Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Renslighet er en dyd av Kim SmågeSkriv ut Utskrift
En anmeldelse av Renslighet er en dyd av Kim Småge.
Bokmål - Anmeldelse (bok, film...)Forfatter:



Kim Småge er født i 1945, og skriver hovedsakelig kriminalromaner med kvinnelige hovedpersoner. Hun er en norsk forfatter, frilansjournalist og tekstforfatter, og er utdannet i Trondheim.

 

Småge har fått en rekke priser. Noen eksempler er Rivertonprisen som hun fikk i 1983 for romanen Nattdykk, prisen for beste ungdomsroman i 1986 for figurene og språklig samlings litteraturpris i 1990.

 

Novellen Renslighet er en dyd handler om en mann som er veldig glad i stuping. Han er så glad i det at han, til sin kones forskrekkelse, har installert et basseng i hagen, og stupebrett opp til 10 meter over vannskorpen.

 

Mannen arrangerer stadig vekk selskaper, kanskje hovedsakelig for å vise frem sine egne stupeegenskaper. Han starter nemlig selskapene med et perfekt stup fra 10-meteren i hagen. Hans kone, jeg-personen, er alltid redd for at han skal skli på stupebrettet og falle 10 meter til sin død.

 

Mannen er ekstremt selvopptatt, og lytter ikke til familiens følelser og ønsker. Et godt eksempel på det er at han tvinger sønnen sin til å bli med og lære å stupe, selv om sønnen har vannskrekk og slettes ikke vil lære å stupe.

 

Det finnes noen gjentagelser i novellen. Spyling blir for eksempel gjentatt en del: spyling av vinduer, spyling av fliser og sist men ikke minst, spyling av stupebrettet. Vi får inntrykk av at det er kona som er ansvarlig for det meste av renhold.

 

Budskapet i renslighet er en dyd tror jeg er at menn har en tendens til å undervurdere eller overse kvinner. For eksempel er datteren flink til å svømme, men faren ser ikke ut til til å bry seg nevneverdig. Alt han bryr seg om er at sønnen skal bli en god svømmer, selv om datteren viser stor interesse for stuping og svømming, og sønnen er livredd for både vann og høyder.

 

Temaet er at mannen og kona lever i et uutholdelig forhold med hverandre. Kona føler nok at mannen kun bryr seg om seg selv, og hverken henne, sønnen eller datteren. Hun er blir utsatt for så mye psykisk vold i form av undertrykkelse og liknende at hun ikke ser andre utveier enn mord.

 

Novellen starter med en introduksjon, hvor hovedpersonen, kona, forteller om hvordan hun alltid er redd når mannen stuper, at mannen gravde badebasseng i hagen og bygde stupetårn, og hvordan hun hater både bassenget og tårnet. Videre beskriver hun hvordan mannen har konstante selskap med seg selv i sentrum, bortsett fra om vinteren. Gjestene er ikke konas venner, bare mannens.

 

Kona har ansvar for å vaske før disse festene, og før en fest bestemmer hun seg for å vaske stupebrettet. Da hun er redd for høyder, bruker hun samme metode som hun bruker på vinduer; hun tar vannslangen og setter på så høyt trykk at vannstrålen rekker opp dit hun vil vaske, i dette tilfellet 10-meteren. Deretter spruter hun såpe inn i vannstrålen, så såpa blir med opp. Problemet (eller fordelen?) med denne metoden, er at langt fra all såpa blir skylt bort. Når mannen skal stupe, mister han derfor fotfestet, og faller ned.

 

Gjestene blir jo forskrekket, og ambulansen kommer. Kona, eller enken som hun kanskje er nå, blir tatt med i ambulansen (mannen blir sikkert også behandlet og tatt med til sykehus, men dette skildres ikke). Hun er i sjokktilstand, og litt apatisk.

 

Da jeg leste denne novellen, trodde jeg at det var et uhell, at kona ikke mente å skade mannen. Jeg trodde det helt til de to siste linjene:

Tilbake lå verden

- renvasket og ny.

 

Den setningen får alt til å høres så fint og uproblematisk ut, som om alt er i sin skjønneste orden. Det er først da jeg leste det at det slo meg at det slett ikke var noen tragedie at mannen døde.

 

Hele novellen er skrevet som førsteperson i fortid, og det finnes ikke dialog. Alt beskrives fra øynene til kona, og det er mer som om hun forteller oss hva som har skjedd enn at vi får vite den konkrete handlingen.

 

Bi-aktørene i novellen er statiske, de bare er der for å danne et miljø. De gjør ingenting spesielt, og utvikler seg ikke under hendelsesforløpet. Dette gjelder også ektemannen i novella; selv om han er ganske viktig i fortellingen, forandrer han seg ikke veldig. Han er like egosentrisk, populær og selvgod igjennom hele novellen. Jeg ser dog på det som sannsynlig at han forandrer seg hvis han overlever å ha falt 10 meter, men det får vi ikke vite noe om i novellen.

 

Slik jeg ser det, er det kun kona som utvikler seg i novellen (hvis en ser bort fra mannen som utvikler seg fra levende til død). Kona starter som en litt svak skikkelse, som blir herset og ikke tør å gjøre noe med det. Nærmere slutten utvikler hun seg til å bli sterkere, og går fra å ikke tørre å gjøre noe til å tørre å drepe mannen og dermed skaffe seg et eget liv.

 

Personlig likte jeg novellen. Selv om det ikke var så mye som skjedde i den, synes jeg forfatteren klarte å få frem en spent stemning.

 

Jeg synes det var en veldig interessant vri at novellen er skrevet som om hovedpersonen forklarer hva som har skjedd. Hele novellen består for det meste av skildringer, og det finnes ikke dialog. Alikevel forstår vi hva som skjer, kanskje vel så godt som hvis forfatteren hadde brukt dialog og handling til å beskrive hva som skjer.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish