Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Han som ville bli hørtSkriv ut Utskrift

Skriv en skjønnlitterær tekst der hovedpersonen opplever hvordan det er ikke å kunne uttrykke meningene sine. Tips til hvordan den kan forbedres?

Tentamen, 9. klasse.

Bokmål - FortellingForfatter:



Jeg klarer det ikke mer. Dette er fjerde uka her inne, og jeg kjenner det allerede på kroppen at jeg ikke kommer til å overleve 15 år her inne. Tiden min ute i frisk luft er minimal, og mat får jeg en gang om dagen. Det er ingen vinduer her inne, så alt jeg ser er grå vegger, et skittent toalett, en skrivepult og en seng. Senga er ikke stor, det er bare plass til halve meg i den. Så det sliter på ryggen også, fordi jeg må ligge i kompliserte stillinger hver natt. Jeg er en av mange som sitter inne, bare i dette fengselet, fordi jeg prøvde å utrykke mine egne meninger.

 

Allerede når jeg var veldig liten, hadde jeg store meninger om alt som skjedde rundt meg. Jeg mente at utdanning skulle være gratis, at jenter var verdt like mye som gutter, og at alle skulle få bestemme i landet. Det likte ikke foreldrene mine. De mente det var en sykdom, så de tok meg ofte med til legen. Legen var enda verre, han mente en operasjon i hjernen var på plass for å få meg frisk. Men det nektet foreldrene mine, og mente det var like greit at jeg bare var syk. Når jeg tenker på det i ettertid, er det nok fordi de ikke ville bruke så mye penger på meg. Men jo eldre jeg ble, fikk jeg større meninger, og begynte å smake på ordet ytringsfrihet. Hvorfor har ikke jeg ytringsfrihet? Jeg leste om land rundt meg med egne grupper som står for sitt, mens her får vi ikke lov til å ha en eneste mening, og om vi har det så får vi bare holde den for oss selv. Visst ikke ble vi straffet. Det er staten som skal ha meninger, ikke jeg. Men noe måtte jeg jo gjøre med det.

 

Jeg var nok rundt 14 år når jeg begynte å uttrykke meg. Men jeg var litt for feig, så jeg tok alt på internett i et navn som overhodet ikke var mitt eget. Jeg lagde en nettside, med diskusjoner, meningsmålinger og forum. Det visste seg at det var mange som engasjerte seg, og ville uttrykke seg på sin metode, så jeg hadde mange aktive brukere. Jeg følte meg stor, selv om ingen visste hvem jeg var. Trodde jeg. Myndighetene fikk kjapt vite om nettsiden, og enda kjappere fant de ut hvem som hadde den. De fengslet alle over 16 år som brukte siden aktivt, og tok meg fra foreldrene mine. Jeg ble sendt i barnehjem. Hadde jeg vært over 16 år, hadde jeg også vært i fengsel. På den tid var jeg sikker på at barnehjemmet var en sikker død. Alle som jobbet der var sure, dårlig betalte, gamle damer som mente at usikkelige unger som oss fortjente ordentlig straff. Det var lite mat, mye vasking og rydding. Noen ganger følte jeg meg som Annie i de filmene jeg så på når jeg var mindre. Men jeg fikk mitt eget rom på barnehjemmet. Stort var det ikke, men det var stort nok til at jeg hadde en plass og sove, og en skrivepult. Jeg skrev tekster om ytringsfrihet, hva det er for noe, og hvorfor vi trenger det. Jeg skrev om hvordan det er å være i barnehjem, hva barnehjemmet faktisk gjør med ungene. Når jeg var ferdig med en tekst, la jeg den nederst i den lille veska jeg hadde fått hos mamma før jeg dro. Hva jeg skulle gjøre med alle tekstene, visste jeg ikke. Men noe måtte gjøres, og jeg var sikker på at jeg var personen til det.

 

Når jeg var 16 år slapp jeg endelig ut av barnehjemmet, og ble sendt hjem til foreldrene mine. Jeg kommer enda ikke over hvordan de bruker barnehjemmet. Det skal være en plass unger blir sendt om de ikke trives hjemme/foreldrene ikke vil ha dem. Mens her blir det brukt som et ungdomsfengsel. Jeg hadde nå en god del med tekster, så nå var det bare å finne ut hva jeg skulle gjøre med dem. Jeg kunne sendt dem i posten til staten, men jeg visste at det ville ikke hjelpe. De ville bare ha funnet meg, og denne gangen sendt meg i fengsel for hvem vet hvor lenge. Men jeg kunne jo skrevet flere kopier av tekstene mine, også gått rundt i andres postkasser med dem. Kanskje hengt noen opp, fått flere tilhengere. Og sånn ble det til. Jeg skrev hundrevis av kopier, og de ble spredt over alt. Jeg dro til forskjellige byer, hengte dem opp og la dem i postkasser. Til slutt var det et stort tema rundt omkring, og de fleste hadde fått dette med seg. Myndigheten var en av dem. De startet en stor aksjon for å finne ut hvem det var som hadde skrevet dette. De spurte seg rundt om kring, men fikk ingen respons. Det var flere som visste det, men de sto for det samme som meg, og ville ikke røpe noe. Jeg fortsatte med mitt, og tilslutt var det spredt rundt om kring i hele landet. Alle hadde hørt om det, og noen kalte det «Prosjekt Anonym». Jeg var blitt stor, og jeg nøt det. Det oppstod konflikter rundt i landet, og politiet måtte gripe inn mange plasser. Mens jeg satt hjemme og nøt godt av at så mange støttet meg. Men jeg skjønte jo selv at det var en kortvarig glede.

 

Når jeg var 18 år, var det noen som hadde røpet hemmeligheten min. De var blitt torturert på det verste, og tilslutt måtte de snakke. Det skjønner jeg også. Og før jeg visste ordet av det var det fult av folk hjemme hos meg. Jeg var fengslet for hva jeg hadde gjort, og jeg skjønte at det var slutten på livet mitt. De gav meg 15 år i det verste fengselet i landet, kalt «Bittersweet».

 

Og her sitter jeg. Jeg har fått en liten skrivepult her også, men rommet er enda trangere enn på barnehjemmet. Og det er strengere her. Fangene har 2 timer i uka med lufting i en liten gård, fullt bevoktet. Ellers må vi sitte inne på rommet vårt, og alt vi kan bedrive tiden vår med er å skrive. Og det har jeg gjort også. Jeg har skrevet sider på sider med historien min, og fått den forkortet ned til dette. Håpet mitt er at noen en gang finner arket, og gjør noe med det.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish