Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Fanget i tidenSkriv ut Utskrift
Handler om en gutt som skildrer møte med en ung, trist jente. Novellen har en overraskende slutt.
Bokmål - NovelleForfatter: Anonym



Jeg så henne gå sakte bortover veien, alene, akkurat som vanlig. Denne jenta, som alltid gikk alene, hadde gått rundt som et stille spøkelse helt siden jeg flyttet hit, og jeg selv om jeg ikke hadde peiling på hvor mange ganger jeg hadde ønsket å snakke med henne, hadde det likevel aldri skjedd. Den eneste kontakten jeg hadde fått med henne, var det lange, tomme blikket hennes som boret seg gjennom øynene mine og stakk meg i sjelen. Hun så alltid så trist og alene ut.

 

Ingen av vennene mine snakket om henne heller. De få gangene jeg spurte, ignorerte de spørsmålet eller lo av meg. Det var ikke så vanskelig og skjønne at jenta ikke var spesielt populær. Likevel var det dette blikket hennes, som alltid dro frem sympatien min og et ønske om å snakke med henne. Få henne til å fortelle hvorfor hun alltid gikk alene. Eller hvorfor hun alltid hadde det samme, fortvilede ansiktsuttrykket.

 

Jeg hadde ikke tellingen på hvor mange ganger jeg hadde studert henne. Sett på det lange, blonde håret som alltid var flettet, etter sett etter nye detaljer som beviste at hun skiftet kjole. Men hun hadde alltid på seg den samme tynne, lyseblå kjolen med blonder nederst og en liten flekk lenger oppe. Aldri skiftet hun den ut. Ikke en gang da snøen begynte og falle og farget bakken kritthvit, så jeg henne i noe annet. Den eneste forskjellen jeg så, var en slitt, brun kåpe hun hadde tatt på seg over kjolen. Ellers var hun fremdeles den samme.

 

Ofte så jeg henne stå å speide utover elven. Jeg bodde ikke langt unna, så jeg ble ofte sittende i vinduskarmen og stirre på henne fra huset mitt. Det var et ganske pent syn egentlig, den vakre elven, og tærne rundt henne som var dekket av sterke høstfarger. Da vinden blåste, tok den tak i kjolen hennes og fikk den til å danse rundt bena hennes, og den tykke fletten svaiet frem og tilbake etter vindens ønske. Likevel sto hun urørlig og så utover elven, ikke en eneste gang beveget hun seg. Hun bare sto der, i flere timer i strekk.

 

En ettermiddag så jeg henne stå ved elva som vanlig, og bestemte meg for å ta sjansen og hilse på henne. Jeg gikk med lange, rolige skritt og stilte meg ved siden av henne. Jeg stirret utover elven hvor hun alltid hadde blikket sitt, og jeg kunne på en måte forstå hvorfor hun sto her så ofte. Å se elven renne var et vakkert og beroligende syn, og den lette vinden som strøk meg over kinnet og rundt nakken føltes plutselig behagelig. Jeg snudde meg mot jenta og så på henne. ”Hei.” sa jeg, og ventet tålmodig på respons. Men hun svarte ikke, så jeg forsøkte og si noe mer. ”Du liker å stå her ute ved elva, har jeg merket.” Jeg forsøkte å ta en liten latter, men hun lo ikke. Hun forandret ikke en eneste mine i ansiktet en gang, og det var antydninger til et lite smil en gang. Det eneste som skilte henne fra et dødt ansikt var at hun blunket.

 

Jeg satte meg ned den kalde bakken, og lot bena henge ut og ned mot elven. Jeg sparket lett ut i luften, mens jeg funderte på hvilke hemmeligheter den unge jenta kunne gå rundt med, da hun plutselig sa noe. ”Har du noen gang tenkt på hvordan det vil være å dø?” spurte hun. Hun hadde den tynneste og lyseste stemmen jeg noen gang hadde hørt, og jeg visste ikke hva som sjokkerte meg mest; at hun plutselig snakket eller selve spørsmålet. Jeg så opp på henne, og ble møtt av de samme triste øynene som hun alltid hadde.  Likevel ble jeg overrasket. Jeg hadde aldri lagt merke til hvor blå øynene hennes egentlig var før nå. Det tomme blikket hadde alltid tatt hele min oppmerksomhet, men nå så jeg tydelig at hun hadde klare, lyseblå øyne. De så ut som glass, og jeg kunne skimte mitt eget speilbilde i dem. I det samme fikk jeg følelsen av at jeg hadde sett øynene hennes før og jeg forsøkte å studere dem nøye nok til at jeg kunne finne ut hvor jeg hadde sett dem. Jeg følte meg helt trollbundet i dem, da hun plutselig så vekk. Jeg ble sittende taus og bare riste litt på hodet, etter den magiske følelsen jeg hadde fått av å se inn i øynene hennes. ”Beklager.” mumlet jeg til henne, og bøyde meg ned mot elven og plasket litt vann i ansiktet for å komme ordentlig til meg selv igjen. Men da jeg så opp mot henne igjen, var hun borte.

 

Hele den kvelden lå jeg å tenkte på henne. Spørsmålet hennes gikk gjennom hodet mitt igjen og igjen, og jeg funderte på hvorfor hun hadde valgt og si akkurat den setningen. ”Har du noen gang tenkt på hvordan det vil være å dø?” Jeg hadde bodd her i nesten et år nå, og likevel hadde jeg aldri hørt henne si et eneste ord, unntatt det ene spørsmålet tidligere. Det at hun endelig hadde snakket, hadde fått tankene mine til å jobbe. Hvem var denne jenta egentlig? Og hvorfor hadde hun spurt meg om akkurat døden? Ønsket hun å ta selvmord? Spørsmålene rullet rundt i hodet mitt, og gjorde meg gal. Jeg måtte ha svar på disse spørsmålene! Og spørre vennene mine var som nevnt, ikke noe god ide. De så tydeligvis ikke på jenta som et menneske, men en vandrende, død skygge som ikke fortjente å bli snakket til. Eller om for den slags skyld. Min eneste sjanse til å få svar, var å finne henne, og snakke til henne igjen og forhåpentligvis få henne til å svare.

 

Den natten hadde jeg en drøm. Jeg drømte at jeg danset med jenta. Hun smilte og lo av hele sitt hjerte, mens vi danset rundt og rundt. Hun var så lykkelig, og jeg smilte til henne. ”Jeg elsker deg.” sa jeg til henne, og hun smilte mot meg og hvisket: ”Jeg elsker deg også, du gjør meg så lykkelig.” Hun lente seg mot brystet mitt, og jeg snudde hodet til venstre å så inn i et stort speil. Jeg så jenta med lukkede øyne, lene seg inntil meg, med et smil om munnen. Men da jeg fikk se mitt eget ansikt, skvatt jeg så mye at jenta rygget bakover og så plutselig livredd ut. Jeg gikk med raske skritt mot speilet, og løftet hånden mot det. Ansiktet jeg stirret inn i, var ikke mitt. Det tilhørte en ung, fremmed mann, med mørkt hår og skjeggstubber. Det var ikke antydning til likhet, i og med at jeg hadde et smalere ansikt og blondt hår. Men da jeg lente meg nærmere speilet, så jeg inn i noen kjente øyne. De grønne øynene var ikke til og ta feil av. Det var mine egne. I samme øyeblikk, knuste speilet, og alt rundt meg ble sort. Jeg så jenta sto å skrek av redsel mot meg, og jeg så knyttneven min smelle til henne i ansiktet. Jeg måpte og ble sjokkert av min egen handling. Men enda mer sjokkert ble jeg da jeg hørte ordene komme ut av munnen min: ”Drittkjerring! Du er ikke verd noe, og du kommer aldri til å bli verd noe! Forstå du?” stemmen var fremmed, men ordene kom likevel fra meg. Hjertet mitt bristet da jeg så henne løpe ut av døren, sønderknust. Jeg hadde et umettelig ønske om å følge etter henne, men bena mine var spikret fast. ”Hva har jeg gjort?” hvisket jeg og knakk sammen i en hulkende, sår gråt. ”Hva har jeg gjort!?” gjentok jeg, og hulket igjen.

 

Jeg våknet av at jeg lå å gråt. Puten min var gjennomvåt av tårer, og snørr, og jeg gned meg i de hovne øynene som sved etter alle tårene som hadde presset seg ut. Jeg gikk ut på badet og plasket noe vann i ansiktet. Herregud for en drøm, tenkte jeg og så meg selv i øynene. I noen sekunder frykter jeg at speilet skulle knuse, men det var ikke antydning til en liten sprekk en gang. Heldigvis. Jeg tok et håndkle, og tørket meg litt i ansiktet, mens drømmen fremdeles gikk i hodet på meg. Hvorfor hadde jeg drømt det jeg drømte? Kunne det bety noe, og hva skulle det i så fall ha betydd? Jeg hadde ikke svar på det, så jeg prøvde å legge spørsmålene mine, jenta og hele drømmen litt i bakhodet.

 

Litt senere på dagen ringte en kompis av meg, Trond, og spurte om jeg ville bli med på det gamle museet i den lille bygda. Jeg hadde egentlig tenkt å finne jenta, men samtidig tenkte jeg at jeg kunne ha godt av å komme meg ut litt og tenke på noe annet. Så jeg svarte at jeg ble med. ”Kult, kompis! Du har virket så ensom i det siste, jeg så du satt alene ved elva her om dagen også, så jeg tror det blir bra for deg å finne på noe med oss gutta!” Trond hørtes småbekymret ut og jeg blunket litt sjokkert. ”Jeg var ikke ale..?” skulle jeg til å svare, men i samme øyeblikk kom jeg på at jenta hadde forsvunnet uten videre, mens jeg vasket meg i ansiktet. Trond hadde sikkert sett meg etter at hun hadde dratt. ”Det blir kult på museet, kompis! Gleder meg.” fortet jeg meg å si, før jeg la på.

 

Da jeg litt senere på dagen, skulle til å gå for å møte kompisene mine, la jeg plutselig merke til at jenta sto nede ved elven igjen. Jeg klarte ikke dy meg, og bestemte meg for at kompisene mine klarte å vente litt. ”Hei.” sa jeg og forsøkte å få øyekontakt med henne. Men hun stirret bare utover vannet. Elven var ganske stille i dag, og vi kunne se speilbildene våre i elven. Jeg kikket ned på oss to, da speilbildet mitt plutselig ble forandret. Jeg så mannen fra drømmen min, som mitt eget speilbilde, og jeg skvatt så mye at jeg falt bakover. Jenta snudde seg og så forsiktig på meg. ”Hva er galt?” spurte hun, og jeg ristet på hodet. ”Ingenting.” svarte jeg. Jeg reiste meg fort opp, og så på henne. Øynene hennes stirret inn i mine, men noe var annerledes. Blikket var fremdeles tomt og trist, men jeg kunne skimte en anelse av kjærlighet, og glede i øynene hennes. ”Du vet hvem jeg er, gjør du ikke?” hvisket hun med den tynne, alvorlige stemmen sin. Jeg sto stiv som en pinne og bare stirret på henne, ute av stand til å røre meg eller snakke. ”Du må ikke være trist.” fortsatte hun. ”Du er et godt menneske, ikke glem det.” Hun la to spinkle, iskalde fingre på kinnet mitt, og dro dem nedover til leppene mine. Lenge sto hun bare å stirret på dem, før hun snudde seg og gikk.

 

Jeg ble stående stiv lenge og bare stirre utover elven, før jeg til slutt stakk for å møte Trond og gjengen. Jeg som hadde planlagt og bare bli noen minutter forsinket, kom nesten en time for sent, men det var heldigvis ingen sure miner. ”Godt at du endelig kom!” Trond klappet meg på skulderen og resten av gjengen nikket. Vi gikk inn på museet, og guttene viste meg litt rundt og fortalte meg litt om bygdas historie. Vi skulle til gå, da jeg la merke til noe som fikk hjertet mitt til å sette seg fast i halsen. Magen føltes som en vrengt knute, og jeg fikk pusteproblemer. ”Hva er det?” Trond la hånda på skulderen min, men jeg dyttet den ned og gikk mot det jeg hadde sett. Et bilde. ”Den jenta…” hvisket jeg. Jeg lot fingrene mine gli over bildet, og teksten under. ”Magnhild Karlsen, 1928 – 1950.” Det var bare så vidt jeg klarte å lese teksten uten å besvime.

 

Trond stilte seg ved siden av meg og begynte og fortelle. ”Det er Magnhild, hun bodde her for rundt 60 år siden. Hun tok selvmord i den elva hvor du alltid pleier å sitte.” sa han, stemmen hans var alvorlig. ”Ingen vet hva som egentlig som skjedde, men det går rykter om at det var en krangel med ektemannen som utløste det.” Svetten begynte og sile nedover pannen min, og jeg ble fysisk dårlig. Luften føltes tung, og blikket mitt ble tåkete. Var dette virkelig mulig? Jeg stirret på bildet igjen. Det var svarthvitt, men øynene var ikke til å ta feil av. Det grøsset kaldt nedover ryggen på meg, og alt føltes så uendelig stille. Så stille som det bare kunne blitt.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish