeg hater henne. Og jeg hater legene, de som skal være så forståelsesfulle og hjelpsomme. Jeg hater hele verden!! Sykehuset er en dritt plass! Bare gamlinger som klager over alt og ingenting. Jeg dør vel her jeg..
Ola var innom i dag. Han maser han også, men han er det eneste jeg kan si at jeg ikke hater..
Jenta jeg lå på rom med har dratt hjem nå, og jeg fikk en blomsterbukett av henne før hun dro. Hun var skikkelig real, hun smilte alltid til meg. Hun hadde bulimi, men ble visst frisk etter tre uker på sykehuset.”


- Jeg hater dette sykehuset!!
Lotte sparker til stolen som står ved pulten, og skriker høyt. Legen ser bare på henne med et strengt blikk, før han tar et godt tak i skuldra hennes og presser henne ned på stolen.
- Jeg tenkte kanskje du ville bli med ut å gå en tur?
Lotte kjenner gleden bruse i henne, og hun prøver hardt å få frem et lite smil til den blonde legen som sitter rett overfor henne, på den andre siden av bordet. Lotte har sittet inne i flere dager nå, og hun har ikke trent på lenge. Hun ser på legen. Øynene hans er grønne. De er store. Og han har lange øyevipper. Så nikker hun til ham. Hun strever fortsatt med å få frem et smil.
- Hvis vi skal ut å gå, må du spise litt. Du har ikke spist på lenge nå vet du.. Tre dager siden sist nå, Lotte..
Hun burde skjønt det. Så klart måtte hun spise! Hun sitter stille og ser ut av vinduet, ser utover parken der barn leker. Hun kan skimte en person der som ligner svært på Ola. Om det er ham, vil han bli glad for å se henne. Hun ser på legen igjen, og nikker denne gangen også. Og hun vet at nå må hun spise.
Ute er været godt. Sola skinner fra blå himmel, og det er vindstille. Hva om hver dag i oktober hadde vært slik, tenker Lotte, mens hun går ved siden av legen med det blonde håret og de store øynene. Blikket hennes leter etter Ola. Men hun ser ham ikke. Hun blir trist, og går fort til første benk. Der sitter hun og ser opp mot himmelen, mens hun tenker på oktober. Hun ville jo at det skulle bli en fin måned.. Hun ser på legen, og han smiler til henne.
- Vil du gå inn? Er du sliten?
Lotte nikker igjen. For hun føler seg faktisk sliten. Blikket leter en siste gang etter Ola, men hun ser ham fortsatt ikke. Hun tar følge med legen, og kjenner at hun plutselig blir veldig svimmel. Hun ser tusenvis av farger foran øynene.. Og så blir alt svart.
Hun våkner i et hvitt rom. Hun ser seg rundt, hun kan se en kvinne stå over henne. Hun ser at det er Anna. Lotte blir forbauset over at mamma ikke er der.
- Lotte.. Vi må snakke sammen. Du er veldig syk nå, Lotte. Hvis du ikke bestemmer deg for å bli frisk, vil du snart dø fra oss. Du må skjønne hvor alvorlig dette er. Vær så snill, Lotte..
Anna ser fortvilet på den magre kroppen som ligger i senga. Lotte sier ingenting, men legger seg godt til rette. Og sovner..

”Kjære dagbok, 16. oktober 2000
Jeg skal finne et speil i dag. Har ikke sett i et speil på lenge. Har ikke sett Ola på en stund nå, ikke mamma heller. Sykehuset er forresten en kjedelig plass…”


Lotte står foran speilet. Hun har ikke sett på seg selv enda. Hun vil ikke.. Tør ikke. Hun er vel like stygg enda. Feit også. Speilet var forresten ikke vanskelig å finne. Lotte hadde bare tatt heisen opp til fjerde etasje, der gamle folk bodde. Hun hadde sett speilet med en gang. Det var stort og dekket nesten en hel vegg.
Hun har bare på seg et teppe. Hun har surret det rundt seg, og nå åpner hun det forsiktig foran. Hun ser på magen sin og føttene. Og hun kan ikke se annet enn bein.. Hun pakker pleddet rundt seg, og går stille tilbake til heisen. Hun løper tilbake til rommet og senga si, og hun blir andpusten av den lille biten.
Hun må ha sovnet, for hun skvetter til av at noen sier navnet hennes. Hun ser opp. Det er Ola, han ser bekymret på henne. Så setter han seg ved senga og tar hånda hennes.
- Lotte, jeg har savnet deg.
Lotte nikker til ham, og hun kjenner at han trykker hånda hennes.
- Du er så tynn.. Kan du ikke spise litt, bli den Lotte du var før? Vi bryr oss om deg, vet du..
Hun ser ham inn i øynene, og hun kan se at han mener det.
- Jo.. Jeg er blitt tynn, jeg vet det..
Lotte kjenner en rar følelse inne i seg, det lignet på dårlig samvittighet. Ola sitter med øynene fylt av tårer, og med ett kommer mamma inn. Hun ser fortvilet ut. Lotte smiler til henne, og en tåre renner nedover kinnet til mamma.
- Lotte vennen.. Du smilte til meg!
Lotte vet at hun må bli frisk. Hun vet at det er en farlig lek hun driver med. Hun smiler en gang til, reiser seg og går mot vinduet. Det er blitt mørkt ute, himmelen er stjerneklar.
- Stjernene er så vakre.. Så nydelige!
Lotte ser på Ola med lengsel i blikket, hun kjenner varmen sige inn over henne. Hun vil bli frisk igjen. Hun leter etter følelsen av å være sulten, men uten noe resultat. Mamma tar i rundt henne.
- Vil du være så snill å spise igjen, bli frisk igjen? Vi elsker deg alle sammen! Vi vil ikke miste deg!
Lotte går til senga og legger seg godt under dyna.

”Kjære dagbok 17. oktober 2001
Jeg skal prøve. Jeg skal prøve å spise. Etter jeg så meg i speilet, ble jeg nesten skremt. Jeg er jo døds tynn.. Resten av oktober skal bli en fin tid. Selv om jeg drømmer om himmelen, skal jeg prøve å bli frisk.. Har ingen framtid i en sykeseng..”


Dagen etter våkner hun av Ola som sitter ved senga hennes. Han stryker henne lett over kinnet. Og han smiler. Hun ser på ham og smiler tilbake.
- Kanskje oktober vil bli en fin måned allikevel…
Ola lyser opp. Han kjenner tårene presser på.
- Hva mener du? Vil du bli frisk igjen?
Lotte sier ingenting, smiler bare og kysser ham på kinnet. Mamma kommer inn og Lotte smiler til henne. Mamma setter seg ved senga, og kysser Lotte på pannen.
- Oktober skal bli en fin måned allikevel, mamma..



annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish