Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
LivetSkriv ut Utskrift

En stil om liv og død skrevet på tentamen i norsk.

Karakter: 6 (9. trinn)

Bokmål - TemaoppgaveForfatter: Anonym



Livet begynner med at vi blir født. Da jeg ble født sa mamma at verden sto på vent. Jeg hadde allerede en engel som passet på meg. Passet på at jeg ikke skulle dø. Den passet på at jeg skulle få leve, leve livet på alle måter.

 

Jeg lever. Lever livet på best mulig måte. Jeg har mange venner, går på en fin skole og ikke minst har jeg en stor familie jeg elsker over alt på jord. Det var familien min som fikk meg til å fundere over livet. Om det virkelig er rettferdig. Men ingenting er rettferdig. Jeg er 16 år, og har ikke funnet en ting som er rettferdig med livet.

 

Vi blir født. Ikke noe vi velger selv. Du kan komme til en familie med mye penger, en med lite penger, en med mye kjærlighet en med lite kjærlighet. Du kan få en familie som ikke bryr seg eller en som bryr seg for mye. Livet er tilfeldig. Det er tilfeldig om du blir født frisk, eller om du har en sykdom. Vi kommer til et punkt i livet hvor vi vet at vi skal dø. Vet at vi skal forlate alle vi er glad i. Det er også stunder hvor du vet at du skal miste noen, eller at du har mistet noen. Man blir født for å dø.

 

Det er nesten et år siden. Det var en varm og fin sommerdag i juli. Den dagen var kanskje litt for varm og litt for sommerlig i motsetning til de andre sommerdagene vi hadde hatt det året. Jeg hadde sommerferie, 9 uker. Jeg var egentlig litt lei sommeren og ferien. Ville bare komme meg tilbake på skolen. Feriene kjedet meg på den tiden. Mamma og pappa hadde nettopp gått fra hverandre og hadde ikke lenger like god økonomi. Vi var ikke på ferier til syden så ofte. Faktisk har vi enda ikke vært på sydenferie. Jeg hadde vært hjemme eller på hytta hele ferien. Jeg som før hadde lengtet etter ferier ville nå tilbake på skolen. Jeg satt ute på verandaen hjemme hos pappa da mamma ringte. Hun var rar i stemmen og jeg kunne høre at noe var galt.

 

Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg klarte ikke svare mamma i den andre enden. Jeg var i sjokk. Eller jeg var ikke bare i sjokk, jeg kom inn i en liten boble. Boblen min var som en transe. Jeg kunne ikke gråte, ikke snakke og ikke bevege på meg. Men beskjeden var mottatt. Morfar var død. Morfar. Min snille, gode, omsorgsfulle morfar. Jeg koblet ut, men jeg kunne høre mamma bryte sammen i den andre enden. Så hørte jeg gråten og stemmen til mormor før pipetonen kom. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg satt stille helt til pappa kom ut på verandaen. Fra ansiktet hans å dømme hadde han også fått beskjeden. Han tok rundt meg, men jeg kjente at jeg trengte å være alene. Jeg satt der enda litt til før jeg reiste meg. Jeg fikk dårlig samvittighet med det samme, men jeg måtte være alene.

 

Jeg skrev i dagboken min:”14. juli 2012. Mamma ringte i dag. Hun sa vi hadde mistet morfar. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Livet mitt er ødelagt. Ingen morfar. Morfar finnes ikke lenger. Jeg vet ikke hvordan jeg skal kunne le uten å få dårlig samvittighet, eller hvordan jeg skal kunne gråte av noe annet. Malin”

 

Dagen etter, 15. juli ringte mamma igjen. Hun hadde litt mer kontroll i dag. Men på stemmen hennes kunne jeg høre at hun ikke hadde hatt en behagelig natt. Hun spurte om pappa, om han hadde tatt vare på meg. Jeg kunne ikke si at han ikke hadde gjort det, fordi det var jo jeg som hadde gått fra han. Hun fortalte hva han døde av. Morfaren min. Han skulle aldri dø han. Han var en frisk mann på 69 år. Han trente to ganger i uka. Han hadde 8 barnebarn og 5 barn. Han etterlot seg mormor. Stakkars mormor. Mormor som alltid ordnet opp for han. Mormor som strøk sokkene, buksene og underbuksene hans fordi han likte det. De var perfekte sammen. Siden i går hadde jeg glemt at jeg hadde søsken. Rett før mamma la på spurte jeg om de visste noe. Et dumt spørsmål egentlig. Jeg har to søsken. En gutt på 5 og en liten jente på 3. Hvordan kunne jeg tro at de skulle forstå at morfar aldri kom tilbake.

 

Man er godtroende. Ikke bare når man er liten, men når man blir eldre og. Når man er liten tror man på tannfeen og julenissen, men når man blir eldre kan man tro at denne prøven får jeg en 6’er på, men så får du er 4’er. Det samme i voksenlivet, som forelder. “Nei, hun gjør ikke noe galt!”

 

Begravelsen. Jeg var med, noe jeg i etterkant angrer på. Som jeg tenkte den gangen, “jeg vil heller angre på noe jeg har gjort, enn noe jeg ikke har gjort”. Jeg så han. Han lå der, helt stille. Det så ut som han sov. Kanskje han gjorde det. Kanskje det er det man gjør når man dør. Sover en lang stund, i all evighet. Eller gjør man det? Livet er et mysterium, og jeg har enda ikke tenkt ferdig.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish