Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
FangetSkriv ut Utskrift

En tekst om savnet etter en død person med en dramatisk slutt.

Bokmål - NovelleForfatter: Anonym



Jeg hørte det banket på døren, og kaster glassbiten som kommer fra speilet, ned i nattbordsskuffen. Jeg lukker den forsiktig igjen, uten en lyd. Jeg kaster en genser over stolen for å dekke de i øyenfallende merkene. Så kryper jeg under dyna, og krymper sammen i noe som kan minne om fosterstilling.

 

Dra deg vekk! Roper jeg høyt. Personen på den andre siden av døren overså det jeg nettopp sa, og døra åpnet seg sakte, men bestemt. Jeg ligger under dyna, og sier ikke et ord. Mor begynner igjen å fortelle om hvor sliten hun har vært det siste året, og da kjenner jeg at de mørke øynene mine blir fylt med tårer.

 

Tankene mine fokuserer nå fullt og helt på å være fri. Jeg kan ikke finne en utvei. Jeg er innestengt, og har sørget for det selv, helt selv. Jeg føler meg ikke bare innestengt og rastløs, men begynner å bli redd. Redd for hva som skulle skje hvis noen oppdaget det. Jeg vet godt, altfor godt at det jeg gjør ikke er rett, men galt. Svært galt. Den dårlige samvittigheten spiser meg sakte og smertefullt innenifra. Og det store mørket i tankene mine vokser for hver dag, hver time, hvert minutt.

 

Nå er det skumle mørket stort, altfor stort. Jeg kan så vidt skimte lys av håp. Det er som det forsvinner, mens jeg vil ta tak i det. Innerst inne vet jeg at jeg burde fokusere på det til alle tider, aldri flytte blikket fra det håpet jeg enda kan få tak i, dra det mot meg og gjøre det større. Men etter hvert som lyset ble mindre, minker også kreftene mine. Jeg klarer ikke å se for meg at jeg skal strekke ut de korte og trøtte armene mine for noe jeg egentlig ikke tror på. Jeg vil bare gjør slik som han har gjort, bli slukt at det enorme mørket og forsvinne fra alt. Kanskje jeg da vil møte han igjen? Kan fortelle han at han er svært savnet, og at jeg ikke klarte å fortsette livet mitt uten han.

 

Han er borte, og kommer aldri tilbake. Det var først da beskjeden hadde sunket inn, det hadde blitt til det verst tenkelige marerittet. Men nå er det virkelig, alt for virkelig. Han er død. Tårene triller ned over kinnet mitt, mens jeg tenker på begravelsen som skal holdes i kirken i morgen. Magen vrengte seg når tankene mine falt over den ytterst spesielle minnetalen som jeg skulle holde i morgen.

 

Moren hans kom i går, med et sorgfullt blikk. Hun spurte meg om jeg kunne tenke meg å holde en tale i kirken. Det var ikke et nei i tankene mine da spørsmålet ble stilt. Dette var min eneste sjanse til å vise hvordan jeg har opplevd de siste dagene.

 

Jeg snur ansiktet ut mot rommet, og ser at moren min har vært her hele tiden. Så hører jeg den hjelpeløse hulkingen fra den kvinnen jeg en gang hadde sett opp til med hele hjertet, så hadde vært trygg og god i oppveksten. Så tenkte jeg over om avgjørelsen min var den rette.

 

Jeg slår på lyset, og åpner den svartmalte nattbordskuffen. Jeg la til side den røde, oppbrukte glassbiten, og fant frem et lite, hvitt ark. Jeg satte meg godt opp i stolen, la arket mot hjertet, og brettet det ut og begynte å lese over det en siste gang før det skulle skje.

 

Kjære Even. Du nevnte meg i det siste brevet du noen gang skrev, og det ser jeg på med glede. Der er en glede for meg at av alle de menneskene du kjenner, så er det jeg som får stå her i dag. Jeg føler at vi hadde et helt spesielt forhold til hverandre, du og jeg. Du var den første kjæresten min, og i dag er det nøyaktig tre år etter at vi gjorde det slutt. Men jeg kan fortsatt stå her å si at jeg elsker deg. Jeg elsker deg nå, Even, det kan jeg med hånden på hjertet si at jeg vil gjøre i all evighet.

 

Jeg er ikke klar for å si farvel enda, men selv om jeg sier det nå er det bare for en liten stund. Du var, og er fortsatt alt for meg. Det er derfor jeg velger å tilbringe evigheten med deg. Evigheten er lang, altfor lang for en person alene. Men sammen skal vi klare dette, du og meg.

 

Jeg ser på moren min og sier; Du er elsket, både av meg og de to sønnene dine. Du må love å ta godt vare på de to guttene dine, for det fortjener de. Jeg snur meg mot Even og sier rolig; du var høyt elsket, det må du aldri tvile på. Plutselig ropte både slekt og venner fortvilet, da de så hva jeg holdt i hånden. Jeg hadde gjemt den godt i den lille, rødbrune vesken, som jeg hadde passet på med livets innsats hele dagen. Flere reiste seg opp og var på vei mot meg. Men dette valget hadde jeg tenkt nøye gjennom.

 

Før noen rakk frem til henne, hadde hun løftet den svarte pistolen mot munnen og skutt. Hun datt fremover og landet ved kisten, og rett nedenfor det venstre brystet hennes falt det en rød rose, med et kort der det sto: Du er svært savnet, og jeg klarer ikke å fortsette dette livet uten deg i det.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish