Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
KrigenSkriv ut Utskrift

En bestefar mimrer tilbake.

Skrevet i 9. klasse. Kom gjerne med tilbakemelding!

Bokmål - FortellingForfatter: Anonym



Han satt seg. Han satt seg på gyngestolen sin. Han gynget sakte fram og tilbake. Den knirket en del men det plagde ikke han lenger. Det faktisk beroligede han. Det var en nydelig morgen. Sola lyste klart fram som den første hestehoven om våren som kom sakte fram til verden. Han tok fram sin cubanske sigarettboks. Den var svart med det cubanske flagget brodert foran. Han tok en.

 

Han ventet. Stillheten slo han. De kommer nok ikke.. Han gynget fram og tilbake. Han tenkte på faren, minnene de kjørte på. Han var alltid ærlig og fortalte sannheten og det er det jeg også må gjøre i dag, tenkte han. Han slukket sigaretten og så den svarte stripen av røyk stige til værs. Så kastet han den.

 

Sola skinte klart. Blomstene og trærne så til å like været. Vinden suste rolig. Trærne bare fulgte med. Det var ganske stille. Han lukket øynene og nøt stillheten i det lille sekundet. Han kjente at øynene ble litt tunge. Han gjespet også sakte, men rolig glei øyelokkene ned og han sov.

 

Han åpnet sakte opp øynene og der sto dem. Med store øyne. De smilte og han smilte.

- Dere kom til slutt, sa han.

- Beklager bestefar vi var litt opptatt, sa de i kor.

 

De satt seg ned og ble stille. Han viste at han måtte starte og fortelle, men hvor skulle han starte. Han så ned på hendene sine. De hadde fått rynker og brune flekker overalt. Årene hadde virkelig tatt hardt på han. Nei livet hadde. Alt det vonde kom som en hvit strøm gjennom hodet på han.

Han husket alt. Alle detaljer. Ingenting var glemt. Ingenting.

 

- Så, dere er klare kan jeg tenke meg mine barn, sa han rolig.

- Ja det er vi, sa dem og ikke noe mer.

Han så på dem. Så mye liv det var i dem, det strålte fra dem. Han husket følelsen, den beroligende følelsen av at du hadde mye av livet igjen og du hadde mye du kunne glede deg til. Han husket følelsen. Den hadde gått bort for lenge siden. Han gynget litt. Han startet rett på.

 

- Jeg reiste til Alonda. Livet mitt hadde akkurat startet. Følelsen. Jeg var en ung forelsket gutt. Jeg møtte en jente. Hennes navn var lisa grotten. Bestemoren deres. Vi elsket hverandre. Alt gikk som smurt eller det var det jeg trodde. Sivary var på den tiden verdens sterkeste land, Alonda hatet dem. De var som et gammelt ektepar. De ble så mye uenigheter at det ble krig.

 

Han tok et dypt åndedrag. Krig, det er store lederne som bestemmer at det skal skje, men det er vi små vanlige menneskene som lider mens de bare ser. Det var det faren pleide og si. Han viste ikke helt hva han mente før etter den krigen mellom Alonda og Sivary. Sola kom langsomt ned og en bris slo han i fjeset. Det var begynt å bli litt kjølig nå. Lufta var så frisk.

 

- De hadde erklært krig. Alle menn som var egnet til å krige måtte. I det sekundet jeg fikk høre det fikk jeg klump i halsen. Lisa så på meg mens nyhetene på radioen fortalte dette. Det svartnet for meg husket jeg. Hun fikk tårer, ikke et ord ble sagt. Ikke et fordømt ord. Før jeg viste ordet av det var jeg på vei til militærbasen og vekk fra min elskede.

 

Han stoppet opp litt. En tåre rant ned fra øyelokket nedover til kinnet hans. Han husket hvordan det var å gå fra henne. Det var vondt. Det var som å drepe en liten del av han. Siste han sa til henne var.

 

- Ser deg om noen måneder. Jeg elsker deg.

- Jeg elsker deg og våre veier vil krysses igjen min kjære Sander.

  

Hvis de bare hadde gjort det min kjære. Hvis de bare hadde gjort det.

 

Han husket veien til militærbasen. Han satt seg i en gammel luktende buss. Den var nesten falleferdig. Han satt seg bakerst og så ut når bussen kjørte. Den nydelige fjorden. friheten. Han så flotte bygninger på veien. Barna som løp opp og ned med smilene på plass. Mødrene som satt utafor husene sine og snakket. Han så kjærlighet og trygghet. Alt dette skulle snart bort. De kjørte lengre og lengre fra byen. Den så nesten ut som en liten svart flekk etter hvert.

 

Han var alene. Helt alene.

 

- Vi kom fram til militærbasen etter en stund. Den befant seg langt i ødemarken. Alt rundt var enten død eller døende. Ikke noe liv. Bussen gikk gjennom en rusten port som åpnet seg på farten til en skilpadde. Det var stillhet. De fleste var unge gutter på bussen. Man kunne se skrekken i øynene deres. Vi fikk ordre om snart skulle til slagmarken og beskytte vårt hjemland, men det positivet var han fikk en venn Moa behflin.

 

Han hadde skinnende blå øyne og en muskuløs kropp. Han var elsket av alle. Han fikk de beste materielle godene, men det viktigste var at han fikk brev hjemme ifra. Dette fortalte han Sander. Han ble så glad at han ga Moa et kyss på kinnet. De var glade i hverandre. De stolte på hverandre. De pleide og vise familiebildene til hverandre og fortalte historier om dem.

 

Han husket en natt sirene gikk for fult. Man sto opp av kaoset. Folk løp fram og tilbake. Det var starten. De satt seg i bussen. Moa satt der med familie bildet sitt. En tåre rant ned. Han krøllet den sammen og puttet den i lomma. Han husket turen ditt godt. Adrenalinet som pumper. Hjerte slagene som nesten komme ut av skjorta. Å puste ble vanskeligere. Alle ansiktene som svartnet. Ingen snakket. Stillhet.

Stillhet og frykt.

 

- Vi kom fram etter en stund. Vi fikk alle en pistol og løp ut i posisjonene våres. Det var flere bomber som kom fram og tilbake. Lyden var så høy at noen ble døve. Etter alle bombene, ble det stille. Generalene våres ba oss stå opp å gå til angrep. Vi mannet oss opp i et par sekunder så løp vi mot dem.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish