Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Jeg trodde det var kjærlighetSkriv ut Utskrift
Om ei jente, et sommerminne og et mislykket kjæresteforhold.
Bokmål - NovelleForfatter:



Saga stirret tankefullt ut over jernbanesporet, over landskapet rundt. Den kaotiske vegetasjonen, husene, omfavnede av morgendimmen, den grønnaktige, orangekantede himmelen. Den hadde enda ikke fått tilbake sin vanlige farge etter natten. Det skulle ta en stund før den gjorde det. Det var høst.

 

Høsten hadde kommet som et skudd, som et lyn. Sommeren hadde flytt forbi med en slik fart at Saga ikke hadde rukket å få tak i den. Mye av den hadde bare regnet og blåst bort. Men de lyse, varme vårkveldene hadde hun fått tid til å nyte av, i hvert fall litt. Men ikke nok. Det blåaktige mørkeret, de vennlige, myke skyggene i hjørnene, epletreets hvite blomster som lyste ut fra mørkeret, det litt fuktige gresset som glitret i lysestolpens myke, guldfargede skinn, perlamorhimmelen, lydet fra den fjerne motorveien… det var ikke noe en kunne få nok om, selv om men var ute langt ut på natta og nøt av tussemørkeret. Det gjorde Saga, så lenge at foreldrene kom ut og lurte på hvis ikke hun kunde komme inn og hjelpe til med oppvasken i stedet for å henge ute uten noe mål.

 

En isete vind vekket Saga fra hennes dagdrømmer. Hun så seg rundt. Det hadde nesten ikke kommet noen til stasjonen enda, bare en grå katt som gikk langs perrongens kant, og en bleik, sliten kommunalarbeider som feiet vekk de gulbrune bladene. Vinden løftet bladene, de fikk liv og danset rundt de lysegrå tekstilstøvlene til Saga i et øyeblikk. Hun lo litt, de så ut som muntre småbarn som danset i ring, men sukket etter at de hadde lagt seg på bakken. Tenk at høsten kunde komme så fort. Tenk at alt må ta slutt før en hadde rukket å sette bris på det!

 

Hun burde ha satt bedre pris på sommeren, brukt den på en mer fornuftig måte. Det hadde hun ikke gjort. Og det var alt på grunn av Adrian.

 

Det begynte med at han bød henne ut på kino. Og hun sa ja, det var no deal. Det hadde egentlig ikke noe med filmen å gjøre, hun hadde sett den uka før, og det var ikke akkurat den beste filmopplevelsen hennes. Men det spilte ikke noe rolle, trudde hun. Det var Adrian. Den kjekkeste, populæreste gutten på skolen, med halvlang, mørk frisyre og gråblå øyne. Meningen med livet, hvis en skulle tro på de jålete jentene i klassen.

 

Saga sparket bakken så småsteinene fløy i alle retninger. Hun hadde følt seg så voksen, hun skulle ut på kino med skolens populæreste gutt! Voksen?! Saga laget en grimase, hun kunde ikke la være. Latterlig, dum og barnslig, det var hva hun var!

 

Og så gikk hele sommeren. Hun gikk hånd i hånd med han Adrian hele den korte sommeren. Hun var stolt og glad, kjæreste med skolens levende trofé ved 15 års alder. Livet var perfekt. Adrian! Akkurat som om det var noe å være stolt over!

 

Nå hadde hun endelig skjønt det. At han ikke var noe å være stolt over, at han var bortskjemt med popularitet og jenter som gikk i et hoff rundt ham. Men der og da likte hun det, hun likte hele den kjærlighetshistorien mellom den populæreste gutten på skolen og Saga, den stille, tankefulle gitarjenta. Hun likte at folk stirret på dem når de gikk hånd i hånd over gata. Hun likte at de hvisket forundra bak ryggen på henne. At en slik en jente som Saga… hun hadde jo aldri vært spesielt populær. Hun hadde et par gode venner på skolen, greie karakterer og sin vakre sangstemme, men ikke mer. Det var mer enn så som trengtes for å bli klassens dronning, og få skolens trofé. Men latterlig, dum og barnslig som hun var, trudde hun på venninnenes snakk om at denne trofén var meningen med livet.

 

Det var en uke før sommerferiens slutt hadde lyset gått opp for henne. De var på vei ut fra et kafé, hånd i hånd, selvfølgelig, da det kom noen gutter mot dem. Slike gutter med saggebukser og denne halvlange frisyren som Adrian hadde.

 

“Nei, er dette kjæresten din eller, Saga fra B-klassen?!” lo en av dem.

 

Saga hadde vendte seg mot Adrian, hun ventet på at han skulle forsvare henne, gi disse høydragne guttene en ordentlig en på trynet. Men Adrian så ikke særlig beskyttende ut der han sto, han stirret ned i bakken og var helt rød i fjeset.

 

“Jeg… eh, nei… nei jeg er ikke sammen med henne! Vi bare… seriøst, hva trur dere om meg?”

 

Saga stirret på ham som om han var noe helt vidunderlig. Hvorfor? De var jo sammen, hun var jenta hans! Så gikk det opp for henne. Var det så forferdelig rart?! Skulle han forsvare henne, den bortskjemte, ufortjent populære guttungen? Som aldri har løftet noe tungere enn skolekofferten sin, som aldri hadde trengt å røre ved en hammer? Som brukte opp halve dagen foran speilet!

 

Saga fikk lyst til å si noe til ham. Noe helt forferdelig, noe som skulle få ham å sperre opp øynene og staple bakover av sjokk. Men hun kom ikke på noe som var passende nok for ham. I stedet vendte hun seg vekk og gikk.

 

“Saga! Vent da, du skjønner ikke! Jeg skal forklare, Saga, vær så snill!” ropte Adrian etter henne.

 

Saga fikk lyst til å vende seg om, gå tilbake og slå til ham. Men da skulle han se tårene i øynene hennes. Aldri at han skulle få se tårene, den bortskjemte guttevalpen! Hun småløp hele veien hjem, opp til rommet sitt, slengte seg ned på sengen og gråt. Ikke over Adrian, skulle Adrian være noe å gråte over! Nei, det var sommeren ho gråt over. Sommeren, sommeren, som hun hadde ventet på så lenge, og som har flytt forbi på grunn av denne… æsj, og hun hadde gått hånd i hånd med ham hele sommeren!

 

Så hørte hun noe utefra som fikk henne å slutte gråte. Et velkjent, kvakkende fuglelyd. Saga heiv seg opp fra sengen, og reiste seg for å se ut gjennom vinduet. Ho så opp mot himmelen, og så en trekant av store fugler som beveget seg sørover. Gjessen, som kvakket opprømt mens de fløy til varmere lender. Akkurat som hun om en uke skulle reise tog til Oslo, gå på musikkvideregående og bo i hybel for videregåendeelever. Så seint som i går hadde Saga gruet seg til det, fordi dette skulle skille henne fra Adrian. Nå kunde hun ikke vente!

 

Et fjernt, susende lyd fikk Saga til å komme tilbake til nåtiden, enda en gang. Hun så seg rundt igjen. Kommunalarbeideren og katten var borte, men det hadde kommet flere til stasjonen. Noen var bare bleike og slitne, andre så forventningsfulle at de ikke kunne stå stille. Akkurat som Saga.

 

Saga vendte blikket mot jernbanen. Nå så hun toget. Det kom rusende med en utenkelig fart, sammen med fremtida og drømmene hennes. Sammen med det virkelige livet.

 

Den sterke vinden ga de orangebrune bladene liv, de danset over perrongens asfalt, snurret og løp i kapp. Saga kunde ikke la være å smile. Vinden fikk den brune tekstiljakka og den hvite, tynne blusen under til å flagre, og dro med seg sorgen, sinnet og frustrasjonen. Den lekte med det lysebrune håret hennes, så det ble helt rufsete, men det brydde Saga seg ikke om. Hun bøyde seg ned for å plukke opp gitaren og den svarte bagen sin, som lå ved føttene hennes.

 

Så løftet hun blikket og smilte mot det rusende toget.

 

Slutt




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish