Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Kunsten å bygge ruinerSkriv ut Utskrift

Handler om Cuba før og etter revolusjonen.

Skrevet i 8. klasse.

Bokmål - FortellingForfatter:



I England på 1800-tallet vokste det frem en retning innen arkitekturen, som gikk ut på å få nye bygg til å se ut som ruiner. Dette var spesielt populært hos de rike landeierne, de ville ikke se ut som nykomlinger, der de gikk rundt på sine nykjøpte gods. Derfor valgte de å bygge i gammel stil, med gamle byggemetoder og med gamle byggematerialer. Slik kunne relativt nye gods på den engelske landsbygden, se ut som gamle tradisjonsrike gods.

 

I vår tid brukes ikke denne byggeskikken lenger, noen overlevninger finner vi hos riksantikvaren, som bestemmer over eldre bygg. Stort sett er det andre strømninger, som rir arkitekturen idag. I noen land lever tradisjonen med å bygge ruiner videre i beste velgående. Her er min historie:

 

I 1857 kjøpte familien min – Doz - en gård utenfor Havanna på Cuba. Familien min kom fra det fattige Andalucia i Sør-Spania. Etter at gården var kjøpt, flyttet hele familien min til Havanna. Dette ble starten på et dynasti. Gården vår ligger på «Sugar Hill», du ser dette flotte fjellet, som en ramme rundt Havanna når du kommer over stredet fra Key West i USA. Doz gården var 2000 mål stor, og ble etterhvert kjent for sin gjestfrihet og sitt gode sukker. Hollenderne startet med sukkerhandel på Cuba tidlig, og var pionerer innenfor denne handelen. Sukkeret fra Cuba ble etterhvert å finne i alle store handelshus i Europa. Min families sukker var spesielt etterspurt.

 

Familien min klarte seg godt gjennom alle kriser. Det var en uskrevet regel hos oss hjemme, at man aldri blander seg inn i politikk, eller religion. Slekten min ble sett på som kjøpmenn, og støttespillere for kulturlivet.

 

Vi støttet alle typer kultur, både den som var mer afro-cubansk, og den mer rent spanske kulturen. Flere av familiemedlemmene mine engasjerte seg i andre næringer enn sukker, mest kjent var de for tobakk og bananplantasjene sine. Den siste arvingen som skulle ta over gården var meg, jeg ble født i 1949. Mitt navn er Anginelli Doz, det er litt rart, men det var moren min som fant på navnet, fordi hun var født i Italia. I 1957 opplevde familien min noe som har opptatt meg siden. Gården vår ble nasjonaliser, det betyr overtatt av staten. Alle gårdene på Cuba ble tatt over av revolusjonistene etter 1957. Det store huset hvor familien min bodde alene, ble delt opp i ulike deler, nye familier flyttet inn. Sukkeret og de andre avlingene ble ikke lenger solgt til Hollenderne, men ble hentet av kooperativene, som solgte det til Sovjetunionen. Markene ble etter en stund ikke mer drevet, folkene som bodde i det store huset valgte å sove lenge, og etter en stund var der ikke mer produksjon på godset til Doz.

 

På radioen var det hver kveld musikk og taler av lederne, som fortalte folket at jorden tilhørte folket, og at revolusjonen ville seire til slutt. Da foreldrene mine døde i 1973 i en bilulykke, ble jeg alene i familiens del av huset.

 

Disse kveldene begynte jeg for alvor å tenke over hva som var løgn og hva som var sant. Alle jeg snakket med fortalte, at alt jeg hadde hørt i oppveksten om gården var løgn. ''Sannheten'' var at gården tilhørte folket, og at Doz familien ikke hadde kjøpt den på lovlig vis, men stjålet den fra folket.

 

I en gammel skuff, hadde familien min sitt familie arkiv, med mange gamle bilder. Jeg satt ofte om kveldene å leste i disse bøkene. Men hva var sant?

 

En dag bestemte jeg meg for å gjøre noe nytt. Jeg kontaktet en fisker, som jeg kjente nede på havnen, og spurte om han kunne ta meg med seg vekk fra øya. Sent en kveld reiste vi med slukte lanterner ut i strømmen. Stredet mellom Key West og Kuba er 99 nautiske mil bredt, strømmen er over 5 knop sterk.

 

Det tok oss 25 timer å komme over til Key West. Jeg hadde egentlig tenkt å reise videre, men jeg ville stoppe her noen uker, hos eksil cubanerne i Key West, jeg ble mottatt som en helt. Det viste seg fort, at her var det flere, som hadde lidd samme skjebne som min familie. Her var det etterkommere etter fabrikk eiere, bønder, hotell eiere, fiskere, bankfolk og mange flere som hadde rømt etter revolusjonen.

 

Ettersom årene gikk, ble jeg en del av dette miljøet, jeg kom meg aldri videre i det store Amerika. Jeg fikk i 1999 amerikansk pass. Passet satte meg i stand til å reise ut i verden. Jeg besøkte blant annet fjerne slektninger i Spania, senere besøkte jeg Argentina, Canada og Storbritannia. I 2008 var jeg tilbake på Cuba. Det er ikke lov for amerikanske statsborgere å besøke Cuba, så jeg reiste dit via Costa Rica.

Jeg kom til Havanna sent en kveld, gatene var fulle av folk, det virket som om alle var ute. Jeg tok inn på et gammelt hotell nede ved havnen.

 

Jeg var tidlig oppe neste dag, fordi jeg ville lete etter gården vår. Jeg startet letingen ved en gammel vei bak byen. Jeg gikk på denne veien til den sluttet, foran meg var en dyp ravine, broen som hadde vært her var borte. I dette øyeblikket visste jeg hvor jeg var, for på den andre siden av ravinen sto det en gammel traktor. Jeg klatret ned i ravinen og kom meg opp på den andre siden. Traktoren var helt ødelagt av rust og tidens tann. Dette var traktoren som ble kjøpt det året jeg ble født. Jeg klarte nå å orientere meg, og begynte å gå i retning av husene. Jeg gikk litt over to kilometer da jeg så husene på gården. De var helt tomme og uten vindu, rekkverket på ute trappen var borte, dørene som hadde gått ut i hagen og i bakgården lå på bakken. Eiendommen var forlatt for mange år siden. Jeg gikk inn i det store tomme huset, her stod de gamle møblene våre. Alle rommene var skitne og fulle av due skitt. Jeg hadde i tankene å finne familie arkivet, etter mye leting, fant jeg det på loftet, slengt utover gulvet. Her lå hele min fortid, og min families historie. Alt jeg fant, samlet jeg sammen i en stor gryte. Hele gården var tom og forlatt, banantrærne var døde, vannrørene var borte, og i hele det store området, som jeg hadde vokst opp i, var det helt folketomt og forlatt.

 

Om kvelden da jeg var tilbake på hotellet, satt jeg meg ned på rommet, med alle minnene mine. Det jeg så denne dagen, gav meg svar på et spørsmål, som jeg hadde slitt med siden jeg var liten. Hva var løgn og hva var sannhet? Hadde jeg som barn trodd på en løgn? Var mine foreldre og besteforeldre, tyver? De som tok makten, ville de folkets beste, eller sitt eget beste? Jeg forstod langsomt hvordan dette hadde skjedd: For å få makten, og senere klore seg til makten, fjernet de alle som hadde makt i det gamle samfunnet. Det var derfor det var så enkelt å reise de første årene etter revolusjonen.

 

Folket ble langsomt gisler i eget land, etter en stund hadde folk gitt opp det harde livet på plantasjene og flyttet tilbake til byene. Der bodde de i gamle rønner. Det var da jeg begynte å tenke på de gamle byggskikkene i England, i den tiden hvor de ville bygge ruiner. Denne kunsten hadde de klart å mestre på Cuba. Overalt hvor jeg så, så jeg ruiner fra min vakre barndoms Havanna. Kinoen ved rådhuset var uten tak, det hadde falt sammen etter en storm i 1976. Havnen hvor alle de flotte kaiene var, var ødelagt og tom, gamle båtvrak dekket bunnen. Kranene ved utskipingshavnene var rustet fast og umalt. Universitetet hadde ikke fungerende toaletter. Bilene var eldre rustne vrak fra 50-tallets Amerika...

 

Den neste dagen fant jeg mine foreldres gravsted. Der var ingen blomster å se, gravene var forvitret og ensomme. Marmoren på madonna figuren, som hvilte over innskriften på gravstenen, var grå og trist. Jeg klarte ikke å gråte. Der var en benk under et stort tre i enden av kirkegården, der så jeg en gammel dame som satt foroverbøyd. Hun så på meg med et kjent blikk.

 

«Hvor har du vært, alle disse årene, Anginelli?», spurte hun meg, som om vi nettopp hadde møttes et annet sted.

«Hvem er du og hvordan vet du navnet mitt?», spurte jeg tilbake.

«Jeg brukte å passe på deg, da du var liten og snill, oppe på gården», hun virket glad når hun sa det.

«Kjente du foreldrene mine?», spurte jeg.

«Ja, jeg er Carmen, husker du meg ikke, det var jeg som var gift med gårdsbestyreren på Doz gården», sa hun.

 

Jeg gikk over til henne og tok rundt henne, endelig hadde jeg møtt en som kjente meg.

 

«Hva skjedde med gården vår?», spurte jeg henne.

«Den ble tatt fra dere, vi som skulle drive den videre, måtte gi opp, ingen ting fungerte som før. Etterhvert, sluttet alt å virke, til slutt kunne vi ikke livnære oss selv der oppe. Mannen min døde rett etter at vi flyttet hit ned til havnen, jeg har gått hit til gravstedet, for å snakke med han, og med dine foreldre, hver dag siden».

«Da de fortale oss at alt skulle bli bedre, løy de til oss. Men hvorfor fikk denne lille løgnen slik makt i dette landet?», spurte jeg henne.

«Sannheten er hard og nådeløs, løgnen er søt og smigrende. Til alle tider har det vært slik at noen heller vil lyge enn å være ærlige. Men sannheten har noen løgnen ikke har, den vil alltid stå frem til slutt og avsløre løgnen. Når dette skjer vil folk kjenne sannheten igjen og løgnen vil da være borte en stund. Den dukker alltid opp igjen i ny forkledning, men vil alltid avsløres på nytt».

 

På gravstedet tok jeg farvel med Cuba og håpet at jeg aldri mer skulle oppleve dette landet igjen. Tenk at en slik liten løgn, fikk slike konsekvenser for så mange av oss...




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish